Passord: huskerikke

«Nå er det noe galt med radioen min igjen. Det er bare bråkemusikk, og så synger de «beto» stadig vekk. Kan du komme og hjelpe meg?»

Året er 1984 og min mormor (født i 1898!) klarer ikke helt å henge med på alle nye teknologiske krumspring. Kringkastingssjef Bjartmar Gjerde har nettopp åpnet Norges andre riksdekkende radiokanal: P2. Han har ikke gjort det for å være ekkel mot mormor; hun synes bare det føles slik.

På denne tiden har ikke P2 blitt den überseriøse «Kulturkanalen». Det er en kanal med litt av hvert, men «mest bråkemusikk» ifølge mormor. I tillegg reklamerer de mye for seg selv, med et lite damekor som synger «du lytter til P2» – eller «beto» slik det høres ut gjennom mormors høreapparat.

Å hjelpe mormor er heldigvis svært enkelt når dette problemet oppstår. Jeg tuner tilbake til P1, og mormor er glad og takknemlig helt til hun kommer borti kanalvelgeren neste gang.

Jeg er fortsatt ikke halvparten så gammel som mormor var da P2 kom, men jeg føler allerede litt av mormors oppgitthet over teknologi som krever for mye av meg. Lurer du på hva jeg tenker på? Alle passordene og brukernavnene vi må ha for å gjøre noe på nettet.
PIN-kode på minibankkortet mitt har jeg hatt siden jeg var 15 år, så det går greit. Passordet på PC-en og PIN-koden på mobilen husker også uten problemer, men de siste to årene har antallet brukernavn og passord tatt helt av. Bare hør her:

Facebook, MSN, nettbanken, forsikringsselskapet, MinID, iTunes og Appstore, min sønns Playstation, NSB, Ving, flyselskaper, AutoPASS, PIN-koder til to kredittkort og pålogging til haugevis av nettbutikker som CDON.com og platecompaniet.no. I tillegg kommer databaser, arkiver og registre jeg bruker i jobben som journalist.

Skjønner du at jeg sliter? Og jeg håper jeg ikke er den eneste; det ville faktisk glede meg å høre at du også synes det blir i meste laget. Da er jeg ikke alene ...

Inntil for et år eller to siden klarte jeg stort sett å huske passordene mine, men brått ble de altfor mange for meg. Jeg prøver å bruke det samme de fleste steder, men ofte får jeg ikke lov eller tvinges til å endre passord. Attpå alt dette forteller dataeksperter oss at vi ikke må skrive ned passordene våre og oppbevare dem hjemme, for da kan de bli misbrukt hvis vi får innbrudd. Stønn!

Og hvordan kommer det til å gå når vi begynner å bli gamle og glemske? Skrekk og gru! Hvis jeg noen gang blir bestefar, kommer jeg sannsynligvis til å ringe barnebarna mine og si: «Kan du komme over og hjelpe bestefar med datamaskinen? Den virker ikke, skjønner du. Det står bare «Passordet er ugyldig».

Torbjørn Tungesvik, journalist