annonse

Helenes bønn til kunnskapsministeren

Familien Kolaas
Familien Kolaas: Helene og Lars Kolaas sammen med barna Matteus (5) og Rebekka (4). (Foto: Bjørn Harry Schønhaug)

På en speiderleir for en rekke år siden var hun forelsket i kunnskapsministeren. Nå frir hun til Torbjørn Røe Isaksen og håper han setter barn med funksjonshemming på dagsorden.

Tone Lensebakken

Familien Kolaas er ikke som andre familier. Helene Toftedal Kolaas og ektemannen Lars Alvsåker Kolaas har to barn med autisme. Det krever sitt.

Etter en lang kamp for å få skoleplass på spesialavdeling for sønnen Matteus (5) fikk de for kort tid siden beskjeden de hadde håpet på. Matteus får kommende høst begynne på en spesialavdeling på Borge skole.

Les også: – Det er tøft og jeg har grått mye

Skrev et brev

Matteus bruker bleie og smokk, og har et ordforråd som tilsvarer en treåring.

– Han er lavtfungerende autist, og slik vi ser det, så er det umulig å la han gå på en vanlig skole, selv med tilrettelegging, sier Helene.

Denne uka skrev hun et  brev til kunnskapsministeren, som forøvrig også er fra Porsgrunn,  på sin egen blogg «ossplussautisme»:

– Kjære kunnskapsminister

Du husker nok ikke meg. Da jeg gikk på ungdomsskolen var vi på speiderleir sammen. Jeg husker nok deg mye bedre enn du husker meg. Det er flere grunner til det. Den ene årsaken er at jeg hadde en liten sommerfugl i magen hver gang jeg så deg på den speiderleiren. Det gjorde at jeg aldri tok noe særlig kontakt. Jeg var hardt mobbet den tiden og tenkte meg selv dårligere enn jeg var. Den andre og mye større grunnen til at jeg ikke tok noe særlig kontakt den gangen, var at allerede da var vi veldig forskjellige. Du var helt tydelig en idealistisk, politisk tenkende og fremadstormende ung gutt. Med stjerner i øynene, og fremtiden i hendene. Jeg var nok mer innesluttet og visste at noen fremtid i politikk eller lederstilling var ikke for meg.

Jeg så ikke noe særlig mer til deg etter den leiren. Noen få ganger mens jeg gikk på videregående så jeg deg i forbindelse med Unge Høyres arbeid, men innen den tid hadde sommerfuglen i magen byttet til ett annet ansikt. Han giftet jeg meg med! Og vi er fortsatt gift den dag i dag. Du har vandret videre i livet og endt opp akkurat der du hører hjemme. I regjering. Så når valget var over og du ble kunnskapsminister ble jeg ikke overrasket. Det jeg heller ble overrasket over var at du ikke var statsminister! Men hei, du har ennå tid! Jeg tenkte, kanskje med litt uskyldige øyne, at dette ville du gjøre suverent. Jeg hadde fortsatt den unge idealisten for mitt indre øye. Og jobben har du gjort tidvis fantastisk og tidvis som best du kan. Og jeg blir litt lei meg når jeg ser media hundser deg, kanskje nettopp på grunn av den unge gutten jeg husker. Han som drømte om å kunne gjøre en forskjell.

Det året du ble kunnskapsminister, hadde jeg ett svært vanskelig år. Bekymringen for sønnen min økte, og mot slutten av året startet utredningen for autisme. For å være ærlig forsvant all politisk interesse nærmest umiddelbart, og all fokus ble rettet inn mot sønnen min. Jeg hadde begynt på skolen det året. Jeg hadde ikke vært så nøye på om jeg hadde en utdanning før det, men etter at barna kom, ble det plutselig kjempeviktig å kunne vise til at jeg var noe. Sykepleier skulle jeg bli. 

I mars 2014 var sønnen min diagnostisert med autisme. Desember i fjor (2015) fulgte diagnosen til datteren min. Jeg finner meg selv som mor til to handikappede barn i skrivende stund.

Jeg visste ikke hvordan det var med integrert skole vs. spesialavdelinger her i landet før nå. Jeg har kjempet en kamp uten sidestykke (i hvertfall i mitt liv) for å få plass på spesialskole til sønnen min. Til og med media har jeg gått til, og tro meg, jeg har ikke likt det. Men om det betyr at barna mine får en bedre skolegang og et bedre liv, så gjør jeg det. Dette tror jeg du hadde vært enig i. 

Nå derimot, vet jeg hvordan det er med skolegang og barn med funksjonshemming. Etter å ha brukt utallige timer med søknader/klager, lesing av forskning og artikler om alt som har med dette emnet å gjøre, er jeg ikke oppløftet. Ifølge Dagen.no sin artikkel om barna som skal integreres, viser forskning på området nedslående nyheter. Det er ikke best for barn med funksjonshemming å være i vanlige skoler, slik det er lagt opp i dag. Det er en fin politikk, men uten hold ute i den virkelige verden. Så vet ikke jeg om det som sies om deg er sant. At du ikke aner, ikke engang tenker over hvordan barn med utviklingshemming har det. Faktisk så tror jeg ikke det er sannheten.

Men som mor til disse to barna som snart skal begynne på skole... Jeg er redd, Torbjørn. Jeg er redd for at skolesystemet ikke kan ta dem imot på en skikkelig måte. Jeg er redd for at mens lærerne er ute å skaffer seg masse kunnskap om norsk, matte og samfunn, så har de hverken tid eller ressurser til å å lære seg om barna mine. Om det de har behov for. Mens politikken fortsetter å pushe de samme barna ut i den vanlige skolen, uten å skaffe lærere mulighet til å gjøre jobben sin med disse barna. Jeg er redd for at jeg må i gang med samme kampen for datteren min fordi politikken ikke sørger for nok penger til å drive god skole for barn som mine. 

Jeg har måttet gi opp studiene foreløpig. Det er så mye som må gjøres dag til dag for barna mine, at det å få gjort det med et studium ved siden av er umulig. Høyskolen er heller ikke et veldig fleksibelt system når det kommer til andre studieløp enn standarden. De vanskelige arbeidsforholdene gjør det like utfordrende å få meg en jobb slik situasjonen er i dag. Jeg ser at noen kommuner har et godt tilbud, andre har et lite tilbud og noen har faktisk ingen tilbud når det gjelder skole, avlastning eller økonomisk hjelp til disse familiene. "Vi" er tvunget til å reise fra kommune til kommune på leit etter et tilbud som er bra nok. Om det er skoletilbud eller annet. Eller så må vi sloss med nebb og klør, og utsette oss for enorme påkjenninger som andre ikke engang kan forestille seg. Og det på toppen av den enorme belastningen vi allerede er under. 

Jeg tror ikke du vet at vi strever så. Og mange vil sikkert si at det er fordi jeg fortsatt ser litt rosenrødt på deg, fra den gang jeg så deg som speider. En speiderleir jeg hadde feber på, men allikevel nektet å dra fra, fordi det kunne jo fortsatt hende at jeg ble sittende i nærheten av deg og de andre kule gutta! Du har kommet langt, og jeg har ikke det. Men du kan hjelpe meg og mine barn. Og mange andre med meg!! 

Jeg har ikke tenkt å be deg huske meg.

Men sett barna mine på dagsorden! Vær den unggutten jeg husker, med idealer nok for hele gjengen! Gjør så vi blir litt mindre redde!

Klem fra ei jente som var speider en sommer

Fikk svar 

Og det skulle ikke ta lang tid før kunnskapsministeren svarte i kommentarfeltet.

– Hei. Du har nok rett i at jeg ikke husker deg, men det betyr jo ikke at vi ikke kan ta en prat allikevel! Send meg en e-post så kan vi avtale en kaffe en gang jeg er hjemme i Porsgrunn.

Hilsen Torbjørn

– Hva tenker du over den raske responsen fra kunnskapsministeren?

– Veldig hyggelig, smiler Helene.

– Det er klart at jeg ble overrasket over at svaret kom etter kun noen timer, og at han i det hele tatt hadde lest det. Jeg har sendt han en mail, så det blir nok en kaffe her hjemme i  Porsgrunn. Jeg tror ikke at dette kan rokke verden, men kanskje han får det litt lenger frem i panna, og tenker seg om noen ganger ekstra før han tar noen valg, avslutter Helene. 

Klikk for å se kommentarer ()

Her kan du fritt komme med synspunkter og informasjon. Vi krever fullt navn. Da blir det mer interessant for andre å lese det du skriver. Trakassering, trusler, hatske meldinger eller reklame aksepteres ikke på varden.no. Falske profiler utestenges. Vær saklig og vis respekt når du kommenterer.

annonse