– Jeg husker bare at jeg satt inne i garderobeskapet mitt da jeg fikk telefonen. Så minnes jeg ikke helt hva som skjedde. Kreftbeskjeden var i hvert fall helt tydelig, sier Kristin Lervik.
Rullegardinen gikk ned
Hun sitter hjemme i stua si på Gulset i Skien, hvor hun bor med familien sin på fem. Da legen ringte for å fortelle henne at hun hadde fått påvist kreft i august i fjor, visste hun at alle tre barna var ute av huset. Kristin satt oppe og ropte ned til mannen sin.
– «Ja, da var det min tur», sa jeg da han kom opp. Rullegardinen gikk helt ned for oss begge, men jeg havnet raskt i et modus hvor de eneste jeg tenkte på var barna, sier Kristin.
Hun er tydelig på at den tette kommunikasjonen med sine tre på 13, 11 og sju år har vært viktig for henne.
To tommelfingerregler
Camilla Schibsted er kreftsykepleier i Kreftforeningen, og jobber spesifikt med hvordan man har samtaler om kreft med barn og pårørende. For mange kan akkurat dette være overveldende i en allerede utfordrende stund.
Hun har to tommelfingerregler i møte med barn:
– Jeg pleier å si at det er to ting som er viktige å tenke på når man skal snakke om kreft og alvorlig sykdom med barn. For det første handler det om at barn ikke trenger å vite alt, men at alt de får vite er sant, sier hun og fortsetter:
– Den andre tommelfingerregelen er at barn har godt av å høre det verste fra de beste.
«Mamma, skal du dø?»
Det verste Kristin nå skulle fortelle sine barn, var at hun hadde fått livmorhalskreft. Før sommeren hadde hun hatt vondt under menstruasjon, og antok at det hele var starten på overgangsalderen. Etter sjekk hos gynekologen fikk hun påvist celleforandringer, og etter sommerferien var prøvene tydelige og at hun hadde kreft.
Mer visste hun ikke akkurat da, og da den eldste sønnen hennes kom hjem, fortalte hun så mye hun visste om sykdommen.
Så var det mange minutter med trøst, og mammaen ga ham beskjed om ikke å søke på nettet etter svar. Hun skulle snakke med ham med en gang hun hadde fått klarhet selv. Etter hvert ringt hun sin andre sønn på 11, som også fikk samme beskjed da han kom inn døra.
– Jeg bestemte meg for å ta det med dem hver for seg, slik at jeg kunne møte barna slik jeg vanligvis gjør. Jeg er jo mamma på forskjellig vis for dem. Også 11-åringen svarte umiddelbart «Skal du dø?», og jeg sa at jeg visste lite akkurat nå, sier hun.
Tredje i søskenflokken, datteren deres på sju, responderte annerledes:
– Der var svaret umiddelbart «Mamma, betyr det at du mister håret?» Hun ville ikke at jeg skulle bli annerledes og fryktet denne endringen aller mest, sier hun.
Vegrer seg for åpenhet
Camilla Schibsted i Kreftforeningen forteller at barnas reaksjon varierer fra alder og situasjon, men at et overtall reagerer som Kristins to sønner.
– Det er dessverre mange forbinder kreft med å skulle dø, men da kan det være fint å si noe om at det er langt flere som overlever nå. Det går an å vektlegge hvor utrolig mange flinke og fine helsepersonell som jobber for å holde deg frisk. Håpet er viktig å kommunisere, sier hun.
Schibsted forteller at mange vegrer seg for denne åpenheten. De ønsker å beskytte barna, noe som i verste fall gjør vondt verre.
– Mange voksne vegrer seg for eksempel for å si ordet kreft, men det å legge lokk på dette ordet vil kunne mystifisere sykdommen enda mer, sier hun og fortsetter:
– Når det er sagt, så er det helt greit å ikke si absolutt alt om det som skjer, og det er helt greit å samle seg til man faktisk klarer å kommunisere det med barna. Vi er alle forskjellige, og da handler det om å finne ut hva som passer best. Det mest vesentlige er at barna får høre det viktigste fra de beste.
På sykehuset
For Kristin og mannen var det viktig å være helt åpen om det som hadde skjedd, samtidig som barnas hverdagsliv skulle forbli nokså normalt.
– Jeg dro på sykehuset i ni uker, mens mannen min holdt fortet her i Skien. Vi tegnet og forklarte etter beste evne, og fikk veldig gode tips fra helsepersonell og kreftkoordinator om hva som kunne være lurt å fortelle dem, sier hun.
Kristin forteller at de også besluttet at barna ikke skulle bli med til Radiumhospitalet.
Besøkte ikke sykehuset
Kreftsykepleieren forteller at relasjonen mellom helsepersonell og barn er noe som i stor grad vektlegges, da Helsepersonelloven plikter helsepersonell til å kartlegge om pasienter har barn. Nettopp for å kunne forsikre at barna blir ivaretatt og være disponible for veiledning rundt kommunikasjon mellom barn og voksne.
Hun ser mange fordeler med å være på sykehuset, eller eventuelt vise dem hvordan det er der gjennom bilder og videoer.
– Noen ganger kan barns fantasi overgå virkeligheten. Ved hjelp av et besøk på sykehuset vil man kunne få tatt dette ordentlig, sier hun.
Samtidig er timingen viktig:
– Noen ganger kan foreldre endre seg under behandling, og fokuset er primært på å gjøre foreldrene friske. Andre ganger vil det være lettere å ta imot barna og dermed skape en god relasjon mellom de som jobber med mamma eller pappa, og barna som kommer på besøk, sier hun.
Kom til tomt hus
Mens Kristin var på sykehuset, var pappa og de tre barna hjemme. Da hun kom hjem igjen var huset stille.
– Det var godt, og jeg er så glad for at de levde sine liv. Vi ønsket at alle skulle vite og snakke åpent om det, men jeg er takknemlig for at vår situasjon førte til at de kunne leve sine egne liv, uten fokus på kreften, sier hun.
Kristin er i dag kreftfri og erkjenner at de har vært heldige. Ikke alle kan fortelle om at kreften er et tilbakelagt kapittel. De har fått spørsmål om videre oppfølging gjennom lavterskeltilbudet i Grenland, kalt Treffpunkt. Selv om de har takket nei, er hun glad for at det finnes muligheter.
Kreftsykepleier Camilla Schibsted har ansvar for dette tilbudet for barn her i området, og forteller at det er et viktig fristed for mange barn som har alvorlig syke foreldre og som har mistet noen nære og kjære.
– Her møtes barna, og spiser sammen, er i aktivitet og snakker sammen. Det er ikke en terapitime, men vi har funnet ut at det er en fin måte å få barn til å snakke om det som opptar dem på en naturlig måte, sier hun.
– Vi er så heldige, for jeg kunne jo faktisk si til barna at jeg ble frisk igjen, sier hun og fortsetter:
– Jeg er opptatt av å kommunisere denne takknemligheten til barna mine. Livet mitt blir aldri helt det samme igjen, og jeg sitter jo igjen med mitt etter dette. Samtidig er jo barn faktisk barn. Vi krangler og hverdagen går. De roter og bruker skjerm og jeg maser. Sånn er det – og det er også ganske fint, smiler hun.