"Jeg er glad politiet kom akkurat nå" Tagger (19)

SKIEN Klokka er 9 og 18-åringen banker forsiktig på døra til rettssal 4. Helt alene. Ingen forteller ham hvor han skal sitte, ingen forteller hva som skal skje. Ingen advokat til å forsvare ham, ingen politiaktor som kan brekke isen i rettssalen. Dommeren kommer inn.
Aktiv tagger
- Jeg var helt klam, jeg har ikke akkurat gledet meg til å møte i retten. Men det var mye verre enn jeg trodde, jeg skjelver ennå, sier taggeren til Varden etter at den knappe halve timen inne i rettssalen er over.
18-åringen har vært aktiv. Svært aktiv. I sommer har han merket en mengde steder. Griset ned, ifølge dem som eier stedene. Merket dem, pyntet dem, mente han selv før. Nå har han snudd. Totalt.
- Politiet ringte rett etter at jeg kom hjem fra ferie. Det var grusomt. Jeg har hatt en lang tenkepause, kan du si.
Smilet er ironisk. Inne i rettssalen har han nettopp tilstått alt. Absolutt alt han er anklaget for. Tilstå, få dom og kom deg ut igjen.

To personer

- Hvorfor har du tagget?
- Det er vanskelig å forklare. Du kan på en måte sammenlikne det med Supermann. Hjemme har jeg vært Klart Kent, ute har jeg vært Supermann. For deg og andre ser sikkert en tagging bare ut som noe griseri. En tagger vil kanskje si: "Fy, søren, den der var skikkelig gjort!". Du må på en måte jobbe deg oppover, gjøre det bedre hele tiden. På den måten føler du at du er noe. Andre ser jo tagging. For oss er det en slags kommunikasjon, vi viser hverandre hva vi kan.
Han fortsetter. Snakker seg varm om tagging. Han åpner døren inn til en verden få i generasjonene over ham kjenner til. Heller ikke moren kjenner noe til taggeren i ham. Før telefonen fra politiet.

Mistet dyden

Dagen han mistet dyden og utførte sin første tagging, husker han svært godt. Han var redd, følelsen var pirrende.
- Faren for å bli tatt ble på en måte et kick. Likevel, tanken på at jeg kunne bli tatt var ikke der. Nå er det helt uvirkelig. Den samtalen med politiet glemmer jeg ikke. Nå er det for seint.
Han kom fra en verden få voksne kjenner til. I det han trådde inn i rettssalen entret han enda en ny verden. Dommerfullmektigen snakker til ham som om han skulle være en advokat. Bruker ordene han er vant med i sitt ritual. Taggeren forstår ikke helt hva som blir sagt. Samtidig er han livredd for å spørre. Inne i hodet surrer tanker om få det overstått, komme seg ut. Ingen kan hjelpe ham. Moren sitter på gangen. Bestekameraten skal inn i den samme salen rett etterpå. Også han siktet for tagging. Ute er de venner, inne i rettssalen er han mutters alene.

Fantasiverden

- Det har vært en fantasiverden, på en måte. En ting er at dette er straffbart, men folk blir jo lei seg. Jeg forstår det nå. Det jeg har gjort har ført til at andre mennesker har blitt lei seg. Du tenker jo ikke på konsekvensene før etterpå. Grensene har på en måte blitt flyttet. Det angrer jeg nå.
Dommerklubba har smelt i bordet. Ennå er han ikke helt sikker på hva dommeren sa. Han trodde han skulle i konfliktrådet, men havnet i rettssalen. Forslaget til straff fra politiet er fengsel i 30 dager og en bot på 10.000 kroner. Og da er straffen satt ned fordi han har satt hetta på sprayboksen og lagt alle kortene på bordet. Straffen er også foreslått på vilkår av at han møter til mekling i konfliktrådet. Dommen faller tirsdag.
Tar han av hetta på sprayboksen en gang til, risikerer han å måtte sone en hel måned i fengsel. Bak lås og slå.
- Det behøver ingen være redd for. Jeg skulle gjerne ha vært foruten, men jeg skal i alle fall aldri oppleve dette igjen!

Publisert fredag 11. desember 2009 kl. 19:58.