annonse

«Jeg fristes av tanken om å forby den slags dumskap»

Tegning
Tegning: (Foto: Ole-Johnny Hansen)

Jeg liker å tro at det ikke er alt man skal skjønne her i verden.

  • LØRDAGSKOMMENTAR

Det er neppe sunt, heller. Å vite alt, altså. Det kan kanskje være noe i Sokrates-postulatet «Den som vet at han ingenting vet, er vis». Det jeg imidlertid vet, er at man må ha mat. Hvilket er en påstand som kanskje gjør meg lite vis, hvis man skal følge Sokrates.

Likevel: Det er – for å si det forsiktig – et par ting som er særdeles krevende å forstå når det gjelder mat.

Og da tenker jeg ikke på på at det er et hårfint skille mellom suksess og fiasko når man lager sjokoladefondant eller sufflé. Risotto er et potensielt mareritt og det skal neimen ikke mye til før risgrøten er brun i bunnen, heller. Å lage mat handler imidlertid, når alt kommer til alt, om ulike varianter av realfag og logikk. Det er noenlunde håndterbart.

Men hvor mye logikk er det i leddet før maten havner på kjøkkenet ditt? Jeg undres noen ganger. Her forleden ble det kjent at styret i Tine har besluttet å bruke 77 millioner euro – altså mer enn 750 millioner kroner – på å bygge et gigantisk meieri i Irland. For å produsere Jarlsberg-ost. Med irsk melk. Bakgrunnen er at Verdens handelsorganisasjon ikke lenger synes det er greit å støtte eksporten av osten. Og da hevder Tine at det ikke lenger er lønnsomt å eksportere Jarlsberg. Staten må altså betale for at norsk ost skal komme ut i verden.

For noen år siden ble det et svare spetakkel da Sp gikk til budsjettforhandlingene med økt toll på ost som hovedkrav. Mange oster ble dyrere å eksportere til Norge, men 14 populære oster beholdt den gamle tollordningen. – Den lista var egentlig bare tull, innrømmet Sp-leder Trygve Slagsvold Vedum til Bondebladet i begynnelsen av 2015, før han forklarer at «vi måtte lage en slik liste for at alle som var bekymret for parmesanen sin, skulle slappe av». Og ikke bare parmesan: – Manchego kom med på lista fordi Karl Eirik Schjøtt-Pedersen var så bekymret for manchegoen sin, sa Slagsvold Vedum.

Det er kanskje ikke spesielt logisk at tollsatser bestemmes med bakgrunn i statsråders ostepreferanser, men slik kan politikkens logikk være. Hvordan det gikk med ostetollen? ABC Nyheter meldte i mai i år at importen av tollbelagt ost til Norge har økt med hele 88,7 prosent på de fire årene etter at daværende landbruks- og matminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) styrket tollvernet.

Nå trodde jeg, i all min enkelhet, at Jarlsberg var blitt et godt produkt fordi den lages i Norge, på norsk melk, også for eksport, men det er jo ikke alt man skal forstå. Irsk ost blir vel like norsk som den engelske prins Charles skulle bli norsk fordi han fikk på seg en lusekofte (men så er han også firmenning med kronprins Haakon). Det store caset med flyttingen av osteproduksjonen til Irland er imidlertid – og så vidt jeg forstår – at produksjonen som flagges ut tilsvarer 90–100 millioner melk. Som i norsk målestokk utgjør 500 melkebruk. Her må noen finne på noe alvorlig lurt for at vi ikke skal ende opp med enorme mengder overskuddsmelk.

I høst ble det kjent at nokså omfattende mengder norsk sauekjøtt er blitt eksportert til Afghanistan i år. Det er noe som ikke helt henger sammen når eksporterer matvarer fra et av verdens rikeste (og «dyreste») land til et av de soleklart fattigste. Et sted måtte man jo gjøre av alt kjøttet som hopet seg opp på lager. Med en sunn og naturlig forretning hadde dette bare ikke vært mulig for en norsk sauebonde å produsere sauekjøtt til en dagligvareforretning i Kabul. Det kan bare ikke være lønnsomt.

Jeg sliter også litt med å se det åpenbart fornuftige i at svineribbe selges for under 40 kroner per kilo nå før jul. Pinnekjøtt har sannsynligvis aldri vært billigere, med priser under 70 kroner kiloet. Det er jo flott for forbrukerne, men jeg får vondt av dette landets bønder som gjør alt de kan for å lage best mulige produkter. Som steller med grisene og sauene sine. Som er oppe i otta sju dager i uka. Som våker over lamminga, tresker, melker, sår, vender og graver grøfter. Bare for å se at markedet er skrudd sammen på en måte som gjør at det er overhengende fare for at svineribba de leverer ender opp i Zimbabwe.

Det er også en smule vondt å se på når butikkene måker ut pepperkakebokser og en halv kilo marsipan til én krone og en 450 gram risgrøt til to kroner, slik de gjorde i 2015. Surkål? Én krone. Jeg er ingen stor tilhenger av å regulere alt mulig, men jeg fristes av tanken om å forby den slags dumskap. Helt til jeg – nok en gang – overmannes av forestillingen om at vi ikke kan forby dumskap eller det vi ikke liker.

Fullt så galt har det ikke være med denne priskrigingen i år, men det er blitt antydet noe i nærheten av ribbekrise. Det meldes om tomme hyller her og der. Slik er det nesten hvert år, har jeg inntrykk av. Altså at det mangler et eller annet vi bare må ha til jul. Man kan undres over at nordmenns matvaner til jul er egnet til overraske. Alternativt er det mulig å spekulere i om det er i noens interesse å fortelle at det begynner å haste å få pinnekjøttet i hus.

For egen del er pinnekjøttet, som jeg av vestlandsfamilietekniske årsaker har konvertert til, vel i hus. Produsert, kjøpt og kolonnekjøringfraktet fra det samme Vestlandet. Til noe mer enn 70 kroner kiloen, om vi kan si det slik. Men det er vel hel greit, for det er prima vare. Dessuten er det blitt noe av en tradisjon, med en stril i samme hus, at sauen også skal være stril. Logisk, vil noen si.

Det som imidlertid ikke har noe med logikk å gjøre, er at det er verdt å ha i mente at altfor mange ganske enkelt ikke har mulighet til å fylle kjøleskapet før julefeiringen. Fordi man ikke har råd. Selv om ribba koster 40 kroner kiloen. Det er vondt å vite. Også i verdens rikeste land, som vi sier. Og ikke minst i verden for øvrig. Der 815 millioner mennesker legger seg på tom mage hver kveld.

For ti år siden jobbet jeg en periode i FNs matvareprogram (WFP). Tiden her har satt spor. Så er det også en organisasjon som hjelper 80 millioner mennesker i 80 land. Som hver eneste dag har 5000 lastebiler, 20 skip og 70 fly i sving for å gjøre dette. Det er formidable dimensjoner, men likevel langt fra nok til å håndtere et gigantisk problem. Som burde ha vært løsbart i en verden der det produseres mer enn nok mat for alle.

Akkurat denne logikken har jeg store problemer med å få armene rundt og forstå. Særlig når jeg kikker inn i vårt velfylte julekjøleskap. Det gir perspektiv. Vi er opptatt av slike ting i julen. Kanskje mer enn ellers. Kan hende vi burde brukt andre deler av året til å tenke på og gjøre noe med slike ting. Det hadde vært logisk.

God jul, Telemark!

Tom Erik Thorsen, sjefredaktør

annonse
annonse
annonse

annonse