«Jeg kjente ikke igjen min egen datter. Tenk på det!»

– Et eple er en frukt. Glomma er den lengste elven i Norge. Norge er et land. Jeg bor i Norge. Jeg heter Ragnar Wikstrøm.

59-åringen smiler som en skolegutt som har fått full pott på første diktat. Han holder fram den røde permen han har fått fra sykehuset. Ord og setninger er ikke lenger bare et sammensurium av streker og figurer. De gir mening. De har innhold. Endelig, etter beinhard trening i et halvt år, har den suksessrike forretningsmannen fått lønn for strevet; han kan erindre, lese og skrive.

I koma et døgn

Det var 18. juni 2011 alt ble snudd på hodet. Ragnar hadde bedt 20 gjester til datterens fødselsskap. Partyteltet var satt opp i den formidable hagen i Flyplassveien på Åfoss, der hvor han årlig holdt de sagnomsuste kjendisfestene.

Han følte seg plutselig ikke vel. Alt foran ham var tilslørt og uskarpt.

Festen ble avlyst. Verten hadde fått hjerneslag, og skulle aldri bli den samme igjen. Et døgn lå trebarnsfaren i koma. Da han våknet, var bevisstheten på nivå med et nyfødt barn.

– Jeg kunne ikke formidle noe som helst. Ingenting, sier han.

Alt han hadde dratt til seg i løpet av sitt 59 år lange liv, forvitret i løpet av sekunder. Ragnar Wikstrøm sto plutselig ved livets startstrek.
Balansen, stemmen, hygiene, bevegelsene, hukommelsen, ord, logikk – alt måtte bygges opp på nytt.

Husket ikke Mercedes

To måneder lå han på Sykehuset Telemark i Skien.

– Jeg kjente ikke igjen min egen datter. Tenk på det! Jeg husket henne ikke. Det var vondt, minnes han.

Én egenskap tok imidlertid ikke hjerneslaget med seg; viljestyrken.

Ragnar Wikstrøm nektet å la seg kneble. Han ville ikke være på sykehuset. På Bakkane i Skien fikk han haik hjem til gården sin. Men huset han ble kjørt til, var en fremmed plass. Han visste ikke hva han gjorde der, hvem sin Mercedes det var eller hvordan han skulle gå på do. Han ble funnet ille tilredt hjemme på Åfoss, og brakt tilbake på sykehuset.

– Familien min var jo redd for at jeg var blitt gal. Jeg husker at jeg fryktet at jeg ville bli sendt på psykiatrisk, sier han.

Siden den gang har ikke utviklingen gått sakte, men sikkert for Ragnar Wikstrøm. Den har gått som olja lyn. Han har vært på Sunnaas sykehus i seks uker og Kysthospitalet to måneder. Der har han trent, lært hvem han er, hva han har gjort, hvordan verden henger sammen og sist, men ikke minst – hvordan man kommer seg til Asia.

Med Valen på stranda

Vi skriver 7. februar, og 59-åringen har nettopp kommet hjem fra et fem ukers treningsopphold i Thailand.

Sykkelhelten fra Skien, Anita Valen, hadde ikke glemt den gangen Wikstrøm bladde opp sedlene for å satse på karrieren hennes. Nå var det hennes tur til å gi tilbake. Wikstrøms kamerat, Frode Sund, sjefen for luksushotellet Wanakarn i Phuket, stilte hotellet til disposisjon.

Under palmesus og på potetmelsanden har Valen og Wikstrøm trent kropp og intellekt.

– Det er i det vonde man ser hvem som er dine venner. Jeg har blitt skuffet over noen, men positivt overrasket over flere, sier han.

Kort og konsist

På Betanien Hospital må han jevnlig gå til øyeundersøkelse. Energiske Wikstrøm farer langs korridorene, veksler høflighetsfraser med forbipasserende og setter seg ned ved apparatet som måler synsfeltet.

– Det blir stadig bedre, konkluderer ortoptist Kari Hobæk.

Det er fortsatt et stykke igjen. Wikstrøm har ikke gangsynet han hadde. Det hender han faller – men han kommer seg alltid opp. Og han glemmer ennå. De nærmeste vet at de må gi korte og konsise beskjeder, og at han fort blir sliten. Han eier fortsatt Wikstrøm Reiser, men har ikke overskudd til å engasjere seg i driften. Ikke foreløpig.

– Nå dreier alt seg om å trene, smiler han.

– Blir det flere hagefester med kjendiser?

– Nei, jeg er ferdig med det nå. Festen er slutt. Jeg vil bare trene i fred og ro.

– Har «gjenfødelsen» gjort deg til et bedre menneske?

– Ja, det tror jeg. Jeg setter mer pris på de små tingene, og mine nærmeste.

– Bryr du deg mindre om penger nå?– Ja. Penger trenger man bare for å overleve. Lykken for meg akkurat nå, er de små seirene, som at jeg vet at Glomma er landets lengste elv.