Håper flere i byen bryr seg

Lørdag starter serien for laget som var eliteseriens gjenganger i mange år. Blant annet det året Gundersen debuterte som 16-åring i 1989 – den gang tilskuerne sto stablet i høyden langs ribbeveggen.

Langt på vei er både tilskuerne og ribbeveggen historie. Gundersen er litt spent på interessen – på hvor mange som virkelig bryr seg om det han og spillergruppa bruker time etter time på hver eneste uke.

– Skal man dømme etter antall mennesker som er fysisk til stede på kampene, er nok svaret at ikke så veldig mange bryr seg. Men samtidig har jeg inntrykk av at en god del følger med. Tidlig torsdag morgen fikk jeg to tilbakemeldinger fra folk som hadde fått med seg at vi hadde vunnet cupkampen kvelden i forveien, så det er ikke slik at Kragerø-håndballen blir glemt, sier treneren.

Hva skal til?

Hva som skal til for å øke tilskuertallet fra de faste 150-200, er derimot et åpent spørsmål.

– Vi kan kanskje bli flinkere med arrangementet? Kanskje bli flinkere til å være aktive inn mot media, som er den viktigste kilden for informasjon? Jeg føler imidlertid at vi har forsøkt en god del, men det synlige resultatet lar vente på seg.

Argumentet om at folk i byen «kjenner ingen på laget», er oppbrukt, mener Gundersen.

– I fjor var vi ganske bevisst på dette med å satse helt lokalt, men heller ikke det hadde den helt store effekten. I år er det nye sjanser til å se kjekke, unge og greie gutter i aksjon, reklamerer sjefen.
Kanskje ville ord om store forhåpninger og opprykk, lokket flere. Det ville imidlertid vært lite realistisk.
– Målet er å unngå nedrykk, og det har styret, jeg og spillergruppa satt sammen. Noe annet er ikke realistisk, sier Gundersen, og understreker at det ikke står på talent.

Men enkelte ting må læres, og når mange må lære samtidig, er veien ofte ujevn.

– Vi har fem 18-åringer i førstesyveren. I 1. divisjon møter du mange godt rutinerte folk – spillere som har vært utenlands eller i eliteserien. Vi blir ikke skremt, men skal heller ikke late som at dette ikke kan bli en tøff sesong, sier treneren som ikke har spillertrøye under laglederdressen.
Selv om han spilte den første cupkampen for året.

– Av flere årsaker, mest fordi vi manglet et par mann. Men min tilstedeværelse skal være på benken. Ingenting annet er planlagt, sier han som mener han har en langt større og mer givende utfordring enn trenerkollegene som befinner seg høyere opp i systemet

– Det er betydelig mer utfordrende å trene en haug med 18-åringer og jobbe mot små mål, enn å trene Larvik og vinne hver kamp. Utfordringen er sikkert hundre ganger større, og det utgangspunktet er selvsagt motiverende.

Med erfaring fra tider da håndballen nesten regjerte i Kragerø, håper Gundersen at også dagens spillere kan få erfare litt mer av lokalpatriotismen.

– Vi håper på flere folk, og at «professorene» på tribunen heller kan støtte laget enn å fortelle hvorfor ting heller burde gjøres annerledes. Disse gutta tjener ikke fem øre, men står på for klubben, sier treneren.