Hytte på Sørlandet, eller et 100 år gammelt gårdshus i Piemonte? Det var faktisk valget det sto mellom da Heidi og Frode Tobiassen skulle skaffe seg et feriested.
De hadde bodd nesten ti år i utlandet. Først i Kina, deretter i Dubai. Året var 2016, og de hadde bare ett år igjen av kontrakten før de skulle hjem til Bærums Verk. Yngstemann gikk siste året på videregående, døtrene var allerede flyttet til London og Beijing.
– En hytte på Sørlandskysten hadde vært fint, tenkte vi. Men det var jo så innmari dyrt. Det var da noen norske venner i Dubai begynte å snakke om Piemonte, forteller Frode.
Han sitter i vårsolen i utenfor det hvitmalte gårdshuset. Heidis nybakte hasselnøttkake er akkurat sprettet. Gradestokken vipper mellom 17 og 18 grader.
Sånn kan nemlig også en februarettermiddag være på den italienske hytten deres.
De rare salgsprospektene
For det var her de havnet, midt på den italienske landsbygda. Her er vinmarker så langt du kan se, rullende åser og en landsby på hver topp. I februar kan du forvente alt fra snø til dager som minner mest om en fin maidag her hjemme.
Familien Tobiassen hadde aldri vært i Nord-Italia før de dro hit på boligjakt. Det var norske venner i Dubai som først fremsnakket området. I tillegg til et lavere prisnivå enn i Norge, fristet klimaet, mat og vinkulturen.
– Å kjøpe hus i Italia er ikke som å kjøpe hus i Norge. Boligannonsene har håpløse bilder. Her er det ikke snakk om å pynte grisen, sier Heidi.
Og hun vet hva hun snakker om. Til daglig jobber hun med boligstyling for flere eiendomsmeglere på Østlandet. Men i Italia er ikke boligstyling et tema.
– Det er helt vanlig at bildene i prospektet har med både rot, skittentøy og oppvask. Og når huset først er solgt, er det heller ikke vanlig hverken å rydde eller vaske seg ut. Kjøperen overtar alt det forrige eier ikke orker ta med seg videre, inkludert søppel og skrot.
Kravene ble innfridd
Heidi og Frode Tobiassen hadde tre krav til feriehuset: Det måtte ha fire soverom, det måtte gå an å flytte rett inn uten å pusse opp, og det måtte han en tomt som gjorde det mulig å bygge basseng. En augustdag med 35 varmedager ville blitt for varmt uten et basseng.
De så på åtte-ti hus i Piemonte før de bestemte seg. Men da hadde allerede Heidi falt for de to detaljbildene, ett av soverommet og ett av gulvflisene.
Ved nærmere ettersyn hadde huset enda flere kvaliteter. Det lå på en høyde, hadde utsikt over rullende åser, vinmarker og landsbyer. Det hadde tre bad, alle tre fullt brukende, ingen rom trengte noe mer enn ett malingsstrøk for å kunne tas i bruk.
Alt de hadde samlet med seg i løpet av ti år i utlandet, ble pakket og sendt i en container. Våren 2017 overtok de nøklene. Og så var det bare å pakke ut de ti årene med møbler og interiørdetaljer fra Kina og Dubai.
Ønsket en bolig med stil og komfort: – Det er nesten som om det er en mening med at vi fant dette huset
Fascistpalmen som døde
De som solgte huset til dem, hadde flyttet til byen mange år tidligere. Det gamle gårdshuset hadde derfor stått tomt lenge. Ikke bare var hagen overgrodd av gress og trær, det viste seg at dreneringen på eiendommen ikke fungerte som den skulle.
Alt vannet som samlet seg rundt grunnmuren, rant ned i kjelleren, og vannet som trakk opp i muren, lagde fuktproblemer i hele huset. De har derfor gravd opp og lagt ny drenering. Gress og jord ble fjernet fra kjellermuren, en ny sitteplass med singel innerst mot huset.
Heidi gikk rundt i nabolaget og sjekket hva som vokste der før hun handlet inn planter til hagen. Men den svære palmen som vokste midt i hagen, overlevde ikke all gravingen.
– Selgeren forteller at patriarken i sin tid skulle ha fått den i gave fra Mussolini. Vi kalte den bare fascistpalmen. Det var egentlig like greit den døde, sier Frode og ler.
Langt og smalt
Huset kalles en dobbel cascina. Det er et klassisk gårdshus som i sin tid har bestått av to boenheter. Det er langt og smalt, har to trappeløp og et kjøkken i hver ende.
I tillegg har det en garasje og et høyloft. Om de skulle ha lyst en gang, går det an å innrede en leilighet her.
Bygget fra rundt 1900 trenger stadig vedlikehold. De har byttet ut alle vinduene, skiftet fyrkjelen og reparert fasaden. Nå venter de bare på at maleren sitt vonde kne skal bli bra, og så skal hele huset males. Etter mye tvil ser det ut som de beholder det hvitt.
Stine Skoli Ommedal har spart hundretusener på å gjøre ting selv. Her er oppskriften på tre ting du kan lage på egen hånd.
Og siden de bor midt i et UNESCO-område er det kun godkjente farger som gjelder.
– Vi har vært opptatt av å ta vare på huset sånn som det er. Siden det bare er et feriehus, har vi heller ikke samme behov som om vi skulle bodd her fast. Det er et gårdshus og skal derfor aldri bli til en moderne feriebolig. Jeg ser som regel potensialet i alt, også i det som andre tenker på som søppel, sier hun.
– Vi liker at huset er et pågående kreativt prosjekt. Rom for rom er blitt malt, jeg har pusset og hakket i veggene for å se hva som kan skjule seg bak gammel maling. Jeg liker at tidens tann ikke gjemmes vekk bak nytt sparkel. Andre kan ta seg av feinschmecker-biten, det er ikke meg.
Fra villnis til hagekontroll
De har brukt fem år på å få kontroll på hagen. Her var trær og kratt og en 15 meter høy tujaskog. En nabo med motorsag og traktor brukte to hele dager på å fjerne det som kun vokste langs gjerdet mot veien. Nå har de alliert seg med en gartner i landsbyen som ser til hagen og bassenget mens de selv ikke er her. En annen nabo passer på huset.
– Gode naboer er avgjørende når vi selv bor så langt unna. Tre mål tomt er nok litt i overkant å holde, men det er fint å ha egne epler, pærer, fiken, valnøtter og oliven, plommer og kirsebær. Ikke alltid er vi her når ting er modne, men alle feriedagene våre tilbringer vi her, sier han.
Dør til dør, fra Bærums Verk til Montaldo Scarampi, tar mellom syv og åtte timer.
– Vi har helt bevisst ikke gapt over alt på én gang og gjort oss ferdige med huset. Vi trenger prosjekter, og øverst på listen står nytt kjøkken. Scavolinikjøkkenet fra 80-tallet har gjort sitt.
Og får de lyst på litt ekstra god mat, er veien kort til nærmeste restaurant som er nevnt i Michellin-guiden. Fra kjøkkenvinduet ser de rett over til Ca’del Profeta. Den eies av den brasilianske fotballspilleren Hernanes, som fikk kallenavnet Il Profeta. Tar de turen dit, er sjansen stor for at ex-fotballproffen er den som rydder glass og tallerkener.