Strikkebøker selges i store opplag, noe som har fått Morgenbladets litteraturkritiker Espen Søbye til å lire av seg den ene fornærmelsen etter den andre overfor norske kvinner.
Strikkebøker selges i store opplag, noe som har fått Morgenbladets litteraturkritiker Espen Søbye til å lire av seg den ene fornærmelsen etter den andre overfor norske kvinner. Foto: Sølvi Rui Fedog

Går det an å anmelde uten å ha peiling? Ja! Hvis du er en akkurat passe arrogant mann

Man tenker så godt når man strikker. Kanskje kritiker Espen Søbye burde ha lært seg å strikke. Da hadde han tenkt seg bedre om før han slaktet strikkebøker.

Går det an å anmelde strikkebøker uten å ha peiling på strikking? Ja visst! Hvis du er en akkurat passe arrogant mann med en akkurat passe stor dose motvilje mot denne, i all hovedsak, kvinnelige sysselen, skaffer du deg en bunke av årets strikkebøker og guffer på alt du har av fordommer og forakt. Sikker suksess viser det seg.

Espen Søbye, filosof, forfatter og kritiker har bladd seg gjennom ni strikkebøker for Morgenbladet. I disse bøkene påstår han at det foregår «en drabelig strid om hva slags kvinneideal som skal gjelde i Norge i dag». Intet mindre.

Rasende kvinner byttet pinner med penn og gikk rett i strupen på ham. Dermed var strikkekrigen i gang. Debatten har rast i aviser, i «Dagsnytt atten», og «God morgen, Norge».

Tror han dagens strikkere er hjemmeværende Nora-er, tar han feil. De finnes i redaksjoner, i oljebransjen, på universiteter og i styrerom

Det er lett å la seg provosere av Søbye. Med Torvald fra Henrik Ibsens «Et dukkehjem» som alliert, antyder han at strikkere er tradisjonelle og preget av pyntelyst og glede over huslige sysler. Tror han dagens strikkere er hjemmeværende Nora-er, tar han feil. De finnes i redaksjoner, i oljebransjen, på universiteter og i styrerom.

Han synes det er en motsigelse at forfatterne oppfordrer til å bruke fantasien, mens de samtidig byr på detaljerte oppskrifter. Hvor kreativt er dette, spør han. Nå er det en gang slik at hvis du gir ut en oppskriftsbok, må det nesten være oppskrifter der. Det betyr ikke at leserne følger dem slavisk, tvert imot.

Erfarne strikkere bruker annet garn, andre farger, legger til og trekker fra. Oppskriftene inspirerer. Men før du kan improvisere, må du kunne det grunnleggende – og det tilbyr bøkene.

Siden det er nødvendig å utgi alle disse bøkene, mener Søbye også at det å strikke tilhører et kvinnefellesskap som ikke kan eksistere lenger. Her bommer han også. Fellesskapet rundt strikking har aldri vært større. Hver bygd med respekt for seg selv arrangerer strikkekafeer. Det kryr av strikkefora på internett. Strikkesida på Facebook har snart 95.000 medlemmer. Ravelry, som beskrives som «en slags Facebook for strikkere, bare bedre» har seks millioner medlemmer.

Dorthe Skappel blir omtalt av Søbye som tidligere glamourmodell. «Hun lurer unge kvinner til kle seg i sekkegenser... mens kroner ruller inn på kontoen ...» Skappel strikket en genser mange likte. Datteren la ut oppskriften gratis på nett. Butikker landet over gikk tomme for garn. En garnprodusent tok kontakt. Et forlag også. Resten er nesten historie. Drøssevis av unge jenter kjøpte garn og pinner. Lena, en ung kollega, spurte om jeg kunne strikke Skappelgenser til henne.

– Nei, svarte jeg, – Den strikker du selv. Noen dager senere fikk jeg bilde av ferdig genser med følgende kommentar:

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– Takk for at du ikke ville strikke til meg. Hun har fått en ny hobby og rykker stadig opp i divisjonene. Nå er hun straks ferdig med en ny kofte. Takk, Dorthe Skappel! Er det noen som lurer noen her?

Ingen i Norge strikker av nødvendighet nå for tiden. Travle kvinner roer ned med langsomt arbeid.

Forlagene har selvfølgelig forstått at strikkebøker har et marked. Bare i 2015 ble det utgitt et 50-talls av dem. Det er et tegn på velstand at disse bøkene har så mange kjøpere. Ingen i Norge strikker av nødvendighet nå for tiden. Travle kvinner roer ned med langsomt arbeid. De strikker av pur lyst. Og de kjøper påkostede bøker og dyrt og deilig garn fordi de har råd til det. Stolthet over å ha skapt noe er belønningen.

Antakelig er det dette Søbye ikke forstår noe av. Kan forakten for strikk skyldes kløende minner fra barndommens gensere eller er han litt misunnelig på at så mange kan noe han ikke kan? Tror han strikking fortrenger andre mer tidsriktige gjøremål?

La oss velge å gi i blaffen i den grinebiteren. Og strikke videre mens vi ser på tv, hører på radio ellers skravler med venninner.

Vi tilhører det kjønnet som kan gjøre to ting på en gang. Akkurat det er noe han virkelig bør misunne oss!

Sølvi Rui Fedog, vaktsjef og strikker