Her står vi og prø ver å drikke litt øl og sende en video på snapchat, og så skal dere på scenen komme og forstyrre. Illustrasjons
Her står vi og prø ver å drikke litt øl og sende en video på snapchat, og så skal dere på scenen komme og forstyrre. Illustrasjons Foto: Ane Bamle Tjellaug

Må dere spille så høyt?

Det er ikke bare stas å gå på konsert lenger. Nå har nemlig musikerne begynt å spille så høyt at det er vanskelig å snakke sammen. Når du kommer for å drikke overprisa øl, treffe kjente, ta en selfie og kanskje filme ti sekunder av en kjent sang så du har noe å legge ut på Facebook, kan du faktisk risikere å få opplevelsen ødelagt av en dust med gitar som står på scenen og prøver å stjele all oppmerksomheten. Akkurat som om vi går på konsert for å høre på ham.

For nå har vi faktisk blitt så rike at vi har råd til å betale over 500 kroner for å ignorere det som kunne blitt en god konsertopplevelse. Da Chicago spilte på Wrightegaarden forrige lørdag, var det god stemning på første rad. Men beveget du deg litt lenger bak i publikum, fikk du nesten problemer med å høre musikken. Overraskende mange av de som hadde kjøpt billett for å høre sesongens største navn spille, virket relativt uinteressert i det som skjedde på scenen. De var der for å snakke med sidemannen.

Det er forsåvidt fint at mange drar på konsert for å treffe kjente. Det er sikkert hyggelig å ha litt fin bakgrunnsmusikk mens du oppdaterer deg på folk du ikke har sett på en stund, men problemet er at de på scenen spiller så høyt at du må snakke enda høyere for å klare å overdøve dem. At konsertene blir en sosial møteplass, er et viktig aspekt. Men hva med alle som faktisk kommer for musikken? De er ikke interessert i å betale flere hundrelapper for å høre andre mennesker overdøve artisten. Er det for mye forlangt at folk skal klare å holde kjeft de to timene konserten varer?

Da Morten Harket spilte på Stavernfestivalen tidligere i sommer, snakket publikum så høyt at det ikke var mulig å høre hva artisten sang. «Han er sjanseløs. Han kunne ha spilt verdens beste konsert her nå, og ingen ville ha fått det med seg,» skriver anmelderen i VG. «Opplevelsen kan sammenlignes med å være på en syklubb, der noen har satt på en Morten Harket-CD på lavt volum, langt der borte i et hjørne.» Da han spilte i Langesund forrige helg, hadde Harket heldigvis en ivrig fanskare langt framme i publikum. Men litt lenger bak i Wrightegaardshagen var det mange pratsomme som sto og ropte inn i ørene til hverandre.

Dette gjelder alle steder folk samles for å høre livemusikk. Da Finn Kalvik spilte konsert på Parkbiografen i 2012, ble han så lei av to pratmakere på første rad at han kastet dem ut av lokalet. – Gå! Dere får penga deres tilbake! De andre har vil høre på konserten. Det vil ikke dere, sa artisten fra scenen, og publikum applauderte da de to snakkesalige ble sendt ut av vaktene. Susanne Sundfør avsluttet en konsert på Kongsberg for noen år siden med å be bråkmakerne om å gå hjem og spise bæsj.

Men vi kan hvis vi vil. Går vi på en klassisk konsert, oppfører vi oss nemlig helt annerledes. Vi skrur av mobiltelefonen, setter oss stille ned og følger oppmerksomt med. Da er vi plutselig livredde for å i det hele tatt hoste eller knitre med dropspapiret. På utendørskonserter er det derimot fritt fram for å skrike så sidemannen skal høre hva du sier. Selv om dette også er profesjonelle musikere som fortjener respekt for det de prøver å framføre fra scenen. Det kan ikke være særlig kult å prøve å snakke mellom låtene og oppdage at du blir overdøvet av ditt eget publikum som er mest opptatt av hverandre.

En livekonsert kan være en stor kulturopplevelse. Men det forutsetter at du faktisk får med deg hva som formidles, og kun bruker stemmebåndet til å juble eller synge med. Kanskje trenger vi noen sånne strenge hysjere som du kan møte på klassiske konserter også blant rockepublikummet. For det er lite som tyder på at publikum skjønner av seg selv når de skal holde kjeft.