Jan Ø. Wiig ruver som Gunnar Knudsen i forestillingens høydepunkt for meg. Scenerommet i den gamle lagerhallen er nydelig lyssatt. BEGGE
Jan Ø. Wiig ruver som Gunnar Knudsen i forestillingens høydepunkt for meg. Scenerommet i den gamle lagerhallen er nydelig lyssatt. BEGGE Foto: DAG JENSSEN

PS 14: Svak historie i bunn

Som teateropplevelse er PS 14 forvirrende og utilfredsstillende, som påkostet happening derimot er den flott.

Den store svakheten ved maratonforestillingen er manuset, grunnhistorien som det bygges på. Ellida er jenta som kommer til Telemark i 1814 med de franske idealene om frihet, brorskap og likhet. Med seg har hun farens tromme full av frø, et kall, som hun vil spre i Telemark fordi det gir lys og håp til et sultende folk. Ideen og dermed historien blir fjern og søkt, får aldri en klar start og forfølges bare i korte glimt.

Det er i mine øyne en grunnleggende svakhet ved oppsetningen. Og det er ikke de medvirkende skyld. Anne Fransen Aasland er både staut og stolt.

Som publikum i Grenland har vent seg til bringes vi fra sted til sted, denne gang med båt. Det er idyllisk nok og smidig gjennomført.

Historier skal fortelles i tekst og tablåer og mange imponerer. Den gjennomgående musikken både av diverse kor og musikere fra Scheen Jazzorkester gir forestillingen driv, stemning og glede.

Høydepunktet

Høydepunktet på alle måter for meg var sekvensen på Borgestad der publikum blir invitert til gjestebud av selveste Gunnar Knudsen, hans familie og tjenerskap. Jan Ø. Wiig er akkurat så ruvende som han skal være, og fordi teksten til Lars Vik gir oss et innblikk i tiden og mannen med all hans styrke og pussigheter. Her fikk vi faktisk forståelig innsikt og en god porsjon humor på kjøpet. Mat og drikke vanket det også her, så bra kombo. Elevkoret til Anders Vangen med Arild Bakke som solist med autoritet må også i høyeste grad framheves.

Forestillingen avsluttes med stemning i Skien sluse der hovedfiguren Ellida dra fra og inn i Telemarks mørke.
Forestillingen avsluttes med stemning i Skien sluse der hovedfiguren Ellida dra fra og inn i Telemarks mørke.

Ungdom med driv

Også på Borgestad møter vi Menstad konflikten sett gjennom unge arbeiderøyne. Sekvensen fungerer godt, både visuelt og spillmessig. Ungdommene som er tatt ut på audition leverer med fynd og klem, og er fullt ut troverdige.

På veien videre gjør vi en stopp med utdrag av korverket til Skien videregående. Ingenting i veien med det, vakkert som det er, men det er og blir fyllkalk av typen her skal vi vise hvor mange, flinke krefter vi har i distriktet. Det har vi utvilsomt, men vi sitter med følelsen av at her gapes det over for mye. På vei mot Skien sluse får vi to i seg selv fascinerende lysopplevelser langs elvekanten. Veldig flinkt gjort, skal sies, men det øker ikke min opplevelse av å ha sett noe enhetlig.

LES OGSÅ:

Disse billettene rives bort

Her kan du vinne billetter

Artikkelen fortsetter under annonsen.