Adjø, Telemark

Grunnlaget er lagt, som det heter, for at fylket Telemark skal opphøre å eksistere. Telemark og Vestfold fylkeskommuner er enige om en intensjonsavtale. Der hensikten er å slå seg sammen til regionen Skagerak. Det er her jeg støter på problemer. Med å forstå hensikten. Og, ikke minst: Hvor kommer denne regionreformen fra?

I april i år kunngjorde regjeringen at den ønsker «om lag ti regioner». Bakgrunnen er at Stortinget i juni 2015 ba «om en melding om nye oppgaver til større regioner» der det ble «framhevet større regioner som en forutsetning for forsterket rolle og nye oppgaver». Før valget kan det ikke ha vært noen tvil om at Høyre ville ha en kommunereform. Det står svart på hvitt i partiets program. Frp hadde i sitt program at de ville ha en «demokratireform, der det utredes en moderne og hensiktsmessig kommunestruktur». Det ble kommunereform. Og debatter, diskusjoner og avstemminger fra nord til sør. Med vekslende hell, må man vel kunne si, sett fra regjeringskontorene.

{{imageLeft}}

Kommunereform er imidlertid ikke det samme som en regionreform. Man kan finne antydninger til en regiontankegang i Frps program. Både Høyre og Frp har til felles at de, i sine programmer er krystallklare på hva de mener om fylkeskommunene. Her bokstavereres det rett ut at de må legges ned. Hovedtanken, særlig for Høyre, er å overføre oppgaver til større, sammenslåtte kommuner. Hvilket er noe som gir mening. Trenger vi fylkeskommunen som et tredje forvaltningsnivå her i landet? Kanskje, men antagelig ikke. Da fylkeskommunene eide sykehus ga det mening. Det gjør de ikke lenger. Til gjengjeld har de fått tusenvis av kilometer med riksvei. Telemark fikk 780 kilometer i 2010. Å omtale standarden på dem som «sekunda vare» er antagelig noe sjenerøst.

Regjeringspartienes kongstanke var altså å lage større kommuner som kunne overta oppgavene til fylkeskommunene. Nå er målet å overføre oppgaver fra staten til regionene. Bortsett fra de nevnte veiene, som Stortinget nå vil ha en vurdering på om man kan tilbakeføre til staten, dersom veien er stor og viktig nok. Oppgaver som kan gå til regionene, kan være landbruksoppgaver, klima- og miljøoppgaver, styrking av regionale forskingsfond, prosjektmidler, enkelte integreringsoppgaver, ansvar og finansiering av kultur og kulturminner og planstrategi.

Skrevet av sjefredaktør Tom Erik Thorsen.
Skrevet av sjefredaktør Tom Erik Thorsen.

Hvor kommer regionreformen fra, egentlig? Det helt presise svaret er et såkalt Dok8-forslag fra Venstre-representantene André N. Skjelstad, Ketil Kjenseth og Trine Skei Grande «om utvikling av et nytt folkevalgt regionnivå til erstatning for fylkeskommunen» i juni 2014. Stortinget fastslo deretter følgende:

Stortinget konstaterer at det ikkje er fleirtal for Høgre og Framstegspartiet sine primærstandpunkt om to folkevalde nivå, jf. desse partia sine merknader i saken. Stortinget viser vidare til felles merknad i saken frå medlemmene frå Høgre, Framstegspartiet, Venstre og Kristeleg Folkeparti der det kjem fram at parallelt med kommunereforma må regjeringa gjennomgå og samanstille utredningar gjeldande mellomnivået og sjå desse i samanheng med reforma utan at dette skal forseinka arbeidet med kommunereforma for primærkommunane. Stortinget stadfester at gjennomgangen av oppgåvene til kommunane må inkludere oppgåvene som skal liggje til eit folkevald regionnivå/mellomnivå/færre fylkeskommuner.

Det vil være for enkelt å mene at fylkesstrukturen vi har i dag er optimal. Dagens fylker er, i all hovedsak, basert på de 20 amtene vi hadde i 1844. Etter dette har Bergen blitt en del av Hordaland (i 1972) og noen andre, mindre justeringer. Det er skjedd noe på den tiden. Og nå er altså «tid for reform». Men vi bør kanskje spørre oss om hvor mye reform det er å halvere antall fylker. Hva blir effekten og gevinsten? Etter å ha lest intensjonsavtalen mellom Telemark og Vestfold er jeg ikke så veldig mye klokere. Bortsett fra på noen få områder:

1) Telemarks hovedstad, med ledelse og administrasjon, skal flyttes til Tønsberg. Det er mulig nesetippen min er kort, men jeg har utfordringer med å se på det som en opplagt fordel. Omtrent slik mange tenker når det er tale om å slå sammen kommuner.

2) Å slå sammen Telemark og Vestfold vil ikke gjøre den offentlige administrasjonen mindre. I intensjonsavtalen er man glassklar på at ingen skal miste jobben som følge av sammenslåingen; det blir innført et stillingsvern på tre år. Forhandlingsutvalgene har endog «drøftet en utvidelse av stillingsvernet til 5 år for ansatte i sentraladministrasjonen». Ergo kommer det til å være like mange ansatt i Skagerak-regionen som i begge fylkeskommunene – inkludert like mange byråkrater i administrasjonen. Når private virksomheter fusjonerer eller kjøper opp andre, er nettopp effektiviseringspotensialet en drivende faktor. Jeg er på ingen måte tilhenger av å sette folk på porten, men det bør være et mål for offentlig sektor at den er minst mulig. Neste spørsmål blir kanskje hvor det skal bli av dem som jobber i staten med oppgaver som skal overføres til regionene.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Både Høyre og Frp gikk til valg på å redusere byråkratiet. Fordi «unødvendig byråkrati påfører norske skattebetalere ekstra kostnader og tapper samfunnet for viktig arbeidskraft,» som det heter i Høyres program. Parallelt med at det ansettes stadig flere i staten, stikk i strid med hva som ble lovet, skal det altså jobbe like mange i en ny variant av fylkeskommunen man har ønsket å legge ned.

3) Om det er en kommune, fylkeskommune eller region, spiller liten rolle for hvilke ord man velger for å definere seg selv og hva man skal drive. Den nye Skagerak-regionen skal «ta en aktiv rolle for å skape vekst» ved å «gi strategisk retning til samfunnsutviklingen», «mobilisere privat sektor, kulturliv og lokalsamfunn», «samordne, koordinere offentlig innsats og virkemiddelbruk», «mobilisere og tilrettelegge for næringsutvikling» og «ta initiativ til og understøtte løsninger som grunnlag for grønn verdiskaping og et bærekraftig samfunn». For all del, det er flere interessante og konkrete momenter i avtalen. Som å jobbe sammen for utbygging av dobbeltspor på Vestfoldbanen, Grenlandsbanen til Kristiansand og E134 med «arm» til Bergen, men dette mener de fleste fra før. I mange saker er det kjøttvekta som teller, og dermed skal man slett ikke avskrive at en gevinst er mulig. Problemet er at formuleringer som over ikke gir særlig mye mening. Med mindre man er politiker. Intensjonsavtalen ser, på mange måter, ut som et valgprogram. Passe runde og vage formuleringer. Som er vanskelige å måle i etterkant.

Dersom målet er å være så «robust» som mulig, er den største svakheten i intensjonsavtalen mellom Telemark og Vestfold hvordan den starter. Første setning peker nemlig på at de vil ha med Buskerud. Problemet er bare at Buskerud ikke vil. De har inngått intensjonsavtale med Akershus og Østfold. Dermed blir det hele en smule halvveis.

Uansett hvordan dette ender, vil vi måtte vinke farvel til Telemark. Men like vel ikke. Telemark vil bestå. Uansett hva som vedtas. Det er jeg mer enn sikker på. Kanskje ikke som fylke, men som sted. Som identitet. Som følelse. Som der vi er fra. Der vi skal være. Der vi skal utvikle oss. Og det er jeg glad for. I intensjonsavtalen heter det at «Telemark og Vestfold er sterke merkenavn og kan fortsatt anvendes som betegnelse på sitt opprinnelige geografiske område og benyttes som tidligere i markedsførings- og profileringssammenheng». Det utstedes altså ikke et generelt påbud om å kun bruke et navn som har et opphav knyttet til nordspissen av Danmark.

Det er da noe.

God helg, Telemark!

Tom Erik Thorsen, sjefredaktør