Foto: Ole Johnny Hansen

Arkitektene fra «Gufseplassen»

I 1949 dukket det opp en fortelling som har gått inn i tegneseriehistorien som en av de aller, største klassikerne. Noen ganger tror jeg nesten at dagens arkitekter er inspirert av den fortellingen.

Det finnes vel knapt en nordmann på min alder (og eldre) som ikke har lest fortellingen om «Eggemysteriet», men til glede for yngre lesere skal jeg først begynne med å redegjøre kort for denne klassikeren. Den begynner da Donald Duck tørker støv av gamle steiner i museet der han jobber som vaktmester, Plutselig viser deg seg at han ikke holder i en firkantet stein, men i et firkantet egg. Kort fortalt drar Donald og nevøene hans på ekspedisjon til Andesfjellene og finner en landsby der alle innbyggerne snakker en blanding mellom nynorsk og «vossamaol». Det spesielle er at alt i den bortgjemte dalen er firkanta, også menneskene som bor der. Firkantfolket bor i den firkanta byen «Gufseplassen» eller «Plain Awful» som den heter i orginalhistorien fra Carl Barks. Historien er også kåret til den beste Donald-historien i Norge og er snadder for alle oss som elsker tegneserier.

Så hva er likheten mellom en arkitekt og «Gufseplassen»? Jeg syntes det virker som mange er blitt inspirert av historien til Barks når de designer nye bygninger i Grenland. Ta for eksempel bygget til Skagerak i Porsgrunn med sin fantastiske beliggenhet, noen forsøk på å variere bygget er det jo, men firkanta er vel et dekkende ord for hvordan bygget ser ut. Eller hva med nye Skien videregående skole på Klosterøya? Bygget er både praktisk og inneholder alt elever og lærere kan ønske seg, men innbyggerne fra dalen i Andesfjellene kunne nok godt trives i den firkanta bygningen. På innsiden er bygget en skole med fellesområder, klasserom og arbeidsværelser. På utsiden? Tja ... hva skal man si? Jeg må innrømme at jeg ikke alltid deler synspunktene til kunsthistoriker Tommy Sørbø når det gjelder bygninger, men i et innlegg i TA fra 2018 beskriver han bygningen som huser skolen slik: «Så hva er da problemet? Jo, at den mørke og tvers gjennom kjedelige, sjelløse, kliniske og forutsigbare glasskassa kunne ha rommet hva som helst og ligget hvor som helst. Kort sagt, det er ingenting ved dette byggets eksteriør som forteller oss hva det inneholder eller hvilken funksjon det skal ha», fyrte Sørbø løs. Konklusjonen hans kan jeg støtte, dog med færre og mindre dramatiske ord: er ikke bygget veldig kjedelig?

Bevares, det finnes da eksempler på nye og forfriskende bygg som kommer opp i Telemark og siden vi er inne på Tommy Sørbø, er jeg nok i motsatt ende av meningsskalaen når det gjelder den nye kirken i Porsgrunn. Nye Østre Porsgrunn kirke er tegnet av Espen Surnevik i samarbeid med Trodahl Arkitekter og har også sine firkanter, men er likevel herlig befriende. Jeg må også innrømme at jeg gleder meg til å se det nye Power House i Porsgrunn ferdig, et annerledes og spennende bygg. Likevel, når byene våre forandrer seg er det noe med stilen på mange bygninger som rett og slett er kjedelig og ... firkanta. Så må jeg understreke at jeg verken er arkitekt eller kunsthistoriker, kun en innbygger som ser at byen forandrer seg.

For jeg skal være den første til å innrømme at nostalgi noen ganger kan prege meningene vi har om forandringene i den byen vi vokser opp i. Tanken slo meg da jeg passerte Landmannstorget i hjertet av Skien tidligere denne uka. Midt i byen graver man opp hele torget og det er vel få som vil savne asfalten og den nedslitte plassen. Arbeidet fører til ny gateterminal for bussene i Kongens gate og Hesselbergs gate, men ikke minst skal Landmannstorget forvandles til en grønn lunge og bli en stor park. En liten spasertur unna ligger Klosterøya som har en rik industrihistorie, men som nå er forvandlet til nye arbeidsplasser og ikke minst leiligheter. Industrien betydde så uendelige mye for så mange familier i Skien og vi som vokste opp i byen snakket med respekt om «Union.» På den gamle Mobile-tomta har det kommet leiligheter, Langbryggene er noe helt annet enn når jeg vokste opp og snart kommer det kanskje både gangbru og en ny bydel på Skien brygge. Og det er i sånne stunder man også kan bli litt nostalgisk og tenke på den gangen det røyk fra pipene på Union eller det var to bensinstasjoner som lå side ved side på Landmannstorget. Borte ble begge og i dag er det Nav-bygget som har spredt seg utover tomtene der bensinstasjonene en gang lå. Byen forandrer seg og noen ganger blir man ikke glad over forandringene, andre ganger gleder man seg eller irriterer seg eller blir grepet av en smule nostalgi over det som blir annerledes. Dessuten har vi fått «Oslo-sjuken» i Grenland! Du husker kanskje hvordan det var å kjøre bil i hovedstaden på 80 og 90-tallet? Uansett hvor du kjørte var det en gate som var stengt, gravd opp eller snudd kjøreretningen på og det var et sant mareritt å være biilist i byen. Nå er det vi i Grenland som møter oppgravde og stengte veier, tunneler som stenger i et halvt år, lysregulering i sentrum og nye veier som pløyser seg over områder der det før var mark eller fjell.

– Folk må lære seg å akseptere nye bygg, mente Ellen Lerberg, som er seniorkurator ved Nasjonalmuseet, da debatten om den nye kirken i Porsgrunn raste. I et intervju med NRK sa hun bestemt at vi mennesker er konservative dyr, og når store bygg som vi daglig forholder oss til plutselig fornyes, blir det en ugreie i hverdagen vår.

– Hver enkelt må gå i seg selv og åpne opp litt mer enn hva vi vanligvis gjør. Da tror jeg vi klarer å takle nye bygg eller kunstverk på en bedre måte, sa Lerberg, og delte vel ut en liten verbal ørefik til sånne som meg som ikke helt forstå de firkanta bygningene eller kan bli i overkant nostalgisk. Jeg tenker at kirken slett ikke er det verste nybygget vi har fått i Grenland, men at Lerberg nok bommer på blinken når hun skal beskrive folks følelser for nybygg. Det å frata innbyggerne retten til å mene noe om en bygning eller utviklingen i byen der man bor ved å si at vi egentlig bare er konservative, er lite gjennomtenkt. Så får Sørbø og jeg være enige om at den nye skolen på Klosterøya er fin på innsiden og kjedelig på utsiden, men være uenige om kirka i Porsgrunn. Heldigvis kan vi som engasjerte beboere gjøre det og da bør ingen fortelle oss at vi er konservative eller gammeldagse.

På «Gufseplassen» i Andesfjellene gjør Ole, Dole og Doffen en kjempetabbe. De blåser tyggegummibobler, noe som er forbudt på stedet. Det er nemlig imot loven å produsere runde ting. Heldigvis slipper guttene unna ved å være smarte og produsere firkanta bobler som er det eneste befolkningen godtar. Jeg er både konservativ og nostalgisk når jeg halvsurt kritiserer arkitektene for være inspirert av «Eggemysteriet», men kanskje er det meg som ligner mest på gjengen i fjellene som helst ville ha alt som før?