annonse

Arven etter Struensee

Struensee
Struensee: (Foto: Ole Johnny Hansen)

Her er sjefredaktør Tom Erik Thorsen sin lørdagskommentar.

Tom Erik Thorsen

Fram til 1770 var det trøblete å gi ut bøker her i landet. Aviser også, for den saks skyld. Ikke at det var voldsomt mange av dem, heller. Adresseavisen, som er landets eldste avis, ble stiftet kun tre år tidligere. Alt måtte gjennom en statlig sensur, der alt ble sjekket for om skriveriene var til ugunst for stat og religion.

Den 4. september 1770 endret altså dette seg, ved at kong Christian VII av Danmark-Norge utstedte en ordre om at det skulle innføres full trykkefrihet uten sensur. Arkitekten bak var, etter alt å dømme, hans livlege, Johann Friedrich Struensee. Det er nokså godt kjent at kongen ikke var helt i vater, om vi kan si det slik, og Struensee var også litt av en type som klatret helt til toppen. Og var den reelle makthaveren. Han satt så tett på at han endog og i praksis overtok kongens kone, altså dronning Caroline Mathilde. I alle fall i sengehalmen.

Trykkefriheten ble hyllet over hele Europa. Voltaire skrev et hyllestdikt til kong Christian. Det var temmelig god stemning. «Struensee ville at samfunnet skulle bygges opp etter rasjonelle prinsipper og da er det grunnleggende at disse prinsippene kunne diskuteres,» skriver Kamilla Synstad i en masteroppgave om Struensee.

Allerede den 3. oktober 1771 kom det en kraftig begrensning på trykkefriheten. Fra da av måtte alle skrifter utstyres med navn på forfatter eller utgiver, slik at disse kunne forfølges rettslig. Det viste seg nemlig at det gikk fullstendig over styr når hvem som helst kunne lage trykksaker, flygeblader og bøker. Der de gjerne skrev hva som helst om hvem som helst. Helt anonymt, selvsagt. Struensee selv fikk åpenbart merke dette, for han ble stadig mer upopulær og gjenstand for nokså friske karakteristikker.

Ikke så voldsomt forunderlig, kanskje, for dronningen ble med barn. Og Struensee var, etter alle solemerker, faren til prinsesse Louise Augusta. Det tok seg mindre heldig ut. For sikkerhets skyld utnevnte Struensee seg selv til greve da datteren ble døpt. Nå gikk det ikke så greit med Struensee, for han ble arrestert i januar 1772. Den 28. april samme år ble han halshogget og partert i det som i dag heter Fælledparken i København. Kroppsdelene ble hengt opp og hang i flere år, til det bare var knoklene igjen.

Nå er det så mange bisarre, fascinerende og spinnville detaljer i Struensee-historien at det er vrient å finne en naturlig overgang til nåtiden, men det er faktisk et par vesentlige momenter som er gjeldende den dag i dag: 1) Vi har trykkefrihet og 2) at noen må være ansvarlige for innholdet. Det er faktisk lovpålagt at «1. dagsaviser og andre periodiske publikasjonar som driv journalistisk produksjon og formidling av nyhende, aktualitetsstoff og samfunnsdebatt, 2. kringkastarar, jf. kringkastingsloven § 1–1 tredje ledd og 3. elektroniske massemedium som har tilsvarande formål og funksjon som medium nemnde under nr. 1 og 2» skal ha en redaktør.

Det ville være rart om jeg, som innehar en slik lovpålagt jobb, skulle mene noe annet enn at det er åpenbart gode grunner til at det er slik. For det er det, og vi trenger heller ikke reise lenger enn til Kristiansand anno 2018 og 2019 for å finne et svært godt eksempel på dette. I februar i fjor startet netthandelmillionær Einar Øgrey Brandsdal opp en liten, lukket gruppe på Facebook. Han kalte den Sørlandsnyhetene.

«Veldig viktig å ikke røpe hvem vi er. (...) Lar vi dette bli hemmelig lenge, så tror jeg vi kommer til å få ENORMT med trafikk og tusenvis av følgere på 1-2-3. Hele byen kommer til å snakke om hvem er Sørlandsnyhetene», skriver Brandsdal, ifølge Dagens Næringsliv, til gruppen.

Resten er ikke bare historie, men høyst aktuell samtidshistorie, for Sørlandsnyhetene vokser til en Facebook-side med godt over 20.000 følgere som setter Kristiansand fullstendig på hodet. Mye kretser rundt etableringen av den mye omdiskuterte kunstsiloen i byen, som er tiltenkt å huse samlingen til den London-bosatte hedgefondforvalteren Nicolai Tangen. Og ikke minst Fædrelandsvennen. «Sakene» og diskusjonene er – mildt – sagt – voldsomme og fullstendig utenom det vanlige. Den politiske eliten i byen blir stemplet som korrupt, styrt av kameraderi og hemmelighold.

Byens avis, Fædrelandsvennen, tonet flagg for kunstsiloen, veiprosjektet ved Gartnerløkka og flyttingen av byens havn. I Sørlandsnyhetene er det et evig renn av konspirasjoner og påstander etter om enhver som har meninger om dette. De som er kritiske henges ut.

– Denne Facebook-siden mener det finnes et hemmelig nettverk, der alt må forstås i et nettverks- og konspirasjonsperspektiv. Har du en mening, er det fort fordi en har en tante som en gang jobbet for en person som kjente Nicolai Tangen. Alt blir satt inn i en absurd sammenheng det rett og slett ikke er mulig å forsvare seg mot fordi bevisbyrden blir snudd, sier kristiansander, tidligere avismann, og nå PR-topp, Hans Christian Vadseth til DN.

– Det er åpenbart at Sørlandsnyhetene og deres spredning av falske beskyldninger og konspirasjoner om korrupsjon og kameraderi fikk enorm utbredelse og store konsekvenser for valget. I ettertid er jeg ikke i tvil om at vi burde ha tatt dette på alvor og gått i klinsj med nettstedet, sier avtroppende Kristiansand-ordfører Harald Furre (H) til samme avis.

Valgresultatet ble, nærmest i tråd med Sørlandsnyhetenes «redaksjonelle linje», spinnvilt. Først torsdag denne uken kunne de ble enige om en ordfører. Det nasjonalistiske partiet Demokratene ble det tredje største partiet. For å nevne noe.

Mesteparten av innholdet på Sørlandsnyhetene har vært anonymt, og det har ikke, hele tiden, vært kjent hvem som har stått bak. DN har, nå nylig, spadd fram en kar som skal ha fungert som «redaktør», men selve poenget har vært at det har vært anonymt.

Sørlandsnyhetene var Struensees kongstanke i fri dressur. Det fungerte – ikke overraskende – svært dårlig.

Uten å ha gjennomgått alt som er blitt publisert på Sørlandsnyhetene, kan jeg si – uten å blunke – at det er gode grunner til at medier som følger Vær varsom-plakaten (og norsk lovverk for øvrig) ikke ville ha publisert det samme. Så ellevilt har det vært, og særlig for enkeltpersoner, at det knapt er verdifullt å lete etter læringspunkter, men det er – som alltid – noe å ta med seg. Og det viktigste er kanskje dette: Vi i mediene har en viktig oppgave med å ta alle på alvor. Jeg sier ikke at Fædrelandsvennen ikke gjorde det, men det går en linje fra Sørlandsnyhetene til Breitbart, Resett og andre, «alternative» medier som gjerne har som formål å fortelle «sannheten» ingen andre forteller. Denne «sannheten» er gjerne politisk og ideologisk betinget. Og ofte ikke sannhetene i det hele tatt. Det er, likevel, viktigere enn noen gang at de redaktørstyrte mediene tar sitt samfunnsoppdrag på alvor, tar tak i de vanskelige sakene, stiller spørsmål, avkrever svar og kjemper for åpenheten.

Det gjør vi i nettopp full åpenhet. Ikke bare for å konstant rettferdiggjøre selve grunnlaget for trykkefriheten, men fordi det gjør samfunnet bedre. Anonyme konspirasjonsnettsteder gjør ikke det.

God helg, Telemark!

Tom Erik Thorsen, sjefredaktør

Klikk for å se kommentarer ()

Her kan du fritt komme med synspunkter og informasjon. Vi krever fullt navn. Da blir det mer interessant for andre å lese det du skriver. Trakassering, trusler, hatske meldinger eller reklame aksepteres ikke på varden.no. Falske profiler utestenges. Vær saklig og vis respekt når du kommenterer.