annonse

«Den største skammen er politikere som gir oss dårlig samvittighet for å fly»

FLYSKAM:
FLYSKAM: Skal vi skamme oss fordi vi flyr? Nei, mener Vardens redaktør. (Foto: Ole Johnny Hansen)

Bør vi skamme oss hver gang vi setter oss på et fly? Jeg tenker at den største skammen er politikere som gir oss dårlig samvittighet for nettopp det.

Eirik Haugen

Det vi trenger aller mest nå er handlekraftige politikere som ikke dytter skammen over på den enkelte, men som evner å gripe fatt i de store utfordringene, som ser de store linjene og som ikke er redd for å ta upopulære avgjørelser til det beste for en klode som er i ferd med å gå amok. Hvordan ordet «flyskam» oppsto er ikke lett å si, men kanskje ble det brukt første gang i sosiale medier, i en aviskommentar eller på sosiale medier? Uansett har ordet festet seg og har blitt et nyord vi vet hva betyr. «Flyskam» ble for øvrig et av Sveriges nyord i 2018, så det er ikke umulig at vi har flyttet ordet over grensa til oss.

Ifølge Store norske leksikon er skam en «sterkt ubehagelig følelse av å ha vist en nedverdigende side av seg selv, og dermed avslørt seg selv som et mislykket, udugelig eller umoralsk individ. Skam er nær knyttet til selvfølelsen, og får en til å føle seg liten, med ønske om å skjule seg («synke i jorden»)». Det er med andre ord ikke småtterier vi skal ta innover oss dersom vi setter oss på et fly. Skal vi ha dårlig samvittighet og føle skam dersom vi bruker fly på en jobbreise, hvis familien skal på helgetur eller bruker høstferien på en tur til varmere strøk? Førstelektor i retorikk ved Høyskolen Kristiania, Kjell Terje Ringdal, sier det på følgende vis i en kronikk i Aftenposten om flyskam: «Flyskam flytter ansvaret fra småfeige politikere som ikke våger å ta systembeslutninger, og lemper dem over til individet.»

Selvsagt skal alle tenke på vår egen livsstil og hva vi gjør for å redde kloden vår. Vi skal både kritisk og selvransakende se på de tingene vi kan gjøre som enkeltindivider. Det å fly er et gode for en liten del av jordas befolkning og vi som har muligheten, er en elite. Å fly mindre er trolig noe av det viktigste vi kan gjøre for å ta tak i klimautfordringen. Det er en ubehagelig sannhet for oss som allerede vet at flyreiser er det som bidrar mest til vårt personlige CO2 avtrykk. For en flytur til New York (ca. 2,3 tonn CO2 ekvivalenter), kan du kjøre 10–14000 km med fossilbil (3kg CO2 pr. liter) eller om du heller vil, spise 250 gram biff 400 dager i strekk (22,7 kg CO2 pr. kg kjøtt). Er det egentlig mulig å forene miljøvennlig liv med det å fly? Så med dette bakteppet, hvorfor reagerer jeg på bruken av ordet skam i forbindelse med det å fly? Svaret er enkelt: dersom vi dytter ansvaret fra politikerne og over på den enkelte, kommer for lite til å skje, eller det kommer til å skje for sakte. Og tid har vi ikke mye av hvis det skal settes inn tiltak for å redde kloden vår. Likevel skal man ikke forsøke å stikke under en stol at folkebevegelser ofte starter med nettopp enkeltindividet, at noen går foran og skaper et press som politikerne gir etter for. Bare se på modige Greta Thunberg som er blitt et ikon for alle som ønsker seg en ny miljøpolitikk. Selvsagt skal vi alle presse på, men skal vi virkelig løse klimakrisen hjelper det lite å få folk til å skamme seg fordi man flyr.

Skal vi ta tak i den største utfordringen vi har, må politikere være modige og risikere at velgerne en periode snur ryggen til. En politiker risikerer selvsagt å ikke bli gjenvalgt hvis man øker skatten på forbruk, gjør det dyrere å fly eller øker avgiften på bensinbiler, men er det ikke disse tingene som virkelig monner? Det er heller ikke mange lokalpolitikere som har lyst til å ta den debatten kort tid før velgerne skal si sitt, med hederlig unntak for de tradisjonelle, «grønne partiene.»

For hva er politiske grep som virkelig monner? Som kan være upopulært, men effektivt? I Tyskland er det for eksempel et politisk mål om 100% fornybar elmiks innen 2050. I Danmark har modige politikere satset tidlig på vindkraft, Tyskland har gjort det samme med energi fra sol. Norske politikere har gått foran når det gjelder fordeler for elbiler. Og i landet der president Donald Trump sår tvil om klimaendringene og melder landet ut av Parisavtalen, er staten California et stjerneeksempel som har satset på vind, sol og nullutslippsbiler over mange år. Det er også interessant å merke seg at Texas er den regionen i verden etter Kina, med mest vindkraftutbygging de siste årene. Vind og sol er allerede billigere en gass og kull mange steder i USA.

Her hjemme er det særlig Oslo som har pekt seg ut med omdiskuterte tiltak. Etter min mening er Lan Marie Berg fra Miljøparti De Grønne, byråd for miljø og samferdsel i Oslo, en av Norges modigste politikere. Det å stå i en storm av hets og stygge kommentarer fordi hun ønsker å gjøre noe med miljøet, må være mer belastende enn man kan forestille seg. Tiltakene som byrådet i Oslo har startet er omdiskuterte og viktige og skaper heftig debatt, men er samtidig modige og viktige. Oslo er kåret til Europas miljøhovedstad, kollektivtilbudet har blitt bedre og i 2016 var antall kollektivreiser flere enn antall bilturer, viser tall fra Oslo kommune. For første gang på mange år går biltrafikken i Oslo ned, nå er det 14.000 færre passeringer gjennom bomringene hver dag, sammenliknet med 2015. Det er innført støtteordninger for elbil i borettslag og nå er seks av 10 biler kjøpt i Oslo enten elektrisk eller hybrid. Jeg ba byrådssekretær for miljø og samferdsel, Sindre Buchanan, om å sende meg konkrete tall, han skriver at det er kuttet 200.000 tonn CO2-utslipp fra 2015 til 2017. Flere av tiltakene som er satt i gang i Oslo er mildt sagt omdiskutert og jeg forstår at mange kan stille spørsmål ved om det blir for mye og for ekstremt fordi det griper så voldsomt inn i folks hverdag. Samtidig viser alle disse eksemplene at dersom det er politisk vilje, er det mye man kan få til. I en annen kommune sier ordfører Jon-Ivar Nygård i Fredrikstad at de vil innføre eget klimabudsjett fra 2020. Han mener det viktigste grepet en kommune kan gjøre, er å bygge en klima- og miljøvennlig by der det innføres klimabudsjett som del av budsjettarbeidet til kommunen. Klimabudsjettet skal gi oversikt over tiltak, kostnader, tidsfrister og ansvarsfordeling og ordføreren skriver i et innlegg i lokalavisa Fredriksstad Blad at «klimaendringene er et globalt utfordringsbilde som må løses gjennom internasjonale avtaler.» Hver enkelt kommune har også et ansvar, skriver Nygård.

Grenland har Norges største konsentrasjon av punktutslipp av klimagasser, men har samtidig en industri som har vist vilje til å tenke både nytt og grønt. Regionen vår er full av virksomheter som tør å satse. Jeg vet at flere kommuner har vedtatt klimaplan, men med noen hederlige unntak syntes jeg det er få politikere her i fylket som løfter vår tids største utfordring. Hvorfor er det sånn? Jeg skulle ønske vi hadde flere politikere i Telemark som satt søkelyset på en sak som fortjener langt større oppmerksomhet enn den får og som bruker valgkampen på å være modige, istedenfor å få folk til å skamme seg.

En riktig god helg, Telemark.

Eirik Haugen, redaktør i Varden