Det siste toktet

Eigil Brynjulfsen fra Tollnes oppfylte drømmen om å bli flyger. Men løytnantens siste tur endte tragisk, da han døde i flystyrt bare 24 år gammel.

Et steinkaste fra de røde «T»-ene til turistforeningen står en varde med et kors på. Det er en del av en flyvinge, fra en Thunderbird F-84.

Like nedenfor står en stol, stolen piloten satt i. Snur du deg rundt finner du forvridde vrakdeler spredt over et stort fjellområde.

«Flyvraket» kalles det i beskrivelsene av toppturen til Borgsjåbrotet. Det er vakkert her, høyt oppe over Bogsjå på Imingfjell, helt på grense mellom Tinn og Uvdal. Borgsjåbrotet er Uvdals høyeste fjell (1456 moh.), flyvraket ligger like nedenfor toppen.

Toppen ble for høy for løytnant Eigil Brynjulfsen (24) under en militærøvelse i 1954. Den unge flygeren fra Tollnes i Skien mistet livet da han styrtet med jagerbombeflyet sitt.

Vitner så at det falt deler av flyet hans, og han mistet høyde. Brynjulfsen slapp vingtankene for å komme over Borgsjåbrotet, men den ene tanken traff halefinnen. Flygeren mistet helt kontrollen, og flyet stupte mot bakken.

Flysetet Eigil Brynjulfsen satt i står igjen som et minnesmerke ved Borgsjåbrotet.
Flysetet Eigil Brynjulfsen satt i står igjen som et minnesmerke ved Borgsjåbrotet.
Hyttelaget på Imingfjell har laget et minnested for flyulykken på Borgsjåbrotet.
Hyttelaget på Imingfjell har laget et minnested for flyulykken på Borgsjåbrotet.
fra venstre Gunnar, Eigil (yngst) og Kjell.
fra venstre Gunnar, Eigil (yngst) og Kjell. Foto: PRIVAT
Eigil Brynjulfsen (t.h) oppnådde drømmen sin, her sammen med kolleger.
Eigil Brynjulfsen (t.h) oppnådde drømmen sin, her sammen med kolleger. Foto: PRIVAT
Varden 18. mars 1954, dagen etter ulykken 17. mars 1954.
Varden 18. mars 1954, dagen etter ulykken 17. mars 1954.

{{imageLeft}}{{imageLeft}}

«Han kunne fly»

– Det var noen «møkkafly». Onkel likte ikke å fly dem, og en kollega av han sykmeldte seg for å få slippe. Onkel var vant til helt andre fly fra sin flygerutdannelse i USA, sier Eigil Brynjulfsen.

Den omkomne Eigil Brynjulfsen var onkelen hans. Eigil var yngstemann av tre brødre fra Tollnes, de to andre var Gunnar og Eigils far Kjell.

– Jeg har alltid visst hvorfor jeg fikk navnet Eigil, sier Eigil Brynjulfsen.

Flyulykken var oppslag i Varden 18. mars 1954, dagen etter den skjedde. Det er 65 år siden tragedien i år.

Noen dager etter ulykken sto det et lite, sårt minneord i avisa, undertegnet bare «Ø.L.».

– Jeg minnes også da jeg traff deg første gang retter at du kom hjem fra Canada. Det var på Gardermoen i januar 1952. De var blitt flyger, og du hadde nådd ditt mål. Så fikk vi se deg fly elegant over oss, og jeg tenkte: Eigil går aldri ned, han kan fly.»

Likevel gikk det galt, bare drøyt to år etter at de to møttes til flyoppvisning på Gardermoen.

Som «Ø.L.» skriver: «Men en eksplosjon kan ingen stoppe, og slik skulle du ende ditt liv. Et som var så vidt begynt».

Det skjedde noe alvorlig feil med flyet der oppe i lufta under den militære formasjonsøvelsen. Klokka var litt over 14.00, Brynjulfsens skvadron hadde øvelse på Hardangervidda. Hendelsesforløpet ble beskrevet slik i en minneartikkel i Befalsbladet, 50 år etterulykken:

«Ti Thunderjet F-84 som tilhørte 336-skvadronen på Gardermoen drev øvelse i området. Løytnant Eigil Brynjulfsen ledet an to fly som skulle angripe to flighter, hver på fire fly. Det var ved innledningen til det andre angrepet det skjedde. Etter en 180 graders sving over dalen ser makkeren på det andre flyet og folk på bakken at det faller deler av Brynjulfsens fly. Kollegaen i det andre flyet melder det, og Brynjulfsen velger å slippe flyets vingtanker. Det ender tragisk ved at halefinnen på flyet slås av, og flygeren mister fullstendig kontrollen. Flyet stuper mot bakken i en vinkel på 30–40 grader etter å ha passert Nørstebøhovda. Flygeren fulgte med flyet ned i bakken, og ble drept momentant.»

Øyevitner til ulykken

Historien kan leses i en lite kasse, med flyvåpenets logo på, ved stien opp til Borgsjåbrotet. Der har Småroi hyttelag laget et minnested for ulykken. I kassen finnes det avisutklipp, øyevitners beskrivelse av hva som skjedde, et kart, en liten modell av flyet og et portrett av Eigil Brynjulfsen.

Det sterkeste inntrykket får man likevel ved å gå en liten runde rundt terrenget. I et område på 150 ganger 300 meter ligger det vrakrester over alt.

Da ulykken skjedde sto Gunhild Gunleiksrud utenfor huset sitt i øverst i Tessungdalen. Hun så fem fly i formasjon, og at det ene flyet fikk problemer over Nørstebøhovda:

– Det ene flyet begynte å gå i spinn, og fikk en røykhale etter seg, fortalte hun til Varden.

Like etterpå så hun at det steg kraftig røy opp bak fjellet.

Hun fortalte det til mannen sin, Tormod, og de forsto begge at det måtte ha skjedd en alvorlig ulykke. De varslet lensmann på Rjukan, som ba frivillige om å gå i forveien mot ulykkesstedet.

Tormod gikk innover sammen med to andre menn, Kjetil Gunleiksrud og Knut Nørstebø.

De delte seg og tok hver sin vei, og Tormod gikk alene mot Nøstebøhovda. Der så han at to av de andre flyene kretset over Borgsjåbrotet.

Han gikk dit, og etter en drøy marsj var han på selve ulykkesstedet.

– Jeg så noe svart i snøen, det viste seg å være stedet hvor flyet hadde styret, fortalte han.

De to andre, Kjetil og Knut, hadde allerede kommet fram, og det hadde også to numedøler som hadde gått mot ulykkesstedet.

Det var et dramatisk syn som møtte dem: Flyet hadde lagd en stor gate gjennom snøskavlen, hadde blitt sprengt i filler, og slå spredt utover fjellsida.

I mellomtiden mobiliserte lensmannen det offisielle apparatet. Et helikopter ble sendt fra Fornebu til Tinn. På grunn av bensinmangel, fikk ikke helikopteret flydd inn lege før dagen etter.

Røde Kors Hjelpekorps rykket ut, og en granskingskommisjon slo seg til på Bolkesjø.

Flytypen ble umiddelbart satt på bakken i noen dager, mens det ble skiftet ut viktige deler i flyene.

Fly-drømmen

Det var Eigil Brynjulfsens store drøm å bli flyger, men i første omgang kom han ikke inn på flyvåpenets skole fordi han manglet examen artium. Han tok et år til sjøs, men var rask til å søke da flyvåpenet endret reglene for opptak, og i 1949 begynte han på flyskolen. 14. mars 1953 fikk Brynjulfsen flysertifikat i det amerikanske flyvåpenet.

«Så er også du borte, Eigil. Det høres så rart ut at du har forulykket i et fly. Jeg husker fra skolen at du tegnet fly, og den store drømmen var sikkert å bli flyger», skrev Ø.L. i minneordet.

Eigil Brynjulfsen rakk ikke å stifte familie, men hadde en forlovede da han omkom. Foreldrene var Sten og Sofie Brynjulfsen, som også hadde de to eldre sønnene Gunnar og Kjell.

Eigil Brynjulfsen var også en aktiv idrettsmann, turner i Urædd og bokser i Pors.

Etter hans død sa en nabo:

– Hvis ikke flyvåpenet hadde nektet han å fortsette med boksingen hadde han vel gått til topps der også!