Lege Gisle Roksund.

En ulykkelig konflikt

Med jevne mellomrom blusser diskusjonen opp om hvordan man skal forstå ME syke. ME foreningen støtter seg til Verdens Helseorganisasjons klassifikasjon av ME som en nevrologisk sykdom med mange symptomer.

De viktigste kjennetegnene er rask trettbarhet i muskulatur og sentralnervesystem etter minimal fysisk og mental anstrengelse, samt unormal lang restitusjonstid for gjenvinning av muskelstyrke og intellektuell kapasitet. Man støtter seg på forskning som peker i retning av at ME er en biologisk sykdom, selv om man til nå ikke har funnet hva den biologiske «feilen» egentlig er.

I et tilsynelatende motsetningsforhold til dette, viser andre typer forskning stadig tydeligere at ME skyldes både kroppslige og mentale prosesser. Det er ingen som tviler på ME pasienter som beskriver svære kroppslige plager, snakker sant. Ingen tror de gjør seg til, overdriver eller ønsker seg disse plagene. Opplevelsene til ME pasienter er reelle.

Men at noe oppleves kroppslig, betyr ikke at det nødvendigvis er noen sykdom som sitter i kroppen. Det kan like gjerne være en funksjonsforstyrrelse som faktisk kan gå seg til.

Ånd og materie (psyke og soma) er ikke to adskilte substanser, selv om moderne vestlig medisin er bygget opp slik etter at René Decartes for flere hundre år siden beskrev verden på denne måten. Spesialisthelsetjenesten er delt opp i ulike somatiske og psykiatriske avdelinger, til tross for at moderne forskning utvetydig viser at livshendelser og livsbetingelser gjennom mange forskjellige mekanismer «går i kroppen» og gir alle tenkelige og utenkelige sykdommer og plager.

Menneskekroppen er et hele, hvor psyke og soma er aldeles integrert og sammenvevd. Dualismen er død. Det er ingen plager eller sykdommer som er enten rent somatisk eller rent psykisk. Skader og sykdommer påvirker tankeprosesser, og tankeprosesser påvirker kroppslige funksjoner og sykdomsforløp. Selvfølgelig gjør det det!

Blant leg og lærd er det en tendens til å plassere ulike sykdommer i et slags sykdomshierarki. Hjernesvulster og sykdommer som er egnet for nevrokirurgisk behandling, samt hjertesykdommer, plasseres gjerne med høyere prestisje enn sykdommer «der nede» som hemoroider og prostataplager. Nederst på rangstigen kommer gjerne psykiatri og psykiatriske lidelser. Sykdommer som har effektiv behandling, rangeres ofte over sykdommer som er vanskeligere tilgjengelig for behandling. Hjerneslag har f.eks. steget i rangorden etter at sykdommen er tilgjengelig for akutt behandling som løser opp blodpropper i hjernen.

Dette er kanskje bakgrunnen for at ME foreningen og enkelte ME syke tviholder på at sykdommen må forstås rent biologisk? Jeg vet ikke. I så fall er det jo bare trist.

Når reflekterte og erfarne leger og forskere går ut i media (f.eks VG 2. februar) og beskriver ulike historiske aspekter av sykdommer og plager vitenskapen ikke har klart å beskrive presist, utsettes de for en tirade av hets og utskjellinger på nettet. Jeg har sågar sett utmerkede forskere trekke seg tilbake fra både forskning og medieutspill fordi de ikke orker å stå i bombardementet av hets og trusler.

Det er helt sikkert ganske mye vi ennå ikke vet om en del ME syke, deres plager og årsaker. Kanskje er det en gruppe av de sykeste som har en tilstand som vi ennå ikke forstår. Det kan godt hende. Derfor er det selvfølgelig viktig å forske videre. Det er f.eks. ganske påfallende og underlig at vi i Norge har ca. ti ganger så mange med diagnosen ME som i våre naboland.

Men for å si det med professor Vegard B. Wyller som leder det største forskningsmiljøet på ME i Norge: Fordi hjernen er koplet til resten av kroppen via utallige nervetråder, kan mentale teknikker også føre til reelle kroppslige endringer, også for ME-pasienter. Ingen vitenskapelige undersøkelser har dokumentert negative virkninger av mentale teknikker, men ikke alle har like god effekt. Derfor bør alle forsøke. Noen kan oppleve midlertidig forverring av symptomene. Gradvis opptrening er det som skal til for å bli bra, selv om det gjør vondt i starten, forteller han.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

ME syke er ikke late. ME syke ønsker ikke å bli liggende i mørke. Mange har dårlig erfaring med overfladiske råd om bare å ta seg sammen. Og mange har opplevd at de straffes med mer tretthet når de forsøker å øke aktiviteten.

Men jeg har gjennom over 40 år som lege til gode å se noen som bare kan hvile seg friske og i form. Muskler er ferskvare og må brukes, ellers svinner de hen. Tilpasset aktivitet må til uansett årsak til plager.

Jeg har også flere ganger opplevd at personer som har fått stilt diagnosen ME av spesialister og på sykehus, har blitt friske når livsbetingelser er betydelig endret til det bedre.

Livet går i kroppen på oss alle.

God helg!

Gisle Roksund

Fastlege, spesialist i allmenn- og samfunnsmedisin