annonse

Fra grå til grønn

GRÅ TIL GRØNN
GRÅ TIL GRØNN: En industri i endring. (Foto: Ole Johnny Hansen)

Her er redaktørens lørdagskommentar.

Tom Erik Thorsen

Tittelen er det ikke jeg som har funnet på. Setningen er den første som møter deg på hjemmesiden til Industrial Green Tech. Som altså er en klynge som er sprunget ut av tre industrinettverk; IndustriCluster Grenland, Telemark Offshore og Teknologinettverk Telemark. Jeg merker allerede her at jeg har brukt såpass mange ord og vendinger som er så lite kjente at det trenger en forklaring: Enkelt sagt er Industrial Green Tech (IGT) en paraply for om lag 100 bedrifter i Telemark, som til sammen omsetter for 30 milliarder kroner. Hoveddelen av virksomheten er knyttet til prosessindustrien, offshore, teknologi og leverandørindustrien.

For hvis det er noe vi er gode på her i distriktet, er det nettopp dette. Det er tale om verdensklasse. I virksomheter som Yara, Eramet, Inovyn og Ineos, Equinor, Bilfinger, Norcem, Rec Solar, Isola, RHI Normag, Sintef Molab, Grenland havn, Norner, Kebony, IBKA og Goodtech. Blant annet. Skjønt, vi har nok vært i verdensklasse nokså lenge. Utfordringen – og ikke minst mulighetene – ligger i at verden hele tiden går videre.

Kommende uke går Industrikonferansen og Teknologidagen av stabelen. Der mye av dette blir belyst. Så skal jeg passe på å understreke at vi i Varden er med på arrangørlaget som står bak arrangementet. Noe jeg er svært glad for og stolt av. For det er noen erkjennelser vi bør gjøre oss. Fordi det er helt sentralt for vår blotte eksistens i Grenland. Er jeg villig til å mene.

Det første handler om at industrien i Grenland har gått gjennom en helt utrolig omstilling. Ja, det var relativt grått i Grenland før. Grenland var industri. Det er vi fortsatt, men at den er blitt ufattelig mye grønnere, kan det ikke være tvil om. Fortsatt har vi våre utfordringer. 20 prosent av klimagassutslippene i industrien i Norge, kommer herfra. Her ligger det også muligheter, som vi er i ferd med å gripe. Som kan gi oss nye fortrinn og – uten å dra på for mye – gjøre at industribedriftene våre vil være enda mer i verdensklasse enn før. Noe som, strengt tatt, ikke går an å si eller skrive, men poenget står.

Avstand er snart ikke tema lenger. Før var det gjerne slik at en virksomhet var stedbunden, at det var noen egenskaper ved geografien som gjorde at virksomheten ble etablert akkurat der, enten det var nærhet til kraft, tømmer, gruver eller annet. Yara på Herøya importerer i dag så å si alt av råstoff. Hvorfor skal man importere råstoff til det som kanskje er verdens dyreste land å produsere i? Det enkle og vanskelige svaret, som jeg også vet er tema på Herøya, er dette: Man må være best på alt. Absolutt alt. Hvis ikke kan man like gjerne produsere et annet sted. Konkurrentene gjør jo gjerne det. Med lavere kostnader på det meste.

En mer miljøvennlig og teknologidrevet produksjon kan være et slikt fortrinn. Vi kan holde oss i Yara-sfæren. På tampen av fjoråret startet byggingen av «Yara Birkeland». Dette prosjektet er helt ufattelig fascinerende. Essensen er dette: Hvert år går det omtrent 40.000 turer med lastebiler fra Yara på Herøya til havnene i Brevik og Larvik. Det er altså en logistikk i en skala som påvirker miljø, nærmiljø og infrastruktur for øvrig. Skipet «Yara Birkeland» skal erstatte disse lastebilturene, ved at konteinerne fraktes til sjøs. På et elektrisk drevet og autonomt fartøy som skal gå i skytteltrafikk mellom Herøya, Brevik og Larvik. Skroget er under bygging nå, i Romania, men vil bli ferdigstilt hos Vard i Trosvika. Foruten Yara og Vard, er selskapet Kongsberg i førersetet på prosjektet.

Jeg forstår godt at «Yara Birkeland» omtales som en game changer. Man kan bare forestille seg hvordan dette kan endre tilsvarende logitistikkoperasjoner i en global skala. Det er ikke bare i Grenland det går titusenvis av lastebillass. Ingen har laget «Yara Birkeland» før. Det er banebrytende, spekket med utfordringer og utrolig spennende.

Vi har et opplagt konkurransefortrinn i at vi har tilgang til ren, stabil og billig kraft, men dette er neppe nok. Er innkjøpere av produkter fra industrien, enten det er gjødsel, sement, mangan eller hva det måtte være, opptatt av hvordan produktet er blitt til? Ja. Hvor stort karbonavtrykket er? Selvsagt. Har det noe å si at de som lager produktene har ordnede og gode vilkår og ikke risikerer liv og lemmer underveis? Åpenbart. Det er heller ingen vågal spådom at verden vil, i langt større grad enn nå, være enda mer opptatt av slike ting i årene som kommer.

Når hele kloden, i praksis, er ett og samme sted, betinger dette at vi fortsatt må være i verdensklasse – og flytte grensene for hva som er mulig framover. Norcem i Brevik kan bli verdens første sementfabrikk med CO2-rensing. Vi har, strengt tatt, alle muligheter for å bygge og tilby datasentre som er bedre enn alt annet. For eksempel.

Det er ikke mye grått over dette.

At alt skal være grønt handler ikke om mote eller trender. Det vil være helt nødvendig for å lykkes. Vi er kommet relativt langt, i global målestokk, og ferdige blir vi aldri.

Det eneste vi vet, er at vi må videre. Og at denne uken snart er over. Og at det snart er mandag igjen. Med nye muligheter.

God helg, Telemark!

Tom Erik Thorsen, sjefredaktør

Klikk for å se kommentarer ()

Her kan du fritt komme med synspunkter og informasjon. Vi krever fullt navn. Da blir det mer interessant for andre å lese det du skriver. Trakassering, trusler, hatske meldinger eller reklame aksepteres ikke på varden.no. Falske profiler utestenges. Vær saklig og vis respekt når du kommenterer.