Foto: Tegning av Ole Johnny Hansen

Fri til å mene

Truls Fyhn har gjort seg populær. Det var overhodet ikke med hensikt.

Klokken har passert tre. I gangen utenfor tømmes kontorene. Men Truls Fyhn har fortsatt ikke rukket å fornærme noen denne dagen.

Slik starter Nordlys’ siste portrettintervju med Truls Fyhn, politimester i Troms politidistrikt fra 1994 og til sin død og tidligere kriminalsjef i Oslo. Portrettintervjuet ble publisert et halvt år før Fyhn døde i desember 2011. Intervjuet er aldeles briljant. Nordlys-reporter Torkil Emberland skriver meget godt, men svarene fra Fyhn er bedre.

Han snakker om alt fra sin fortid som høyreback i Skarp med så mange røde kort på samvittigheten at han la opp («Når man har blitt utvist et tilstrekkelig antall ganger, så bør man innse at dette passer man ikke til»). Han forteller om hvorfor han fant det formålstjenlig å be stortingsrepresentant Anne Marit Bjørnflaten (Ap) om å reise til Nord-Korea hvis hun skulle fortsette å legge seg opp i hva han mente om innføring av gjennomsnittsfartsmåling («Hun ønsker jeg skal få en refs fra politisk ledelse fordi jeg ikke mener det hun mener er riktig. Noe jeg aldri ville akseptert»).

Han forteller om hvordan han ble anmeldt av folk i hopetall fordi han tillot seg å si at gambiere stod bak store deler av heroinomsetningen i Oslo på 80-tallet («Du skulle sett den gjengen da de marsjerte opp Grønlandsleiret til politihuset. Jeg konstaterer at jeg var forut for min tid. I dag er det stuerent å snakke om at forskjellige grupper dominerer kriminaliteten, som Litauen, Polen og Romania. For 10-15 år siden ville mange gått i tungetale av protest»). Han legger ut om at Tromsø-politikerne er «blottet for politisk ryggrad» og at det er «ufattelig» at politikerne kan leve med at de har tillat skjenking på et arrangement der både voksne og barn ferdes («Alle drikker. Også politikerne»). Politikk ville han imidlertid aldri lage selv, men bare forholde seg til («Overhodet ikke. Jeg er oppgitt over at vi har så mange dårlige politikere. Men det må vi leve med. Jeg har lagt vekt på aldri å signalisere politisk syn.»).

Fyhn var briljant. Og verdt å lytte til i sin alminnelighet. Selve årsaken til at jeg fant fram dette intervjuet, var at han også sa noe om den nye ordningen for ansettelser som har bredt om seg i offentlig sektor de siste tiårene: Åremålsordningen. Fyhn mente ordningen er «uheldig»: – Den kan føre til at politimestre blir forsiktige med å si noe som blir mislikt av den politiske ledelsen.

Fyhn var embedsmann. Uoppsigelig sådan. Og mektig populær. Da han døde var det kun én politimester som ikke var på åremål. Nå er åremål, som i praksis er en midlertidig ansettelse, normalen. Og jeg er enig med Fyhn i at dette er en mindre god ordning. Selv om den har sine fordeler. Som når politikerne i Skien ikke er helt fornøyde med innsatsen til rådmann Ole Magnus Stensrud. Åremålet forlenges ikke, og det blir en stille, rolig og behagelig exit. Ikke noe drama, sluttpakke, krangel og styr. Kontrakten bare løper ut.

Skiens forrige rådmann, Knut Wille, ble også ansatt på åremål i sin tid, men ble senere fast ansatt. Det samme er tilfellet for Porsgrunns rådmann, Per Wold. Begge må kunne sies å ha vært nokså tydelige i talen. Særlig sistnevnte, som ikke var snauere enn at han i sommer, i TA, uttalte om kommunesammenslåing i Grenland, at «det er ingen logiske argumenter for at kommunene ikke skulle slås sammen, men det finnes en del emosjonelle». Det er ikke å ta for hardt i hvis jeg hevder at dette er et utsagn og signal fra kommunens øverste, administrative leder, som er i strid med gjeldende politikk. Men så er det også en mening Wold har. Og det bør rådmenn og andre ledere få lov til å ha.

Kan man ikke si hva man mener dersom man er ansatt på åremål? Jo, selvsagt, og jeg er helt sikker på at det er andre faktorer enn ansettelsesformen som er det viktigste, men det er åpenbart en større risiko for at folk legger bånd på seg selv når man bare er midlertidig ansatt. Ettersom åremål er såpass usikkert, finnes det endog og i mange tilfeller, ordninger med åremålstillegg - altså litt ekstra lønn som betaling for usikkerheten.

Helt i motsatt ende av skalaen er ikke embedsmann veldig mye å trakte etter, heller. Alle proster og biskoper som ble ansatt før 2012 er (var) embetsmenn etter grunnlovens paragraf 22. Da stat og kirke skilte lag kom dette klart til syne. Vårt Land kunne fortelle at minst fem prester og proster ikke ønsket å bli med over til en ny arbeidsgiver, men ønsket å fortsatt være ansatt i staten. Hvilket de kunne. Prosten i Skien, Morten Fleischer, ble ergo ansatt i kulturdepartementet.

Hvis man er embedsmann har man et stillingsvern få andre har. Det er faktisk slik at «embetsmenn kan berre suspenderast av kongen og skal då straks stemnast for domstolane» og «dei kan ikkje avsetjast utan etter dom eller overflyttast mot sin vilje». Da har man det, som arbeidstaker, rimelig greit. Man kan, for den saks skyld, si og mene bortimot hva man vil - så fremt man ikke bryter loven.

Det finnes en mulighet, sånn omtrent midt i mellom «midlertidig ansatt» og «ansatt for all framtid». Det kalles «fast ansatt». For ledere, i alle fall i privat sektor, fungerer dette veldig greit: Det er forutsigbart og greit. Voldsomt trygt trenger det ikke å være, for i det øyeblikk en toppleder ikke har tillit i sitt styre, er det bare å pakke snippesken (om enn etter at man har blitt enige om formalitetene). Med mindre man har øyne og ører fullstendig igjen, har de fleste toppledere en noenlunde grei formening om hvordan man kan navigere, si og gjøre.

Forskjellen er imidlertid klar: Er man fast ansatt, skal det litt til før man må finne seg noe annet å gjøre, og det kreves litt innsats fra både arbeidstaker og arbeidsgiver, samtidig som arbeidstaker står nokså fritt til å utøve sitt virke på en forholdsvis fri måte. Blant annet ved at man være nokså fri i formen. Er man midlertidig ansatt på åremål, holder det at arbeidsgiver ganske enkelt ikke ønsker å forlenge.

Det bør ikke være kostbart å si meningen sin. Jeg trakter slett ikke etter en praksis der folk kontinuerlig øser ut surr og rør til stadighet, men jeg har en følelse og forståelse av at det, i sin alminnelighet, er mer kostbart å mene nå, sammenlignet med tidligere. Det gjelder for så vidt enten man er toppleder eller vanlig ansatt, men vi må være sikre på at de som har viktige roller i samfunnet er frie til å si hva de mener. Selv om noen kan være uenige med dem.

Folk liker folk som er tydelige og ærlige. Som Truls Fyhn. Vi skulle hatt flere som ham. Det får vi neppe med midlertidige ansettelser.

God helg, Telemark!

Tom Erik Thorsen, sjefredaktør