– Hvem er Gard Realf Sandaker-Nielsen?
– Ja, det er jo det store spørsmålet. Det å ramme seg selv inn med ord er ikke lett.
Vi befinner oss i en to-etasjers funkisleilighet på Grünerløkka i Oslo. Klassisk musikk fra sist natt (nattradioen) strømmer ut i rommet. Leiligheten er ryddig, minimalistisk og fargerik.
Ekteskap
I 2008 ble Gard fra Langesund rikskjendis. «Homobryllup i kirken mot biskopens vilje» stod det på forsiden av VG da Gard giftet seg med Lasse Sandaker i Kampen kirke. Oslo-biskopen prøvde å stoppe ekteskapsinngåelse innenfor kirkens dører, men det ble til slutt vigsel i våpenhuset.
– Ja, det ble mye bråk. Tenk at bryllupsdagen vår også ble en kampdag, sier Gard litt trist når han tenker tilbake.
Men det er gått 15 år, og Gard har reist seg som en phoenix. Til høsten er det kirkevalg, og det er stor sannsynlighet for at nettopp han blir den neste «statsministeren» i Den norske kirke (DNK). Hvordan gikk det til?
Dette er meg
– Det har vært slitsomt, jeg har vært langt nede. Folk kan være slemme, og skrive til meg at vi prøver å ødelegge kirken. Kjærligheten vår blir sett på som destruktiv, sier Gard, som stod fram som homofil mens han studerte teologi i Oslo.
Oppveksten i Langesund var trygg og god, men noe var annerledes.
– Jeg hadde kjent på følelser uten helt å forstå hva det var. Det var jo ikke noe alternativ den gangen å ikke være heterofil.
Som student i Oslo forstod han at «ting» ikke kom til å gå over.
– Vi bruker alle den tida vi trenger på å finne oss selv. Jeg hadde regna med at alt kom til å falle på plass, at jeg skulle finne meg ei dame og få barn. Men så skjønte jeg at «dette er meg, dette må jeg forholde meg til,» forteller han.
Han var i et kristent miljø, og skulle bli prest, men livet ville det annerledes.
– Parallelt med at jeg var rådgiver i kunnskapsdepartementet ble jeg leder i Åpen kirkegruppe.
– Hvorfor ble du med der?
– For å skape større rom i Kirken, og for å fortelle alle lesbiske, homofile, bifile, transpersoner og andre skeive som føler seg utestengt, at de ikke trenger å velge bort troen.
Journalisten skriver så blekket spruter, og spør om hun må fortsette å skrive lesbiske, homofile, bifile, transpersoner og andre skeive videre i saken. Gard ler og svarer:
– Nei, det blir vel litt slitsomt med hele rekka.
– Helt fantastisk
I 2014 landet Kirkemøtet («Stortinget» i DNK) på å fastholde at ekteskapet er et forhold mellom mann og kvinne og at det ikke skulle utformes ny vigselsliturgi.
– Enda et nederlag. Da hadde mange av oss fått nok, og jeg begynte å tenke at det kanskje kunne skje noe. Vi var lei av å være i flertall, og samtidig ikke ha flertall i kirka. Vi måtte mobilisere, sier Gard.
Og mobilisere gjorde de. Åpen folkekirke ble stiftet samme år.
– Vi danna lister til bispedømmerådene, og fikk massiv oppslutning. Folk engasjerte seg, og demokratiet funka, sier Gard og smiler.
Han ble valgt til leder i Åpen folkekirke i 2016, og i 2017 ble ny vigselsliturgi vedtatt. Et historisk Kirkemøte-vedtak gav likekjønnede par rett til å gifte seg i DNK.
– Det var euforisk, helt fantastisk. Jeg har aldri løpt maraton, men kanskje det føles litt som det; en blanding av å være sliten fordi det har krevd enormt mye og samtidig tilfredsstillelse og glede når en endelig lykkes.
– Kan ikke stemme hverandre ut
DNK skrev den gang: Bak vedtaket ligger en lang historie med harde fronter mellom tilhengere og motstandere av kirkelig vigsel for likekjønnede par.
– Hvorfor må likekjønnede par absolutt gifte seg i Kirken?
– Fordi livets store dager markeres der. At Lasse og jeg skulle gifte oss et annet sted var helt utenkelig. Jeg tror ikke Gud gjør forskjell på folk, og da skal heller ikke kirka gjøre det.
– Hva sier du til folk som mener dere ikke burde fått lov å gifte dere i DNK?
– Jeg står i slike diskusjoner hele tida. Noen mener det ikke er rom nok i kirka. Men det skal være plass nok til alle der. Kirka er ikke et meningsfellesskap, men et trosfellesskap. Vi kan ikke stemme hverandre ut.
Gard er glad for at den nye vigselspraksisen fungerer.
– Men det vi ikke har ordna opp i er hvordan vi behandler ansatte som er gift med en av samme kjønn. Når lesbiske og homofile par kan gifte seg i alle kirker i Norge, skal ikke de da også kunne jobbe i alle kirker? Du gifter deg på lørdag, men får ikke jobb på mandag. Kan man behandle folk på den måten?, spør han.
I dag er det opp til hvert enkelt bispedømmeråd om de vil vektlegge samlivsform ved ansettelser. Bispedømmerådet i Agder og Telemark mener lokale menigheter skal få lov til å spørre om en søker lever i et homofilt forhold.
– Det er forskjellsbehandling, sier Gard.
– Lasse og jeg er trofaste
Gard har figurert mye i media opp gjennom årene. Noen lurer på om han, som leder av Åpen folkekirke og tidligere leder i Åpen kirkegruppe, vil klare å være en samlende nok kirkerådsleder i DNK.
– I lys av rollene jeg har hatt , forstår jeg at noen lurer på det. Jeg er opptatt av å bygge broer, og at alle skal få lov til å høre til. Åpen folkekirke har fått et mandat til å lede kirken i en ny retning. Samtidig skal vi ivareta de som nå er i mindretall. Vi trenger uenighet, ikke ensretting. Men kirka må behandle folk skikkelig.
– Ser du på deg selv som konservativ eller liberal?
– Jeg passer vel ikke helt inn på noen sider. Men rammer er viktig, slik som ekteskap. Og Lasse og jeg er trofaste, så der kan jeg vel kalles konservativ.
– Hva med barn?
– Livet gjør noen prioriteringer. To menn kan ikke få barn, og hvis vi ville hatt barn måtte vi gjort mye for det. Det forholder vi oss til.
Høyere himmel
Gard har klatret høyt, og han har vært effektiv. Nå nærmer han seg toppen i Den norske kirke.
– Hva tenker du om at du til høsten kan bli den neste kirkerådslederen i Norge?
– Hvis det skulle skje, så tenker jeg på det som en stor utfordring og en mulighet til å kunne bety mer for folk.
Målet til Åpen folkekirke er soleklart.
– Vi vil bidra til at koblinger mellom folk og kirke forblir sterke, og til at folk ikke velger bort kirka.
– Men trenger vi egentlig kirka, Gard?
– Jeg trenger en høyere himmel over livet mitt, et sted hvor jeg ikke bare er en forbruker og del av et samfunnshjul. Et sted hvor vi sammen kan utforske hva det vil si å være et menneske. Jeg trenger noe mer. Kirka er stedet for tro og tvil, klage og glede. Og så spesiell er ikke jeg; jeg tror mange har behov for det samme.
Telemarkinger i ny kinofilm: – Den treffer meg i hjertet