En vakker vårdag for bare noen uker siden var det gravferd for Tatiana Mazur Grønli.

Seks mennesker var tilstede i bisettelsen, i tillegg til prest og organist, to fra begravelsesbyrået og en journalist og en fotograf fra Varden.

«...ser på denne vinteren»

Styrelederen ved borettslaget til høyblokkene i Gamlegrensa får 27. mars en bekymringsmelding fra en mann som ikke får kontakt med Tatiana. Kort tid senere låser en patrulje fra politiet seg inn i den kommunale leiligheten 65 i 6. etasje og finner henne død.

Fire dager før en lege slår fast at Tatiana døde av hjertesvikt 59 år gammel, la hun ut flere vinterbilder på Facebook og skrev: «Patrze na ta zime i pytam - kiedy ona juz sobie pojdzie ?!!!» (Jeg ser på denne vinteren og spør - når forsvinner den?!!!).

Wanda ble kjent med Tatiana da hun jobbet på Spar-butikken Lille-Pers på Einaren, der Tatiana jobbet ekstravakter og bodde i ett av «Svenskehusene» på Gulset.

– Jeg ga henne en gang et tilbud om å flytte inn hos meg, men hun ville helst bo i sin egen leilighet, forteller Wanda utenfor kapellet, der hun, tre naboer og et bekjent-par hadde overvært begravelsen.

Skrev bok

Vinteren og våren 2009 fulgte Kristopher Skau de kommunale begravelsene, der han ofte var den eneste som var tilstede. Erfaringene ble samlet i boken «På vegne av venner», og inspirerte senere et nettverk av mennesker som bestemte seg for å sikre at det alltid var noen tilstede ved begravelser. De kaller seg Gjertrudvennene, og hadde også en lokal avdeling i Skien.

Varden har vært i kontakt med den siste kontaktpersonen til Gjertrudvennene i Skien, og hun fortalte at de ble vanskelig å opprettholde tjenesten – både fordi det ble få medlemmer etter hvert og at de ikke fikk hjelp ved at begravelsesbyråene eller kommunene kunne varsle dem hver gang det var en begravelse uten familie eller pårørende.

– Ville blitt glad

I Grenland kjennes de kommunale begravelsene først og fremst med fraværet av navn på pårørende i dødsannonsen og e-post-adressen til begravelsesbyrået nederst. Det kan være mange grunner til at noen blir begravd i kommunal regi.

Pårørende kan ha et så dårlig forhold til avdøde, at de ikke tar ansvar for gravferden, den avdøde kan ha overlevd sin familie og står uten pårørende eller har selv valgt å distansere seg fra familien sin.

Derfor er det et etisk spørsmål for oss, om vi kan skrive om gravferden til Tatiana Mazur Grønli, og om hennes reise til Skien og hennes siste dag i en kommunal leilighet i Gamlegrensa.

Vi blir først og fremst kjent med henne gjennom Facebook og hennes store interesse for fotografering. Hun elsker å fotografere natur, blomster og planter. Hun har også flere bilder av seg selv, men aldri sammen med noen andre mennesker.

Flere steder virker hun kontaktsøkende, andre steder blir ensomheten og et savn tydelig – som i 2014 da hun skrev «Uff hvor sliten jeg er denne «sharpanna» i forstand både følelsesmessig og fysisk. Savner mamma og hjem!!!»

– Moren til Tatiana døde for tre år siden. Pandemien gjorde at hun ikke kunne reise til morens gravferd, som jeg vet hun syntes var veldig vondt. Nå er det hun som gravlegges nesten helt alene, som også er vondt, sier Wanda Jastrau.

– Hva tror du hun ville tenkt om vi skriver om deler av hennes liv og begravelsen?

– Jeg er sikker på at hun ville blitt glad. Jeg tror hun ser ned på oss og smiler for denne oppmerksomheten.

Det gjør at vi skriver om Tatiana med navn, og håper dette vil være en verdig nekrolog.

Begravelsen

Prest Jon Kristian Stetteberg vet heller ikke noe om kvinnen han skal gravlegge 27. april. Han og organist Tormod Øvrum har et ønske om å gjøre begravelsen så verdig og fin som mulig, men det er vanskelig å gjøre den personlig uten pårørende å snakke med.

Tatiana flyttet til Norge i 1998, for kjærligheten. Eks-mannen er kjent med at vi skriver om Tatiana, og sier «det var et ekteskap som alle andre ekteskap, og en skilsmisse ti år seinere som alle andre skilsmisser».

– Tatiana hadde noen kjærester og venner etter skilsmissen, men hun var stort sett ensom, forteller Wanja.

– Aldri ser vi så mye ensomhet i Norge som nå, sier prest Jon Kristian Stetteberg over den hvite kisten med to kranser og to blomsterdekorasjoner.

I 2012 var sju prosent av befolkningen 18-79 år mye plaget av ensomhet, i 2020 var andelen steget til 11 prosent, viser tall fra Statistisk sentralbyrå.

Økningen er mest synlig blant unge under 35 år, og blant aleneboende. I desember 2021 kunne Røde Kors melde at hver fjerde nordmann følte seg ensom etter en lang tid med pandemi.

– Skrev med lys

– Det skjer at vi begraver mennesker vi egentlig vet veldig lite om. Nå vet jeg at Tatiana elsket å fotografere. Foto er lys og grafi er skrift, så vi kan si at Tatiana skrev med lys, sa Stetteberg

Presten minnes også ordene til den italienske poeten Salvatore Quasimodo, om at «enhver står alene på jordens hjerte gjennomboret av en solstråle og med et er det aften».

Presten lyser fred over Tatiana Mazur Grønlis minne, før organist Øvrum spiller J. S. Bachs «Air».