– Jeg var ei utadvendt og blid jentunge. Jeg var glad i å være ute i gata sammen med de andre barna.
Den spede og lyshårede jenta startet på barneskolen i Skien på midten av 1990-tallet. Lite visste hun da at møtet med klassekameratene skulle definere resten av livet hennes – på en brutal måte.
Avhengig av medisiner
– Det tok ikke lang tid før mobbingen startet. Det var som om lyset inni meg sluknet. Jeg gikk så fort jeg kunne til og fra skolen for at ingen skulle plage meg. Jeg hadde en vond klump i magen hver eneste dag, forteller hun.
Skårdal går nå på antidepressiva og sovemedisiner. Hun har hatt mareritt om mobbingen i over 20 år og har Sobril liggende dersom de blir for voldsomme å håndtere. Det er viktig for henne at dette kommer frem.
– Jeg er avhengig av å ta medisiner på grunn av det jeg har opplevd, og vil vise hvordan mobbing kan ødelegge for et menneske. Det går bedre med meg nå, men jeg må med all sannsynlighet ta medisiner resten av livet, sier hun.
Skårdal har vært gjennom perioder med spiseforstyrrelser og selvskading. På slutten av 8. klasse og i begynnelsen av 9. klasse veide hun 36 kilo. Hun har angst, posttraumatisk stress og har vært ufør siden 2019.
35-åringen tok allerede for flere år siden valget om at hun ikke vil ha egne barn. Hun steriliserte seg før hun ble 30 år. Skårdal har nok med seg selv.
– Det å følge opp et barn blir for mye, spesielt med tanke på mine triggere og traumer forbundet med skole. Jeg blir uvel bare av å være på en skole, i en skolegård eller sammen med mange barn. Det er litt flaut å si, men jeg kan bli engstelig hvis jeg møter guttegjenger helt ned i 10-11-alderen. Det minner meg på mobbingen som pågikk gjennom mange år, sier hun.
Flyttet fra Skien
Skårdal sitter i sofaen hjemme i leiligheten på Osebakken i Porsgrunn. Hunden Dennis ligger ved siden av henne. Hun har bevisst flyttet vekk fra barndomsbyen Skien. Der skal hun aldri mer bo.
– Jeg synes det er ubehagelig å være tilbake der jeg vokste opp. Jeg er der sjeldent, men det er akkurat som om det letter inni meg når jeg drar derfra, sier hun.
Nå kan Skårdal snakke om mobbingen som forfulgte henne gjennom hele barne- og ungdomsskolen, men den gangen sa hun det ikke til noen. Hun trodde det var hennes egen feil og at ingen ville hjelpe henne. Som jente og tenåring gikk hun på nåler og var alltid redd for å bli latterliggjort.
– Du føler deg mindre verdt enn alle andre og at du ikke har noe du skulle ha sagt. Jeg tenkte jeg var mislykket og annerledes. Følelsen av å være utstøtt forfølger deg resten av livet. Selvforakten blir stor og selvtilliten forsvinner fullstendig, sier hun.
Skårdal synes det er rart at ingen lærere eller andre skoleansatte slo alarm. Hun har vanskelig for å tro at ingen av dem så noe. Mobbingen pågikk hver eneste dag.
– Jeg kan bare huske én eneste dag uten mobbing på barneskolen. Jeg kom hjem fra skolen og tenkte: Hva var det som var annerledes i dag? Da skjønte jeg at ingen hadde mobbet eller plaget meg i løpet av skoledagen, sier hun.
Nå har Skårdal fått oppreisning og erstatning for mobbingen. Stiftelsen Rettferd hjalp henne i å søke erstatning fra Statens Sivilrettsforvaltning. Hun fikk medhold.
Fikk erstatning
Pengene vil aldri erstatte de vonde delene av barndommen hennes, men hun synes det er godt å bli trodd.
– Jeg måtte forklare meg detaljert i søknaden. Jeg endte opp med å skrive 100 A4-sider om min egen historie, sier hun.
Skårdal vil ikke dele hvor mye hun fikk i erstatning, men Stiftelsen Rettferd har et maksbeløp på 250.000 kroner. Selv om beløpet ikke er stort med tanke på hva hun har opplevd, så betyr det mye.
– Erstatningen ga meg dokumentasjon på det jeg har opplevd. Jeg har foreløpig fått minstesats ufør, og ikke ung ufør. Nav har hittil ikke ansett meg som «varig og alvorlig syk før fylte 26 år». Takket være Stiftelsen Rettferd har jeg nå dokumentasjon på det jeg har opplevd og skal søke gjenåpning av saken min, sier hun.
Skårdal ble mobbet av medelever, men hun har også fått erstatning for å ha blitt mobbet av en lærer på ungdomsskolen. Hun har mange historier og minner om mobbing gjennom alle klassetrinn.
Mobbet for å være stille
– Jeg ble mobbet for å være stille og beskjeden. Men hvis jeg sa noe, så ble jeg mobbet for det også. Jeg mumlet og snublet litt i ordene. De sa jeg var rar og annerledes. I ettertid har vi skjønt at jeg hadde språkproblemer på barneskolen. Jeg ble aldri slått eller utsatt for annen fysisk vold. Det hendte jeg ble lugget og at de sparket i stolen eller pulten min, men ikke mer enn det, sier hun.
Oppover i ungdomstiden endret mobbingen karakter. Det ble brukt andre ord og uttrykk for å trekke henne ned. Nå ble hun blant annet kalt hore og sklie.
– Jeg hadde ikke kysset en gutt engang, sier hun.
Guttene var de verste til å mobbe henne gjennom barneskolen, men jentene hev seg på etter hvert som de ble tenåringer.
– Det var ikke jenter i klassen min, men på andre trinn. Mobbingen skjedde blant på nett. Jeg fikk meldinger som «akorekisaoffer», «hore» og «du så ut som et takras på bussen i dag», sier hun.
Utfrysning ble i tillegg til den verbale mobbingen en del av hverdagen. I 7. klasse ble alle jentene bortsett fra henne invitert i en bursdag.
– Det var sårt. Men jeg hadde heldigvis noen venner som hjalp meg også. En medelev som het Axel sa fra at de andre måtte slutte å plage meg på ungdomsskolen. Det kommer jeg aldri til å glemme, sier hun.
– Viktig å gripe inn
Da Skårdal startet på videregående i Lunde ble livet litt bedre. Der ble hun ikke lenger mobbet, men livet var tøft.
– Jeg var preget av mobbingen og slet med spiseforstyrrelser og selvskading. Marerittene om nettene var mange. Jeg ble ikke mobbet, men slet mye psykisk, forteller hun.
Det var først i begynnelsen av 20-årene at hun ba om hjelp. Da ble hun sendt rett til Distriktspsykiatrisk senter (DPS).
– Jeg har fått god hjelp av psykiatere gjennom mange år, sier hun.
Skårdal forteller ikke historien sin for å gi medelever eller lærere dårlig samvittighet, men for at andre barn skal slippe å oppleve det samme som henne.
– Det er viktig å gripe inn med en gang man mistenker at barn eller unge blir mobbet og ikke har det bra. Ikke vent. Det er mye bedre å spørre en gang for mye. Det kan endre og redde liv.
– Jeg foretrekker ordet «mobbeoverlever»