Overdose. Slag. Hjerteinfarkt. Selvmordsforsøk. Blodforgiftning. Infeksjoner. Traumer. Ulykker.

Varden fikk bli med inn og tilbringe en dag på fylkets travleste arbeidsplass.

80 ansatte er tilknyttet akuttmottaket ved sykehuset Telemark. Til enhver tid skal de ha beredskap til å håndtere minst tre traumepasienter.

De ansatte har hektiske dager og får stadig mer å gjøre. Økningen i antall pasienter som trenger akutt hjelp har skutt i været de siste ti årene.

Mye av økningen skyldes at befolkningen blir eldre. Geriatriske pasienter har ofte et komplekst og sammensatt sykdomsbilde.

Men det er også en markant økning blant en annen pasientgruppe. Rus og psykiatri. Disse pasientene er enormt ressurskrevende.

Ansatte opplever at aggresjon og voldsbruk eskalerer blant denne gruppen.

Flere forteller at de har blitt sparket, dyttet, truet og spyttet på. Ofte må politiet bistå. Hver ansatt går med voldsalarm.

– Jeg tror de fleste her har opplevd å være redde på jobb, sier vaktleder ved akuttmottaket Anniken Aasland til Varden.

– Vi er førsteinstans og vet aldri alt om hvem som kommer inn døra. Heldigvis har vi et godt samarbeid med politiet. De er ofte er innom oss flere ganger om dagen, sier hun.

– Jeg har sett så utagerende pasienter, at én pasient har krevd seks politifolk.

Uforutsigbart

Anniken har vært sykepleier i 10 år, og har jobbet som vaktleder ved akuttmottaket de siste fire årene.

– Jeg elsker å jobbe her, men om jeg hadde startet i denne jobben som nyutdannet hadde jeg nok dødd av stress. Det er så uforutsigbart og hektisk. Man må like at det skjer ting.

To politibetjenter haster forbi kontoret og videre innover korridorene. De skal være stede når en utagerende pasient skal vekkes fra kunstig koma.

Anniken blir stille. Det kommer inn en melding fra AMK på øret. En ung kvinne har blitt hentet hjemme med ambulanse. Symptomene vekker mistanke om hjerneslag.

På veggen inne på vaktrommet er det mange brytere merket i ulike i farger. Stans. Traume. Stroke. Mat 1. Mat 2. Barneteam.

Hver knapp tilkaller et stort medisinsk team, spesialtilpasset de ulike diagnosene.

Anniken må vurdere situasjonen raskt. Ambulansen er på vei og med den unge kvinnen de frykter har fått slag. Når ambulansen nærmer seg, trykker hun på den grønne Stroke-knappen. Slagalarmen.

På kort tid står sykepleiere, leger, nevrolog, personell fra laboratorium og røntgen utenfor vaktrommet klare til å ta imot pasienten.

Den unge kvinnen hastes opp til CT av hodet. Deretter legges det opp et løp for videre behandling.

Alle pasientene i akuttmottaket skal videre så raskt som mulig. Mange skal videre inn i sykehussystemet i Skien, andre er så alvorlig skadd eller syke at de må fraktes for videre behandling i Oslo eller Arendal. Noen sendes hjem.

– Vi har dessverre flere gjengangere her. En pasient var innom 60 ganger på 70 dager. Noen har det veldig vondt i livet, og det krever mange ressurser, sier Anniken.

Full oversikt

Hele tiden titter ansatte innom det lille kontoret Anniken sitter på. Alle har spørsmål. Anniken svarer, delegerer oppgaver og har full oversikt over samtlige pasienter i mottaket, samt hvilke ansatte som følger dem opp.

På en liten halvtime kommer det inn åtte alvorlig syke pasienter, i tillegg til de som allerede undersøkes. Samtlige rom i mottaket er opptatt.

En eldre kvinne er alvorlig syk og har i tillegg fått covid og pustebesvær.

Pasienten har lave blodverdier og trenger kriseblod.

Anniken trykker på MAT1-alarmen, og et medisinsk team løper til stuen hvor kvinnen ligger.

Det hele går sømløst. I smittevernutstyr jobber de for å få kvinnen stabil.

Enda en pasient må til EKG-undersøkelse. Denne gangen er det en eldre mann med dobbeltsyn.

I et annet behandlingsrom ligger en gutt som har skadet seg i en fallulykke. Han har smerter i nakke og rygg.

I de andre rommene ligger nå: En gravid kvinne som har synsforstyrrelser og er svimmel. En ung mann med mulig blodforgiftning. To personer med sterke magesmerter.

Ambulansen kommer med en eldre nyoperert mann med ambulanse fra Oslo.

Anniken beholder roen. Dette er ikke uvanlig. På akutten er det alltid travelt.

– Det beste med å jobbe her er folka. Vi er et sinnsykt bra team, som er så utrolig flinke og vet hva som skal gjøres i enhver situasjon. Så er det høyt under taket og mye galgenhumor, forteller hun.

Mange skjebner

Hver eneste dag møter de mange skjebner. Anniken mener det er en klar fordel å måtte fokusere på konkrete oppgaver og være nødt til å legge følelsene til side. Likevel er det noen pasienter hun aldri klarer å legge helt bort.

– Det verste er ulykker som involverer barn. Da klemmer jeg ekstra hardt på datteren min når jeg henter henne i barnehagen. Noen tilfeller har gjort så inntrykk at tårene har sprutet etter jobb, sier Anniken, og blir tydelig rørt.

– Det er en veldig betydningsfull jobb. Tenk å være så heldig å få holde noen i hånda når de dør.

Klokka er 15 og det nærmer seg vaktskifte. Sykepleier Ida Tilly kommer inn døra, og er klar for å overta spakene. Hun har vært vaktleder ved akuttmottaket i 2,5 år

– Når du tenker at du har sett og hørt alt, så har du ikke det. Ingen dager er like her, sier Ida.

To nye pasienter med brystsmerter ankommer mottaket. I tillegg kommer en ung mann med inneklemt navlebrokk og en eldre mann med atrieflimmer.

Her er det aldri stille. Hele tiden kommer det inn nye pasienter – fra hele fylket.

På skjermen foran seg har Ida oversikt over alle oppdragene AMK er ute på. Oppdragene er merket etter trafikklys-modellen. Grønt, gult, rødt – noen ganger endrer de farge underveis. De røde turene er de Ida følger mest med på.

Livet er skjørt

Tre nye pasienter er på vei. «Diabetiker med høyt blodsukker. Lungebetennelse. Hjerteflimmer», står det på skjermen.

– Den kjipeste delen ved jobben er å være streng. Når det er fullt, må ting gå raskere og vi må prioritere hardt, sier Ida. Hun er tydelig og direkte i kommunikasjonen med leger og sykepleiere som kommer innom kontoret.

Tilly forteller at man i denne jobben blir veldig bevisst på egen dødelighet.

– Livet er skjørt. Det ser vi hver dag. Derfor lever jeg nå. Jeg reiser så mye jeg kan og bruker tiden min godt.

Kristin Rydheim er en av de mest rutinerte sykepleierne i mottaket. Hun har jobbet der i 17 år, og har kveldsvakt denne oktoberkvelden.

– Jeg har sett store endringer og vi har helt klart fått mer å gjøre.  Jeg kaller det en varslet kollaps. Vi har jo visst at denne utviklingen ville komme, sier hun.

Kristin trekker frem det gode arbeidsmiljøet og teamjobbingen som årsaken til at hun har blitt værende i snart to tiår.

– Det er et kontrollert kaos – og alltid full trøkk på jobb.

Fortsatt møter hun stadig pasienter som rører henne.

– Det er alltid situasjoner du tar med deg hjem. Blir du ikke berørt er det noe feil med deg.

Ida får en melding på øret. Hun reiser seg opp og løper bort til alarmknappene. Hun presser inn den gule knappen som tilkaller et sepsisteam.

En eldre kvinne kommer inn med ambulansen. Hun har pustebesvær, fallende oksygenmetning og akutt forverring av allmenntilstanden. Sepsisteamet står klare på undersøkelsesrommet.

Nesten samtidig kommer det inn en ambulanse med nok en rød tur. En kvinne har vært i en fallulykke og har bruddskader. Kvinnen får sterke smertestillende før hun undersøkes.

Det er kveld, men ingen tegn til mindre aktivitet i akuttmottaket. Heller motsatt.

– Kvelder, netter og helger er det fullt kjør her. Særlig rus og psykiatri-pasientene blir flere når mørket kommer, sier Ida.

Klokka nærmer seg 21. Pauserommet er tomt. Undersøkelsesrommene er fortsatt fulle.

Inn dørene kommer en pasient som får selv garvede ambulansearbeidere til å få tårer i øynene. En pasient i begynnelsen av tenårene har forsøkt å ta livet sitt.

Alvoret blir tydelig på hele avdelingen og de ansatte viser hverandre omsorg med blikk og klemmer.

Det tas dype pust på gangen før de løper de inn på behandlingsrommet.

Dette blir nok en tung kveld, og enda en pasienthistorie som blir med hjem.