Ingrid er alene hjemme i studentkollektivet i Porsgrunn. Det er mars 2019, og ute er det mørkt.
Barnevernspedagogen sitter ved kjøkkenbordet og øver til morgendagens eksamen – det er bare to av dem igjen før hun er ferdig med mastergraden i forebyggende arbeid blant barn og unge.
På den andre siden av gaten står en 17 år gammel gutt og ser henne gjennom vinduet.
– Jeg var nesten aldri alene hjemme. Vi var åtte stykker som bodde i de to leilighetene i huset, en sammensveiset gjeng som var mye hos hverandre og spiste middag sammen, forteller Ingrid, som i dag er 27 år.
Men akkurat denne kvelden var alle de andre ute. Og når det ringer på døra er det en selvfølge for Ingrid å åpne opp. Utenfor står en ung gutt som spør etter Roy. Ingen her heter det, svarer Ingrid. Kan det være at han har gått feil?
Gutten, kledd i hettegenser og olajakke, forteller at han er kastet ut hjemmefra og at han har gått helt fra Langesund. Sulten og tørst er han også.
Ingrid, som ved siden av studiene jobber på en barnevernsinstitusjon, er vant til å snakke med ungdom. Hun slipper ham inn i den ytterste gangen, gir ham mat og drikke og finner fram et par votter siden hun ser at han fryser. I tillegg spør hun om hun kan kjøre ham noe sted.
Svart i øynene
Ingrid setter seg ned på huk der i gangen og prater med tenåringsgutten, men etter hvert blir det ubehagelig. Da han spør om å låne do, sier Ingrid nei. Han vil jo ikke ha noe av den hjelpen hun tilbyr. Han kan heller gå på do på bensinstasjonen rett i nærheten.
Så spør gutten om Ingrid har kjæreste. Har hun noen gang kysset? Hatt sex?
Ingrid liker seg ikke lenger, og sier at han må gå. Hun reiser seg opp og snur seg for å åpne ytterdøra.
Da kjenner hun plutselig at han legger den ene armen sin hardt rundt halsen hennes, samtidig som han vrir den ene hånda hennes bak ryggen. Mobilen faller på gulvet.
– Jeg ble fullstendig overrumplet. Jeg prøvde å gjøre motstand, men kjente han hadde sterke krefter.
Ingrid begynner å bli svimmel og er redd for å svime av. Hun tør ikke annet enn å gjøre som han sier, for nå har den fortvilte gutten forvandlet seg om til et helt annet menneske.
– Han ble helt svart i øynene og veldig kommanderende. Han sverget på å drepe meg om jeg ikke gjorde som han sa, og det trodde jeg på.
Det føltes som om kroppen «boblet over», av adrenalin, forteller Ingrid. Det prikket i armene, beina var helt skjelvne.
De neste 15 minuttene forvandler Ingrids liv for alltid. Han voldtar henne først i gangen, før han tvinger henne til å ta av seg alle klærne. Så fører han henne til soverommet hennes, der han voldtar henne på nytt.
Ingrid måtte gjøre som han befalte. De gangene hun ytte motstand, svarte han med nye drapstrusler og nye kvelertak.
Etter hvert kikket hun bare opp i taket. På samme måte som en danser finner et fast punkt å holde blikket på når man snurrer rundt, holdt hun blikket festet på samme sted hele tiden.
– Det eneste jeg følte var hodet mitt, resten av kroppen bare lå der. Jeg klarte ikke å bevege en finger, det var som at hele kroppen var lammet.
Så voldtekstporno
Senere har det kommet fram at 17-åringen i månedene og dagene før voldtekten hadde søkt etter voldtektsporno på internett. Søkeordene var blant annet «hot girl raped by monster» og «hot rape porn», står det i dommen fra Agder lagmannsrett.
Ingrid, som først fortalte sin historie til VG, var sikker på hun kom til å bli drept denne kvelden. Samtidig klarte hun å overbevise gjerningsmannen om at en av de andre beboerne straks kom hjem fra jobb.
Hvis du ikke vil bli tatt, må du gå nå. Da vil ingen få vite hva som har skjedd, sa hun til ham. Han ble merkbart stresset av ordene, og bestemte seg for å dra. Det siste han sa var «Nå vet jeg hvor du bor og hva du heter. Noen kommer til å finne deg.»
Ingrid skyndet seg å låse alle dørene før hun ringte sin daværende kjæreste.
– Han hørte bare at jeg hylte og skrek, men selv trodde jeg at jeg snakket tydelig og fortalte hva som hadde skjedd.
Mens kjæresten skynder seg hjem til henne snakker hun i telefon med en venninne. Politiet blir tilkalt og Ingrid må ligge et døgn på sykehus slik at de kan følge med på om halsen hovner opp etter skadene hun er påført.
Følesløs og likegyldig
Ingrid gråter når hun snakker med kjæresten etter voldtekten, men så er det som å skru på en bryter. Det kommer ingen flere tårer, selv ikke når hun møter foreldrene som har skyndet seg ned fra Trøndelag for å være med datteren. På togperrongen ønsker hun dem «velkommen til Porsgrunn» og på venninnekvelden uka etter tror Ingrid selv hun oppfører seg som normalt og at ingen kan merke hva hun har vært gjennom.
Den vonde hemmeligheten er det foreløpig bare noen få som vet om.
Men venninnene merker at ikke alt er som det skal. Den vanligvis så blide og sosiale jenta er tom i blikket og de føler de kan se rett gjennom henne. I tida framover blir hun likegyldig og begraver seg i den nye jobben hun begynner i måneden etter.
– Jeg fikk jeg muligheten til å arbeide mye, og det gjorde jeg. Jobben ble mitt fristed. Å kunne være viktig for noen andre var deilig. Da fikk jeg fri fra dritten i huet.
Den 17 år gamle gutten ble pågrepet samme kveld som han overfalt Ingrid. Politiet fant ham på jernbanestasjonen i Porsgrunn på grunn av hennes signalement.
Saken kom opp i retten samme år. Både i Nedre Telemark tingrett og i Agder lagmannsrett blir Ingrid trodd av dommerne og den unge gjerningsmannen dømmes for voldtekt, i tillegg til andre lovbrudd relatert til narkotika og vold. Han får fengselsstraff på fire år, to av dem betinget. Han må også betale Ingrid nesten 30.000 kroner for økonomisk tap og 200.000 kroner for ikke-økonomisk skade.
Drømmen som brast
Selv om saken er ferdig i retten klarer ikke Ingrid legge bak seg det som har skjedd. De neste årene preges livet av traumene hun ble påført den fatale kvelden. Hun sover nesten ikke, og blir etter hvert sykemeldt. Hun blir deprimert og får diagnosen PTSD. I en periode ble hun lagt inn på sykehus.
I dag får Ingrid arbeidsavklaringspenger. Karriereplanen er foreløpig lagt på hylla.
– Det første jeg sa da jeg ble fulgt inn i ambulansen av en politikvinne var «drømmen min er å bli som deg, men nå kan jeg ikke det.»
27-åringens store ønske er bli politi og planen var å søke seg inn på politihøgskolen når mastergraden var i boks. Målet har alltid vært å jobbe med forebyggende ungdomsarbeid eller jobbe på et av landets barnehus, som er et statlig tilbud til barn og unge som har vært utsatt for vold eller overgrep.
Slik situasjonen er nå får ikke Ingrid den utvidede helseattesten som kreves for å komme inn på politistudiene og hun klarer heller ikke se for seg at hun takler denne typen arbeid.
– De på Nav sier jeg ikke må gi helt opp ennå. Jeg har begynt å få tilbake et lite håp om at jeg en gang kan klare å jobbe med ungdom, men jeg vet ikke om det kommer til å gå.
For selv om mastergraden er gjort ferdig, er Ingrid langt unna arbeidslivet. Traumene setter spor som gjør hverdagslivet vanskelig. Hun liker ikke å være alene hjemme og bare det å gå alene på butikken koster henne mye.
– Hvis jeg har et klart mål om hva jeg skal kjøpe, går det som regel greit å gå på butikken, men det å for eksempel bare gå rundt på Down Town alene, det gjør jeg helst ikke.
Likevel ba hun Nav om å få arbeidstrening i en butikk, noe hun nå er i gang med.
– Å møte nye mennesker er noe jeg må venne meg til. Men det er mye som foregår i kroppen når jeg er på jobb. Kroppen er i beredskap, alltid klar til å løp eller slåss. Så jeg er alltid veldig sliten etterpå.
Forskjellene kunne nesten ikke vært større fra «gamle» Ingrid, den hun var før voldtekten. Da ble hun beskrevet som supersosial, tøff, arbeidsom og alltid med et smil om munnen.
– Før var jeg alltid blid, både på innsiden og utsiden. Nå er jeg bare blid på utsiden, forteller hun, og fortsetter.
– Jeg vet ikke helt hvem jeg er nå, mye har forsvunnet. Jeg er mye redd og engstelig, har ofte triste tanker.
Men det finnes glimt av håp.
Hun har funnet tilbake til de kreative hobbyene og gjennom Nav har hun blitt med i en treningsgruppe. Ingrid som før var glad i både fysisk aktivitet og friluftsliv, er i ferd med å finne tilbake til treningsgleden.
– Jeg er mye bitter. Jeg vet det ikke har så mye for seg og jeg skulle ønske jeg heller var mer sint. Nå prøver jeg å få ut litt av bitterheten på tredemølla, sier hun.
Tilbakeslaget
Sommeren 2021 fikk Ingrid ved en tilfeldighet vite at gjerningsmannen hadde sluppet ut av fengsel.
– At et fengselsår bare er ni måneder er ikke noe jeg visste om og jeg var sikker på at han skulle sone lengre.
Løslatelsen gjorde at Ingrid slet mer enn noensinne. 27-åringen skulle ønske hun ble informert om at gjerningsmannen nå var fri.
– Det satt meg helt tilbake til start. Hvis jeg hadde fått beskjed om når han ble sluppet ut, kunne jeg forberedt meg på dette sammen med terapeuten min.
I dag bor både Ingrid og gjerningspersonen i Porsgrunn. De har ikke støtt på hverandre, men 27-åringen har stadig på følelsen av at hun ser ham.
– Jeg har nesten slått ned en fyr som kom gående bak meg fordi jeg trodde det var ham.
Hun finner trygghet i voldsalarmen hun alltid har med seg, enten i jakkelomma eller i hånda. Holder hun knappen inne i tre sekunder går alarmen hos politiet. Samtidig er hun tydelig på at hun synes gjerningsmannen burde ha blitt dømt til å gå med omvendt voldsalarm (OVA).
Bare sju personer i Sørøst politidistrikt er per i i dag dømt til OVA. To av dem er ute av fengsel, de andre må sone ferdig dommene sine før de får den elektroniske lenka på seg. I tillegg til disse, er det tre som er dømt til OVA, men her er ikke dommene rettskraftige ennå.
Til sammenlikning er det 331 personer i samme område som lever med voldsalarm, 70 av dem er hjemmehørende i Telemark.
– OVA ble første gang tatt i bruk i 2013 og siden den gang er det ingen av de domfelte som har prøvd å oppsøke den de har fått forbud mot nærme seg. Det er et godt tiltak som legger byrden der den bør være, sier Margrete Gautefall, OVA-ansvarlig i Sørøst politidistrikt.
Samtidig ønsker hun seg mer kunnskap før hun slår fast at OVA bør brukes i enda større grad.
– Det er et inngripende tiltak. Hvis trusselutøveren selv bor i sonen hen ikke får oppholde seg i, må vedkommende gjerne bytte både jobb, bolig og fastlege. Det har store konsekvenser.
Argumentet om at OVA er inngripende for gjerningspersonen er noe Ingrid lar seg hisse opp av.
– Jeg blir skikkelig provosert. Jeg er fengslet i egen kropp og leilighet, og voldsalarmen jeg alltid har med meg er en påminnelse om situasjonen. Det er så urettferdig at det ikke kan beskrives.
Takknemlig
Det koster å fortelle om de vonde årene. Likevel kjennes det riktig ut.
– Jeg er redd folk skal tro at jeg er oppmerksomhetssyk, men det er viktig for meg å bruke stemmen min til noe nyttig. Jeg vet jeg ikke er alene om å slite etter et overgrep. Målet mitt er å fortelle at det er mulig å få god hjelp. Det snakkes mye om hjelpen man ikke får, og det er ille hvis det fører til at noen ikke ber om hjelp.
Ingrid skryter av oppfølgingen hun har fått fra blant annet DPS, fastlegen og Nav.
– Først skammet jeg meg over å gå på Nav, men det har snudd. De er på en måte en del av helsevesenet, og jeg kan ringe dem når som helst. Uten treningsgruppa som de har fått meg inn i, hadde jeg for eksempel ikke turt å gå inn på et treningssenter igjen.
27-åringen synes livet står stille. Mens venner får eget hus og barn har hun lange dager hjemme i kjærestens leilighet. Ofte har hun selskap av svigerforeldrenes hund.
Selv kan hun ikke kjøpe seg egen bolig, for lån får hun ikke. Den lille leiligheten er pent innredet og veldig ryddig. Ingrid ler litt selv at hun har tid til å være nøye med tellekantene i skapet.
– Hva drømmer du om nå?
– Et helt vanlig A4-liv der jeg våkner om morgenen, går på jobb, kommer hjem og trener på ettermiddagen. Repeat. Også drømmer jeg om å få egne barn. Livet nå er ikke et godt liv, sier Ingrid, som jobber hardt for å tenke positivt.
– Jeg prøver å holde fast på at det skal gå bra. Men det er ikke lett.
Varden har vært i kontakt med den domfelte gjerningsmannen. Han ønsker ikke å kommentere saken.