– Jeg skammer meg ikke

Den alvorlige hendelsen som fant sted 18. juli 2022 – og ettervirkningene av den, skal vi komme tilbake til.

– Håper du har lappen!, gliser Rolf, og kaster over bilnøklene til den lyseblå el-Porshen.

Han skal nemlig selv kjøre en varebil ut til Rødmyr for å hente kunst til en verdi av flere millioner kroner – og trenger en sjåfør til. Undertegnede må trå til, og sitter plutselig bak rattet i sportsbilen.

Dette viser seg å være Rolf i et nøtteskall. Løsningsorientert, med mange jern i ilden, dårlig tid – og konstant med telefonen på øret eller i hånden.

– Jeg er stort sett alltid tilgjengelig. Det er ikke noe jeg anbefaler til andre, eller er stolt av, men det funker for meg. Jeg blir mer stressa av at folk ikke får tak i meg.

Ikke rom for bullshit

Varden følger ham på en av høstens mest hektiske arbeidsdager. Dagen hvor Bjarne Melgaard utstillingen «The Serpent» skal forhåndsvises for 100 eksklusive kunder i galleri Finearts lokaler på Tjuvholmen i Oslo. Og dagen før den offisielle publikumsåpningen.

Men for en gang skyld er det ikke utstillinger eller kunstnere dette skal handle om. Denne gangen er det bakmannen som er i søkelyset.

– Det er ikke rom for bullshit i dag. Det er alltid hektisk opp mot utstillinger, men med all den støyen som har vært rundt Bjarne – så er det et ekstra press på denne. Akkurat nå føler jeg at vi ikke har kontroll på noe som helst.

Telefonen ringer non stop fra Skien til Oslo. Kunstnere, galleriansatte, presse – alle har spørsmål, og Rolf rydder unna den ene problemstillingen etter den andre.

Kort, direkte og effektiv. Ofte legger han på røret før personen i andre enden har rukket å si «hadet».

– Jeg forventer mye av de ansatte – på samme måte som jeg forventer mye av meg selv. Jeg er en krevende sjef, og det tar jeg som et kompliment.

Gründerspire

Allerede som tenåring jobbet skiensmannen mer enn folk flest. Da medelevene var på fest, stod Rolf og kameraten Anders Aasen, og solgte bakte poteter i en liten rød bod i Skien sentrum. Tilbudet ble så populært at de utvidet til enda en bod med flere ansatte.

– Helt fra jeg var ganske liten har jeg vært proppfull av crazy ideer og hatt en gründerspire i magen. Så er det klart at ikke alle har vært like gode…

Som da han ville kjøpe en bygård i Hjellen for utleie som 17-åring. Det prosjektet oppmuntret pappaen til Anders dem til å prøve. Trolig mest fordi han visste banken ville sette en stopper for det. Og nettopp slik ble det.

Deretter ble det sykkelimport fra Taiwan – og salg av flere hundre sykler på Arkaden i Skien.

Med en sivil økonom-utdanning i baklomma, ble ideene stadig større. På slutten av 90-tallet lanserte Rolf og Anders e-handel varehuset Yatack . Da noen av produktkategoriene solgte bra, blant annet kunst, dukket en ny idé opp. Dette ble starten på Fineart-eventyret.

Det er kanskje dette Rolf er mest kjent for: Å gi kunst til folket, få store kunstnernavn på laget – og som mange i bransjen først fnyste av, selge kjente verk på nett.

– Dette er ikke en bransje som heier på hverandre. Vi har fått mye dritt – men så har vi også desidert størst omsetning. Fineart står nå for cirka 15 prosent av all kunstomsetning i Norge. Da må man tåle at mange er sjalu og det blir litt støy.

Åpner opp

Støy og kritikk preller av. All PR er god PR, sies det – og Rolf er dreven på å skape blest rundt utstillinger og kunstnere. Privatlivet er han derimot sjelden åpen om, men nå har han lovet å gjøre et unntak.

– Jeg trenger ikke bare late som alt er greit når det ikke er det. Menn kan med hell bli flinkere til å være åpne om helseutfordringer. Det står jeg gjerne i bresjen for, sier Rolf, og blir alvorlig:

– Dette er en mulighet for meg til å eie min egen historie, få frem sannheten – og slippe at det svirrer rykter om meg rundt om i byen.

I juli i fjor tilbragte familien sommerferien på hytta i Kragerø. Samboer Charlotte og sønnen Christian (16) hadde reist hjem, og Rolf ble igjen med sønnen Philip (19) og datteren Johanne (12).

Da han stod opp for å gå på do morgenen 18. juli, falt han om.

Hvor lenge han var borte vet han ikke – men da han kom til seg selv var det vann og blod på hele baderomsgulvet.

Datteren våknet av vann på gulvet på soverommet, vekket Philip og sammen fant de faren blodig, forslått og fortumlet mens han prøvde å reparere det knuste klosettet.

Rolf skjønte ikke alvoret – men Philip skjønte det umiddelbart og ringte 113 .

Ambulansen kom over med ferjen, og etter en rask sjekk ved akuttmottaket i Skien hastet de videre til Hvittingfoss hvor et ambulansehelikopter ventet.

– Selv ikke da skjønte jeg alvoret.

– Jeg husker jeg var irritert for at sjåføren kjørte så fort og svingete at jeg ble kvalm. Hjernen fikk ikke blod, og jeg ble mer og mer omtåket.

Ble redd

På Rikshospitalet stod et stort slagteam klare, og innen kort tid var Rolf operert og proppen i hjernen fjernet. Legene kom inn på rommet og forklarte at Rolf hadde hatt et hjerneslag.

– Da kom alle de verste tankene og jeg ble redd. Hva har skjedd her egentlig? Er jeg lam? Fungerer kroppen?

For Rolf ble det viktig å vise både seg selv og omverdenen at kroppen og hodet fungerte som før, og opptreningen begynte umiddelbart. Etter seks dager på sykehuset var han tilbake i jobben som administrerende direktør i Fineart.

– Det manglet ikke på advarsler fra helsepersonell, venner og familie – men de ignorerte jeg tvert. Sett i bakspeilet var det helt tullete.

I nesten et halvt år fortsatte han å jobbe, i nesten samme tempo som før hjerneslaget. Så begynte nedturen.

– Jeg trodde jeg var helt normal og hadde samme kapasitet som før, men det var en varslet katastrofe.

I vår møtte Rolf veggen. Han beskriver det som verre enn selve slaget.

– Realiteten sank inn, dødsangsten kom og jeg fikk ikke sove. Det var både en sorgreaksjon over hva som hadde skjedd og en frykt for et nytt slag.

– Jeg var så langt nede at jeg ikke orket å stå opp av senga. Alt var mørkt.

Familie, venner og kollegaer slo ring rundt Rolf, og hjalp han gjennom den vanskelige tiden.

– Alle hadde ryggen min og ingen hadde store forventninger til meg. Jeg fikk uforbeholden kjærlighet og støtte, og er så takknemlig for å ha et sånt nettverk av flotte mennesker rundt meg.

Rolf blir stille.

– Jeg tenker mye på de som ikke har det, da tror jeg det er vanskelig å komme seg videre.

Comeback

For en mann som er vant til å jobbe døgnet rundt – ble det etter hvert kjedelig med tom kalender. I slutten av mai var han klar for et nytt comeback.

– Hvordan har dette endret deg?

– Sannheten er dessverre at jeg ikke har gjort noen store endringer. Intensjonen var å roe litt ned, men nå jobber jeg vel like mye som før. For meg fungerer jobb som terapi.

Det er klart for føråpningen i galleriet i Oslo. Rolf står i bar overkropp på kontoret og pusser tennene, mens han snakker i telefonen. Velkomsttalen han skal holde om kort tid er fortsatt ikke skrevet ned.

Det er det ingen som merker når han står på scenen. Å ta ordet foran hundrevis av mennesker er noe Rolf elsker og som gir ham energi.

Møtene med ulike personligheter er noe av både det beste og verste med jobben i Fineart.

1 / 3

– Jeg har hatt utrolig mange rare og spennende opplevelser sammen med noen av landets største kunstnere – men samtidig er det også mye som er slitsomt. Dette er ingen walk in the park. Det er en del primadonnaer i denne bransjen.

– Mange er også usikre på seg selv og sine utstillinger og ofte må jeg være hobbypsykolog. Jeg er uansett takknemlig for alt jeg har fått oppleve med mange flotte kunstnerne.

Rolf har blant annet reist Europa rundt med Odd Nerdrum, hatt hagefest med Pushwagner hjemme i Skien og feiret 40-årsdagen sin på taket til Vebjørn Sand i New York.

– Jeg tror ikke jeg har hatt en kjedelig dag på jobb, sier han.

En milepæl

Hjemme i funkishuset på Falkum er de mørke veggene fulle av kunst. Favorittbildet henger i spisestuen og er et fotografi av David Yarrow.

– Dette bildet blir alltid et samtaleemne når vi har besøk. Charlotte likte det ikke i starten, men lot seg overtale. Du skal ha ganske store baller for å komme hjem i stua med en stor ulv eller modell, ler han.

Rolf innrømmer at han ikke var opptatt av kunst da han startet Fineart i 2001, men at interessen har vokst gjennom over 20 år i bransjen.

– Det har blitt noen kjøp. Og heldigvis har smaken utviklet seg også.

Hvor mye samlingen er verdt vil han imidlertid ikke røpe, men han understreker at han fortsatt er opptatt av å gjøre gode kjøp – uansett prisklasse.

– Det viktigste jeg sier til kundene mine er at de ikke må høre med kona/ektemannen først. Den bedre halvdel sier nesten alltid nei. Kjøp først og overtal dem etterpå, sier Rolf, og flirer.

I slutten av oktober fylte Rolf 50 år – en bursdag han for ett år siden ikke visste om han ville oppleve.

– Jeg er glad for at jeg fikk fylle 50. Selv om det er blitt en floskel; Alternativet, som fort kunne blitt en realitet for meg, er mye verre enn å bikke 50.

Om ti år håper han å kunne roe ned tempoet, gi stafettpinnen videre til barna, tilbringe vintrene i varmere strøk og bli enda bedre i golf.

– Men jeg vil nok fortsatt jobbe. Gjør man ikke det blir man fort gammel. Det er bare å holde på så lenge man synes det er gøy.

– Hvorfor føles det nå når du har fortalt din historie?

– Det er ikke noe fasadetap for meg at jeg ble syk. Og om jeg letter på sløret så kan det kanskje bli lettere for andre. Jeg skammer meg ikke. Dette er noe som kan skje alle.