FASTLEGE: Gisle Roksund.

Les Gisle Roksunds kommentar: «Å ta sitt eget liv»

Knapt et øye var tørt da 16 år gamle Maud Angelica på direktesendt TV mintes sin far i en utrolig gripende minnetale rett etter nyttår. Du var helten min, sa hun.

Samtidig klarte hun å sende tanker til andre som strever i livene sine. Hun viste med all tydelighet hvor smertefullt det er å miste en person man er glad i. Spesielt når personen selv velger å forlate denne verden og overlate sorgen til dem som står igjen.

I 2018 tok 674 personer sitt eget liv i Norge. Det er et høyt tall og det representerer mange menneskeskjebner. Men økningen er ikke så formidabel som man kan få inntrykk av gjennom media. Når man tar hensyn til befolkningstall, har den såkalte selvmordsraten holdt seg ganske stabil siden 1988: ca 13 pr 100.000 innbyggere. Antallet selvmord har økt i takt med økningen i befolkningen. Men i aldersgruppen 15-25 år er selvmord den nest vanligste dødsårsaken. To av tre av de som tar sitt eget liv, er menn.

Ethvert selvmord er en hjerteskjærende tragedie. Den fortvilelse som fører til at et menneske aktivt velger å forlate denne verden, er egentlig vanskelig å forestille seg. Og hva som fører et menneske ut i en slik fortvilelse, er svært sammensatt. Noen stikkord er ensomhet, svik, tap, mobbing, sorg over tapt livskvalitet, manglende tro på at livets smerte vil gå over, økonomiske problemer, følelse av å være mislykket, at en ikke er verdt noe, og at en faktisk er til byrde for omgivelsene. Det kan også være somatisk sykdom eller rusproblemer. Og vi kan se at sensasjonspreget rapportering i media kan gi en smitteeffekt.

Myndighetene har hatt en nullvisjon for selvmord i noen år. Men Høie uttalte nylig at han er skuffet over at tallene ikke går ned. Det er produsert planer, retningslinjer og forordninger om hvordan helsepersonellet skal arbeide. Bl.a. skal alle som kommer i kontakt med psykiatrien, vurderes mtp selvmordsrisiko.

Men det blir ikke færre selvmord. Kritikere har hevdet at nullvisjonen virker kontraproduktivt både ved at såkalte risikovurderinger er svært lite treffsikre, samtidig som man ønsker å redusere bruk av tvang. Dertil stjeler kravene til måloppnåelse og dokumentasjon tid og oppmerksomhet fra arbeidet med den enkelte pasient.

Birgit Valla er en interessant psykolog. Hun peker på at bedre tilgang på tjenester har vært mantra i mange år, spesielt i kommunene, uten at det har gitt resultater. Hovedproblemet er ifølge henne ikke mangel på tilgjengelig hjelp, men heller måten vi gir hjelp på og hvordan vi tenker om psykiske problemer. Dette dreier seg om mennesker som strever i livene sine. De er ikke nødvendigvis syke i tradisjonell forstand.

Helsepersonell må derfor arbeide på en annen måte enn vi gjør i dag, og være mer opptatt av å forstå det enkelte menneske i sitt liv. Pakkeforløp, nye retningslinjer, veiledere og manualbaserte metoder fører til at man tvinges til å være mer opptatt av å tilfredsstille systemet man jobber i, enn av enkeltmenneskene man skal hjelpe.

Alle kan vi gjøre noe ved å være bedre medmennesker, bedre naboer, bedre kolleger, bedre nære venner, sønner, døtre, fedre og mødre for å støtte og beskytte dem vi har rundt oss.

Noen ganger kan vi settes oss ned og si som en ung kvinne skrev i Dagens Medisin nylig: Jeg ser du er trist. Jeg ser du savner livet ditt. Jeg forstår det. Jeg vil høre om det og jeg er her for deg.

Men: vi vet for lite om hvorfor vi ikke opplever en nedgang i antall selvmord. Vi vet for lite om hvilken behandling selvmordstruede faktisk får. Vi vet enda mindre om de mange som tar livet sitt uten å ha vært i kontakt med helsevesenet. Sannsynligvis går en rekke sosiale, økonomiske og kulturelle faktorer i samfunnet i feil retning. Vi ser økende økonomiske og sosiale forskjeller. Vi ser et økende antall gjeldsofre. Mange som har forsøkt å begå selvmord, forteller om ensomhet, overgrep, omsorgssvikt, mobbing og andre krenkelser. Stadig flere unge har dårlig selvbilde. Hva kan vi gjøre med det?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Vi trenger mer forskning på disse spørsmålene. Men tiltakene vil etter min oppfatning først og fremst være samfunnsrettede og politiske i retning av å styrke velferdsstaten og ikke svekke den..

God helg.