Å ta i bruk lett autoritære virkemidler ved å forby eller fjerne det vi ikke liker, er det siste vi bør begynne med

KOMMENTAR: Trondheims forsøk på å innføre et forbud mot «rasistiske» demonstrasjoner er så elendig at det er verdt å vise fram.

Det er relativt fascinerende at vi har politikere her i landet som forsøker å utvide sin egen makt på en måte som gjør at det de vedtar setter Grunnloven til side. Med mindre man er stortingsrepresentant. Da kan man fremme forslag om grunnlovsendringer, men dette må skje i ett av de tre første årene i en stortingsperiode, og dersom forslaget kommer til behandling, blir dette i neste stortingsperiode. To tredjedeler av Stortingets representanter må være tilstede og stemme for. Såpass vrient må det også være å endre en så viktig lov.

Nå er det relativt få kommunepolitikere som går på talerstolen og foreslår at de, med åpne øyne, skal bryte Grunnloven, men noen ganger er dette en følgekonsekvens av det de vedtar. Samtidig er det åpenbart slik at lenge før noen har vurdert om landets viktigste lov er forsøkt spilt ut over sidelinjen, har man tråkket over andre grenser. Hva som er sunn fornuft og elementær logikk, for eksempel. Som de har gjort i Trondheim den siste tiden.

I sitt forrige bystyremøte framsatte varaordfører Mona Berger (SV), i en interpellasjon, forslag om at «bystyret ber kommunedirektøren gå i dialog med politiet med den hensikt å kunne forby grupper, partier og organisasjoner å benytte kommunal grunn til markeringer med et rasistisk budskap». Videre heter det at «Trondheim kommune oppfordrer også andre aktører i kommunen til å ikke slippe til organisasjoner som bryter med rasismeparagrafen».

– Det vil være en type demonstrasjon som ytrer krenkende budskap mot mørkhudede mennesker, enten i form av plakater eller tilrop eller handlinger. Vi vet at det har vært tilfeller hvor man gjør symbolske handlinger på demonstrasjoner, som for eksempel koranbrenning, og er opptatt av å skjerme våre innbyggere for den type handlinger, forklarer varaordfører Berger til Adresseavisen.

Det er vel ingen med et visst snev av vett og forstand som mener at rasisme er greit, men det er veldig ugreit at et kommunestyre ber kommunedirektøren, «i dialog med politiet» om å vurdere hva som er rasisme og ikke, simpelthen fordi ingen av dem kan vurdere det. Og særlig ikke på forhånd, for her er Grunnloven krystallklar: «Forhåndssensur og andre forebyggende forholdsregler kan ikke benyttes med mindre det er nødvendig for å beskytte barn og unge mot skadelig påvirkning fra levende bilder». I praksis er det, med andre ord, kun aldersgrenser på film som kan reguleres på forhånd. Hvorvidt et lovbrudd er begått, er noe som vurderes av domstolene i ettertid, ikke i forkant – og særlig ikke av en kommunedirektør.

På den annen side har vi ytringsfrihet her i landet, og dersom en kommune, på generelt grunnlag, vil forby én bestemt type ytringer, er vi åpenbart på ville veier. Uavhengig av hvor gode intensjonene er. Vi beveger oss faktisk mot tukling med maktfordelingsprinsippet her i landet, altså at (1) Stortinget er den lovgivende, bevilgende og kontrollerende makt, (2) regjeringen er den utøvende makt ved at den iverksetter Stortingets vedtak og (3) domstolene er den dømmende makt, basert på lovene Stortinget vedtar.

Det virkelig spesielle er at bystyret i Trondheim ikke kasserte varaordførerens forslag på direkten da de innså at de ikke var kompetente til å vedta det foreslåtte. Ap, SV, MDG, SP, Rødt og én uavhengig velger snarere å file litt på ordlyden og vedtar at «bystyret ber kommunedirektøren i størst mulig grad begrense hvor i byen slike markeringer kan avholdes med den hensikt å beskytte byens befolkning mot rasisme og diskriminering, samtidig som ytringsfriheten ivaretas». Videre blir det vedtatt, med de rødgrønnes stemmer, at «bystyret oppfordrer Stortinget til å vedta forbud mot at grupper, partier og organisasjoner kan arrangere markeringer med rasistiske budskap».

Et bystyre kan meget vel oppfordre Stortinget til å endre en lov, men dette er fortsatt håpløst. Det er interessant å se at kommunepolitikerne i Trondheim har innsett at de er i ferd med å gjøre noe de ikke kan gjøre, samtidig som de gjør vedtaket sitt – om mulig – enda mer i strid med sunn fornuft ved at de vil ha en slags geografisk begrensning. Jo, de har fått med at ytringsfrihet er viktig, men åpenbart ikke alle steder i Trondheim.

Det er straffelovens paragraf 185, den såkalte rasismeparagrafen, som regulerer dette i praksis. Det ville være høyst merkverdig dersom et kommunestyre kan vedta at terskelen for å bli dømt for brudd på denne skal være lettere på enkelte steder i byen. Man trenger ikke være jurist for å forstå at dette er en blindgate, ikke minst fordi det også er slik at tolkningen av straffelovens paragraf 185 ikke handler om hva den enkelte opplever, men hva som er «kvalifisert krenkende». Lovgiver og domstolene legger forsøksvis en objektiv vurdering til grunn, ikke hva som subjektivt oppfattes. Slik må det også være, for dersom noen skulle føle seg krenket av noen stikker fyr på en koran, for å ta et nokså aktuelt eksempel, betyr ikke dette at det er tale om et lovbrudd. Hvilket er ganske innlysende, for vi dømmer ikke folk basert på håndsopprekning, der det er om å gjøre å ha flest mulig hender i været. Det er åpenbart en grunn til at «Fru Justitia»-statuene har bind foran øynene. Ergo ville det være helt meningsløst om det var «lettere» å bryte rasismeparagrafen i Bø enn i Porsgrunn, for å illustrere med et lokalt eksempel.

Dette gir bare ikke mening på noe som helst nivå, og det hele framstår som et helt underlig forsøk på å differensiere loven, basert på hvem man er og hvor man er – endatil mens man handler i strid med Grunnlovens bestemmelser om forhåndssensur. Norges lover gjelder for alle, uavhengig av hvem man er og hvor man er. Sånn sett er vedtaket totalt uforståelig. Selv om hensikten kanskje er god.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

I 2017 ble en statue av nevnte Fru Justitia fjernet fra sin plass foran høyesterett i Bangladeshs hovedstad Dhaka. Hun hadde sverd i den ene hånden, vekt i den andre og bind foran øynene, men tilpasset lokale forhold ved at hun var kledd i sari. Dette var for sterk kost for islamistene i Hefazat-e-islam, som fikk statuen fjernet fordi den var «u-islamsk». Den ble, ikke lenge etter, plassert et annet sted. Det var visst viktig at den ikke var «i fokus». I lys av den siste tids hendelser kunne det kanskje være relevant å peke på at han som sannsynligvis er Trondheims grunnlegger, Olav Tryggvason, kan vise til en relativt omfattende karriere som omreisende kriger. Hva som foregikk på disse vikingferdene vet vi ikke helt sikkert, men det var neppe i tråd med Geneve-konvensjonen. De voldtok, plyndret, ranet og drepte. Den godt kjente statuen av Tryggvason, på Trondheims torg, er laget av skiensmannen Wilhelm Rasmussen. Som kan skilte med et imponerende langt medlemskap i Nasjonal Samling og leverte på oppdrag til nazistene. Norge er ikke som verken Dhaka eller USA, der demonstranter nylig halshugget statuen av norske Hans Christian Heg. Statuen var reist foran høyesterettsbygningen i Wisconsin.

Det absurde er at Heg var en iherdig slaverimotstander, men vi er altså i en tid der det kan virke som om fornuft og rasjonalitet må vike for føleri og forsøk på å angripe bærende prinsipper i vår samfunnsstruktur. Det er åpenbart ikke norske lover eller statuer det er noe galt med. Det er folk som ikke klarer å oppføre seg. Folk som, enten bevisst eller ubevisst, diskriminerer. Det må vi håndtere med åpenhet, innsikt og innsyn. Hvis forkvaklede nazister vil klovne seg til ved å gå med flagg og paroler i norske gater, må de få lov til det, slik at alle kan se hvor tøvete budskapet deres er. Kun slik kan vi bekjempe det, på samme måte som vi må vise fram, debattere og diskutere de rødgrønne trøndernes elendige forslag og vedtak.

Å ta i bruk lett autoritære virkemidler ved å forby eller fjerne det vi ikke liker, er det siste vi bør begynne med.

God helg, Telemark!