Åpenhet i lokalpolitikken

«Det er åpenbart ikke for mye åpenhet i politikken» skriver redaktør Tom Erik Thorsen avslutningsvis i sin lederartikkel i Varden 20. juli. Av det følger naturlig at redaktøren mener at det er for lite åpenhet i lokalpolitikken.

Jeg har gjennom årene hatt roller på alle sider av bordet i lokalpolitikken og synes vel at Thorsen tar litt lett på de utfordringene som kravet til «streng» åpenhet kan skape for lokalpolitikken.

Åpenhet og innsyn er viktig. Samtidig er det en realitet at det å «skru sammen vedtak» i saker som er omfattet med stor lokalpolitisk engasjement og interesse er krevende for lokalpolitikere som driver politikk på fritida. Lokalpolitikere er engasjerte mennesker som ønsker å bidra til å skape utvikling i egen kommune. Erfaringene og kunnskapen er mangfoldig. De er ofte, i tillegg, i liten grad trent på å håndtere vanskelige politiske avveininger som de vet vil få konsekvenser for innbyggerne, av og til naboer – personer de er valgt for å representere. Det å ta fra folk tjenester eller si nei til nye tiltak kan være krevende.

Det er en situasjon som kan bli forsterket av å ha media til stede i møter der en vet at krevende diskusjoner i møter kan bli oppsummert med et begrenset antall tegn utover en avisside. Slike oppslag kan av og til bidra til å forsterke de utfordringene lokalpolitikere står i. Det rammer kanskje i særlig grad de uerfarne som ikke er fullt ut kjent med hvordan systemene virker og gir større politisk rom for de eldre og mer erfarne. Det er ikke sikkert at det alltid er en fordel. Det er uansett en realitet at medienes tilstedeværelse i møter skaper andre logikker og debatter enn om mediene ikke er til stede.

Løsningen er selvfølgelig at de lokale partiene etablerer egne løsninger på siden av de åpne politiske arenaene. De avtaler egne møter der folkevalgte representanter for de ulike partiene møtes for å se på ulike forslag til løsninger. Formålet er hele tiden å finne gode omforente løsninger på kompliserte og politisk krevende saker. Min erfaring er at lokalpolitikere har behov for å ha arenaer hvor de kan kaste ball og diskutere åpent uten at en står i fare for at et utspill eller en tanke havner i avisa. Det kan en selvfølgelig beklage. Men spørsmålet er om flytting av møter inn på bakrommene styrker eller svekker den demokratiske prosessen og dialogen mellom de folkevalgte, en prosess som til slutt ender opp i et åpent begrunnet politisk vedtak.

I forarbeidet til dagens kommunelov, NOU 2016:4, står det i kapittel 8.3 Nordisk rett, å lese: «Helt kort skal likevel nevnes at når det gjelder krav til åpne møter, er dette annerledes i Norge enn i de andre landene. I alle landene skal det i hovedsak være åpne møter i det øverste organet, det vil si i det som i Norge er kommunestyret. Når det gjelder andre folkevalgte organer, er det kun Norge som har krav til åpenhet også for disse. I Danmark, Finland og Sverige er hovedregelen lukkede dører. Dette er begrunnet med behovet for å kunne ha foreløpige drøftelser og en friere debatt.»

Terje Kili