At vi gir ungene hauger med lekser er egentlig bare et symptom på at vi må investere mer i norsk skole. Mye mer.

KOMMENTAR: Den norske skolen har forandret seg veldig mye. Den må forandre seg mye mer i årene som kommer. Nå må politikerne sørge for at vi skaper verdens beste skole. Koste hva det koste vil.

Det er skjedd mye siden du gikk på skolen. Og jeg gikk på skolen. Enten det het folkeskolen eller grunnskolen. Skiftet fra folkeskole til grunnskole kom for øvrig i 1969. Uten at det har så mye med saken å gjøre. Saken er at det har skjedd store forandringer i norsk skole. Undervisningen er helt annerledes. Ved skolestart over sommeren ble det innført nye læreplaner.

- Samfunnet endrer seg med ny teknologi, ny kunnskap og nye utfordringer. Dette stiller krav også til fremtidens skole. Derfor har blant annet digitale ferdigheter fått en tydeligere plass i de nye læreplanene. Dette handler om god digital dømmekraft, kildekritikk og informasjonssikkerhet. Programmering inngår også i den digitale satsingen, sa kunnskapsminister Jan Tore Sanner (H) etter at de nye læreplanene var vedtatt.

Vel og bra. Verden endrer seg. Hele tiden. Raskere enn før. Skolen må også endre seg. Vi må også endre oss. Som jeg skrev om for en tid tilbake: Vi er i en overgang fra en ressursbasert til kunnskapsbasert økonomi. Visst har vi store naturressurser fortsatt, men det kan ikke være tvil om at hvis noe skal være Den Nye Olja, må det være kunnskap.

Det er én ting som ikke har endret seg i norsk skole. Det er akkurat som før. Som for fem, ti, tjue og femti år siden: Lekser. Med fare for å ta vel hardt i: Dette framstår for meg som et av de fremste eksemplene på at vi ikke har klart å satse på og videreutvikle den norske skolen på en god nok måte.

Et hverdagslig eksempel: Sjuåringen er skolen til en gang mellom tolv og to, fireåringen er i barnehagen til klokken 16.15 eller så. Alle kommer hjem, og det skal spises middag. Uret passerer brennkvikt 17.00, og kan hende det er et eller annet på tapetet. En aktivitet, hvis ungene driver med slikt. Det er nok å ta seg til i perioden fra 16.00 til leggetid. Mer enn nok.

Er det tid til lekser? I veldig mange tilfeller er dette høyst diskutabelt. Det som i alle fall er sikkert, er at dette blir noe som bare må ordnes en gang før det bærer i loppekassa. På et tidspunkt der mesteparten av dagens energilagre er brent av, for små og store, og pålegget om å kaste seg over matteoppgavene møtes med varierende grad av entusiasme. Kan hende vi gjør noe fei. For alt jeg vet prioriterer vi ikke riktig. Jeg er imidlertid nokså sikker på at vi ikke er alene om å ha det slik.

Forskerne har også en varierende begeistring for lekser. Et slags lynkort (og sikkert ikke helt presist) sammendrag av lekseforskningen er omtrent slik: Det er delte meninger. Lekser har en effekt på læringsutbyttet, men innsatsen står ikke helt i stil til hva man får ut. Dessuten har hjemmesituasjonen en del å si; barn med ressurssterke foreldre kommer best ut.

Så er det selvsagt forskjeller. Barneskolebarn og videregåendeelever har forskjellige forutsetninger. Det er forskjell på å vri hodet rundt russisk matte og lesing. Det siste krever mengdetrening. Det første krever at man er skjerpet. Og så videre. Jo, skal man bli god må man legge ned mye innsats. Men det er godt med tid til dette ellers i løpet av en normal dag. Før klokken 16.

At vi har lekser er egentlig bare et symptom på at skolehverdagen ikke holder. Det indikerer at vi ikke har nok lærere, for eksempel. Det burde ikke være nødvendig at elever og foreldre skal holde på med dette langt ut over kvelden. Og det finnes en løsning.

Del én er å sende leksene på historiens skraphaug. En gang for alle. Det er få voksne som får pålegg fra arbeidsgiver om å ta med seg jobben hjem. Til sammenligning. Del to av løsningen er å sørge for at barn er mer på skolen. Min tredjeklassing er ferdig på skolen så tidlig som 12.30 én dag i uken. To dager ringer det ut siste gang 13.15 og to dager klokken 14. Hvis man tar utgangspunkt i noe som ligner «normalarbeidstiden», er det voldsomt mye tid igjen. Som kunne blitt brukt til noe fornuftig.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Løsning to er ganske enkelt heldagsskolen. Dette debatteres stadig vekk, og blir gjerne framstilt som en «høyre-venstre-sak» i politikken, på samme måte som spørsmålet om skolemåltider. - Bortsett fra økonomi, er det litt vanskelig å finne argumentene mot heldagsskole, skrev Christine B. Meyer i en kronikk i Dagens Næringsliv i fjor sommer. Hun er, i tillegg til å være professor på NHH, kanskje mest kjent som tidligere SSB-direktør og Høyre-politiker. Hun oppsummerer det slik:

Investering i barns oppvekst er noe av samfunnsøkonomiske mest lønnsomme vi kan gjøre. For dem som synes vi allerede bruker nok penger på barn, kan man vurdere om heldagsskole vil være mer verdifullt enn det tiende skoleåret, som kom da man senket den skolepliktig alderen til seks år. Og for alle som mener at vi må være flinkere til å prioritere, er det nok av andre formål det er mulig å skjære ned, med statens årlig forbruk av 1695 milliarder skattekroner.

Hva skal vi leve av i framtiden hvis vi ikke investerer nå? Norsk skole og kunnskapsnivået i den oppvoksende slekt er på langt nær ikke på bunnivå, men at vi har utfordringer kan det ikke være noen som helst tvil om. Virkelig. For eksempel når det gjelder realfag. Andre er bedre enn oss. I fjor kunne NTB melde at «om fire år kan Norge med dagens utvikling ligge under gjennomsnittet for OECD-landene når det gjelder unge med fullført høyere utdanning, viser fersk rapport». Utdanningsminister Iselin Nybø (V) omtalte det hele som «alvorlig både for Norges konkurranseevne og for vår omstillingsevne».

Bør vi bruke mer penger på skole og utdanning? Ja, helt soleklart. Det er ikke noe å stusse på. Så vil mange si at «jo, vi må prioritere» og «vi bruker da, også relativt sett, mye penger på dette». Godt over snittet i OECD, for eksempel. Det går med over 200 milliarder i året. 6,5 prosent av BNP, eller så. Så skal ikke jeg sette gode formål opp mot hverandre, men vi bruker enda mer på pensjon; 244 milliarder i 2020 går til alderspensjon. Det går med 45 milliarder i sykepenger.

Alt kan ikke løses ved å gå i banken. Altså oljefondet. Her er verdien 10.580.675.010.682 kroner i skrivende stund. Titusenfemhundreogåtti milliarder. Jeg bare nevner det.

For når alt kommer til alt er jeg helt sikker på at vi må investere mer i de som skal skape framtiden vår. De som skal sørge for nye, bærekraftige arbeidsplasser. De som skal konkurrere på den globale scenen. Hvis ikke vi klarer å sette oss selv i en posisjon der vi makter dette, vil det ikke være mulig å opprettholde velferdssamfunnet vi har i dag. Det må komme mer inn enn det går ut.

Samtidig er det all mulig grunn til å tro at dersom Norge skal være et land der alle har like muligheter og forutsetninger, må vi sørge for det. Ikke fordi dette er hyggelig og snilt, men fordi det er lønnsomt. Folk som er i jobb kaster ikke stein. Folk som har det bra lager ikke trøbbel. De som havner utenfor kan fort havne på fei sti. For å si det enkelt.

«Her staar det, vort prektige skolehus, og hæver mot himmelen sin isse. Det bygdes paa klipper og ei paa grus, dets grundvold er sikker til visse,» het det da skolebygget, som min sjuåring tilbringer dagene sine i, ble bygget. I 1911. Den eneste merkbare forandringen på 1911 og 2020 er at det er blitt ettermontert et ventilasjonsanlegg. Elevene klager ikke . Men det er ikke bare rør at skolen «står litt på skjeiva», som de synger i 2020. De er glade i skolen sin. Og jeg skal ikke lage en kampanje for at min sønn (og datter om noen år) skal få en flunka ny skole. Det er nemlig svært, svært mange som har lignende forhold. Veldig mange har det helt topp. For all del. Men variasjonene er enorme.

Strengt tatt bør det være nesten helt uvesentlig hva ting koster. Om skolemåltider, heldagsskole og flere og bedre lærere koster 20 milliarder i året? Da bør vi finne dem. Vi bør sette en viss standard for hvor gode, moderne og egnede skolebygg skal være, og kreve at elevene våre har de beste forutsetninger for å lære. Hvis det er slik at vi bestemmer oss for å være best, må vi være villige til å investere det som trengs. Skal vi være best i verden på noe? Ja vel, så får vi bla opp. Det er en utgift til inntekts ervervelse.

Jeg er nemlig ikke så sikker på om den norske skolen, anno 2020, er bygget på klipper. Det er i alle fall litt grus innimellom.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Og leksene? De trenger vi ikke. Virkelig.

God helg, Telemark!