Atomvåpen: Porsgrunn bystyre bryr seg ikke

Bystyret i Porsgrunn valgte torsdag 3.9. å avvise Ican Cities Appeal, oppropet der byer over hele verden markerer støtte til FNs atomvåpenforbud. Ikke en oppgave for lokale myndigheter, ble det hevdet. Men å beskytte innbyggerne sine mot katastrofer er da vitterlig en viktig oppgave for kommunen?

Etter en atomeksplosjon vil alt møysommelig oppbygd hjelpeapparat være uten verdi. Det eneste som nytter, er å forebygge. Det kan man gjøre ved å støtte FNs historiske atomvåpenforbud, som snart blir internasjonal rett, enten Norge vil eller ikke. Sammen med verdens byer og kommuner (Bamble, Berlin, Sydney, Paris og Washington D.C. er med), øker vi oppmerksomheten rundt atomvåpentrusselen og bidrar til å gjøre atomvåpen stigmatiserte og uakseptable.

Ingen innbiller seg at noen atomvåpenmakt kommer til å ruste ned ensidig. Men Norge, og Porsgrunn, har ingen egne atomvåpen og kan markere at vi ikke ønsker å la oss «forsvare» med trusler om utslettelse av andre sivile, at vi tvert imot ønsker å stanse kappløpet mot undergangen, at vi vil ha forhandlinger om gjensidig nedrustning og bidra til et annet internasjonalt klima enn dagens uforsonlige og dystre. Et slikt standpunkt er fullt forenlig med vårt Nato-medlemskap, ifølge en utredning gjort av forskere ved Folkerettsinstituttet.

Sa noen «atomparaply»? Den paraplyen er livsfarlig og kan klappe sammen over hodene våre når som helst. Ren og skjær flaks har holdt den oppe når falske alarmer og uhell har haglet. Drøssevis av bisarre situasjoner, den ene villere enn den andre og muligens underholdende for folk med hang til svart humor, er blitt utløst av naturfenomener, tekniske feil og menneskelig svikt.

Som i 1980 da en mekaniker i Arkansas mistet en pipenøkkel ned i siloen til en atombombe med ufattelige tre ganger større sprengkraft enn alle detonerte bomber under annen verdenskrig, inkludert atombombene over Hiroshima og Nagasaki. Mange ble drept eller skadet under innsatsen for å hindre de aller verste følgene av drivstofflekkasjen som oppsto.

Som i 1960 da en amerikansk offiser i aller siste øyeblikk kom til å tenke på at Krustsjov var på et FN-møte i New York, og at Sovjet neppe ville angripe akkurat da. Presidenten satt allerede med atomkofferten åpen. Alarmutløser var uvanlig sterkt månelys mot en radar, viste det seg siden.

Som i 1995 da en værrakett fra Andøya utløste full alarm, og kofferten ble brakt til president Jeltsin. Men på det tidspunktet var det internasjonale klimaet godt, den koleriske Jeltsin hadde en god dag og valgte å se det hele litt an. Det spørs om historien ville endt like lykkelig i dagens spente situasjon. Eller om en personlighetsforstyrret statsleder hadde sittet med fingeren på knappen. Eller en religiøs fundamentalist med forestillinger om armageddon.

Noen ganger er katastrofen blitt avverget av modige enkeltmenneskers ordrenekt. Historien om den sovjetiske offiseren Stanislav Petrov er fortalt i filmen «Mannen som reddet verden» som skal vises på Sitt Ned i Skien 13. oktober. Mindre kjent er episoden med den sovjetiske ubåten under Cuba-krisen. Amerikanerne hadde sluppet synkebomber for å tvinge den opp til overflaten. Men ubåten hadde mistet kontakt med omverdenen, kapteinen trodde at krigen hadde brutt ut og bestemte seg for å fyre av atomrakettene sine. For at det skulle bli gjort, var prosedyren at tre offiserer måtte samtykke. Men én av de tre satte seg på bakbeina og forhindret dermed at Cubakrisen ble et atomhelvete.

Igjen hadde vi flaks. Flaks varer som kjent ikke evig. Føler bystyrepolitikerne i Porsgrunn seg trygge på at det er flaks nok igjen til våre barn og barnebarn?

Skien bystyre satser ikke på flaks og ga samme torsdag sin støtte til atomvåpenforbudet. Respekt! Og takk!

SA NEI: Bystyret i Porsgrunn ville ikke signere oppropet mot atomvåpen, i motsetning til de folkevalgte i Skien. Foto: Per Arne Rennestraum