Foto: Ole Johnny Hansen

Bør politiet være permanent bevæpnet? Jeg er i ferd med å ombestemme meg

KOMMENTAR: Det norske politiet bør ikke være permanent bevæpnet, men det kan være at vi må tenke oss om én gang til.

Jeg har alltid ment at det har vært bra at politiet i Norge ikke er permanent bevæpnet. Det har vært i tråd med verdisettet og – ikke minst – en nokså logisk tankerekke at politiet ikke går med våpen på seg til enhver tid.

Men nå er jeg veldig i tvil. Jeg er i ferd med å ombestemme meg.

Det logiske, etter mitt skjønn, ved at politiet bør være ubevæpnet ligger i at det sannsynligvis er lettere å løse problemer med minst mulig bruk av makt. Det er slett ikke sikkert at det er en god løsning at politiet trekker en pistol dersom situasjonen blir krevende.

Målet må selvsagt være å hjelpe folk, ikke skyte dem.

Dessuten: Jo flere våpen som er ute i dagslys i et samfunn, jo oftere blir de brukt. Dette gjelder også politiet, og det er nokså innlysende at dersom alle landets politifolk går med en skyter på hofta, vil den bli brukt oftere. Effekten kan til og med være at kriminelle kaster seg på rustningskappløpet, og bevæpner seg enda mer enn i dag fordi de vet at politiet har våpen. Ordensmakten har såkalt voldsmonopol her i landet, men det er nok noen som tenker at det ikke bare er de med blålys og lønn fra staten som skal ha våpen.

Dagens våpeninstruks for politiet i dag er nokså enkel og klar. Enkelt sagt kan skytevåpen «medbringes og oppbevares i motoriserte patruljer i samsvar med sikkerhetskrav fastsatt av Politidirektoratet» og «bevæpning med skytevåpen kan skje a) når omstendighetene gir grunn til å tro at tjenestepersonene i tjenesteoppdraget kan komme til å stå overfor en situasjon som er særlig farlig for dem eller andre, eller b) når det basert på trusselvurderinger og tilgjengelig informasjon anses som nødvendig for å kunne gi personer, objekter eller virksomheter tilstrekkelig beskyttelse».

Videre heter det at beslutningen om bevæpning treffes av «operasjonsleder med godkjenning til å treffe bevæpningsbeslutning, eller politisjef» – i praksis politimesteren, men også av «den enkelte tjenesteperson (…) når situasjonen krever umiddelbar innsats, og det ikke er teknisk mulig, er tid til, eller taktisk tilrådelig å innhente bevæpningsordre fra operasjonsleder».

Det er ergo slik at politiet har med seg våpen og det er ikke en lang, byråkratisk prosess for å hente de fram, men det er åpenbart en forskjell på å ha tilgang på våpen, nedlåst i bilen, og ha dem på seg til enhver tid.

Jeg er ingen ekspert på hvordan trusselbildet utvikler seg, men jeg er neppe alene om å registrere følgende: Det er dessverre en del mennesker som handler og oppfører seg på en måte som ikke bare er irrasjonell og ulogisk for de aller fleste, men som også kan utgjøre fare for liv og helse for andre. Det finnes antakelig hardkokte kriminelle som er så lite lystne på å snakke med politiet at de heller vil føre dialogen med kuler og krutt, og vi har sett her i landet hvor galt det kan gå dersom noen omsetter sin skrudde overbevisning til praktisk handling, som Breivik og Manshaus gjorde. I PSTs trusselvurdering for 2021 heter det at «det vurderes som mulig at både ekstreme islamister og høyreekstremister vil forsøke å gjennomføre terrorhandlinger i Norge det kommende året».

Ekstremister og terrorister hører – heldigvis – med til sjeldenhetene, men PST har bekreftet at de har flere hundre psykisk syke personer i sine registre. I kjølvannet av Kongsberg-tragedien sa kontraterrorsjef Arne Christian Haugstøyl i PST til VG at «den største utfordringen når såpass mange av dem vi har i vår portefølje har psykisk sykdom, er at det er begrenset hvilke verktøy vi har for å hjelpe dem». Hovedproblemet han trakk opp, var manglende opplysninger om disse fra helsevesenet.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

At man er psykisk syk gir ikke PST anledning til å føre dem opp i sin bok, men dersom det foreligger bekymringer om politisk, religiøs eller ideologisk motivert vold, er det en annen sak – og innenfor PSTs mandat.

Hendelsene på Kongsberg og Bislett har utvilsomt fått meg til å tenke. Det er mulig at begge hendelsene er såpass «nære» at jeg er ute av stand til å resonnere fornuftig, for det er ikke mange milene til Kongsberg og jeg bodde mange år i Thereses gate i Oslo, men jeg er garantert ikke den eneste som har grublet litt i kjølvannet av disse tragediene.

Og bare så det er nevnt: Vi skal ikke basere beslutninger på føleri eller hva som ramler ned i hodet på oss, men hendelsene aktualiserer bevæpningsdebatten.

Jeg er åpenbart ikke for at politiet skal renne rundt og skyte folk. Det må være siste utvei. Samtidig må det nødvendigvis være slik at politiet må ha kort vei til tyngre virkemidler dersom det er nødvendig. Det er fortsatt tidlig etter Bislett-hendelsen, men alle som har sett videoene fra Thereses gate forstår at politiet hadde å gjøre med en person som ikke hadde til hensikt å etterkomme pålegg fra ordensmakten. Signalene fra patruljen var overtydelige da de forsøker å stanse ham ved å kjøre ham ned, men han ga seg likevel ikke. Han gikk snarere til angrep på tjenestepersonene med kniv så fort han fikk anledning.

Det hele er bare trist og tragisk, men det skal godt gjøres å finne en sak hvor det er mer tydelig at politiet burde ha uskadeliggjort ham så fort det lot seg praktisk gjøre. Hvilket ikke betyr at politiet skal skyte for å drepe. Det å skyte etter folk i en travel gate i morgenrushet er heller ikke noe man bør gjøre i utide.

Både på Kongsberg og Bislett er det svært mye som tyder på at det dreier seg om gjerningspersoner som har vært psykisk syke. Det hører også med til unntakene at psykisk syke begår så alvorlig vold som det her er tale om, men at politiet har med psykisk syke å gjøre, er mer normalen enn unntaket. I 2020 hadde politiet, ifølge egne tall, nærmere 150 oppdrag daglig som kunne kobles til psykiatri. Samtidig synes det å være en økende utfordring der psykiatri i kombinasjon med rus kan gi et farlig resultat. Legger man til en eller annen form for radikalisering, blir det enda mer ubehagelig.

Løsningen på dette er garantert ikke å bevæpne politiet. Det er snarere helt brennsikkert at de som er syke ikke blir bedre av å bli møtt av en politibetjent med våpen. Helsevesen og lovverket for øvrig er åpenbart det riktige sporet.

Men når situasjonen og utviklingen er som den er, er jeg tilbøyelig til å mene at politiet må utstyres på en måte som gjør at de kan handle så raskt som praktisk mulig for å beskytte seg selv og forhindre at uskyldige blir skadet eller drept.

Permanent bevæpning er, i seg selv, ikke nok. En slik overføring av tillit til en yrkesgruppe og enkeltpersoner må nødvendigvis innebære at disse settes i stand til å forvalte denne tilliten. Derfor må vi også stille høye krav til kompetanse og opplæring for de som jobber i politiet. Ikke at de ikke har det i dag, men kravene skjerpes med en slik endring. Man kan sikkert også mene at det aldri kan bli nok politifolk, men det er få som mener at det er for mange i dag. Dersom responstiden, altså tiden det tar før politiet er på plass, skal ned, er det naturlig å se for seg at bemanningen må opp. Det hjelper ikke med bevæpnet politi dersom de er langt unna.

Det aller, aller beste hadde vært om vi slipper å ha et bevæpnet politi i Norge. Ingenting hadde gledet meg mer. Men det er dessverre ting som tyder på at vi må ta denne debatten på nytt.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

God helg, Telemark!