KAN MISBRUKES: Vi må ofte gå til historien for å forstå sammenhenger i nåtiden. Men historien kan også misbrukes som ammunisjon når løsrevne deler og manipulerte utdrag av fortiden brukes for å legitimere makt og vold, skriver Jorunn Sem Fure. Foto: Nariman El-Mofty/AP/NTB

Byen Lviv: Historiske tråder til en mørk fortid

Nyhetene som når oss daglig fra Ukraina er rystende, skremmende og vekker vår fortvilelse, medfølelse, frykt og behov for å forstå.

Øst-Europa var for mange nordmenn i flere tiår et udefinert område bak et jernteppe som tilhørte Sovjetunionen og Warszawa- pakten. Grå kommunisme, overvåking, og ufrihet var fellesnevneren.

Etter Berlin-murens fall steg enkelte land fram for oss med egne særpreg. Vi kunne dra på helgeturer til baltiske og polske byer. Krakow, Gdansk og Vilnius er blitt byer mange synes vi kjenner. Ukraina har ikke stått like høyt på listen over land nordmenn har fått et forhold til etter 1989, men nå har vi blitt oppmerksomme på gamle historier om norske dronninger hentet fra Gardarike, og vikingferder fra Skandinavia til Konstantinopel langs elven Dnepr. En by som ofte er i nyhetene nå, er Lviv. Den ligger langt vest, nær grensen til Polen og den er i ferd med å doble innbyggertallet sitt fordi den er blitt et knutepunkt for flyktninger fra øst-Ukraina.

Den russiske presidenten veksler stadig begrunnelser for å legitimere invasjonen. Et av argumentene hans er at Russland må bekjempe nazister og at det foregår et folkemord på russere innenfor Ukrainas grenser. Folkemord? Nazister? Begrepene har lite med dagens virkelighet å gjøre og Putins historieoppfatning er ingenting annet enn konstruert, kynisk og banaliserende.

Men om vi går tilbake til 2. verdenskrig, kan både nazisme og begrepet folkemord knyttes til nettopp Lviv. Den polsk-jødiske juristen Raphael Lemkin kom fra denne byen, og er kjent som opphavsmannen til begrepet folkemord. Han brukte det om det tyrkiske massemordet på armenere i 1915 og også om det som utspant seg i hans hjemland og hjemby fra sommeren 1941. Han forsøkte å få genocid inn som et eget tiltalepunkt i Nürnbergprosessen mot Nazi-Tysklands ledere. Det lykkes ikke. De ble dømt for forbrytelser mot menneskeheten og for krigsforbrytelser. Men at nazistenes systematiske forsøk på å utrydde samtlige jøder i hele Europa var noe annet, ble først senere erkjent. Folkemord er nå definert av FN som en egen kategori og anvendt i senere prosesser mot gjerningsmenn i for eksempel i Rwanda og Screbrenica.

Byen Lviv har hatt mange navn; Lwow, Leopolis, Lemberg, Lviv, alle betyr løvenes by og statuer av løver finnes overalt i byen. Den har mange vakre bygninger og byens sentrum er på Unescos verdensarvliste. Selv om byen fysisk ble spart for bombing under 2. verdenskrig, så ble innbyggerne hardt rammet, særlig den jødiske delen. Lviv, eller Lemberg, som den het på jiddisch og tysk, var en av Øst-Europas mest multietniske og multireligiøse byer i flere århundrer, og helt siden 1300-tallet var den et svært viktig sentrum for jødisk kultur, religion og utdanning.

I 1582 ble synagogen Den gylne rose bygget, et arkitektonisk praktverk som dominerte hele byen, fram til de tyske nazistene ødela den i 1941. Da Tyskland invaderte Sovjetunionen i 1941, gikk Einsatz-grupper løs i by etter by, landsby etter landsby, på jakt etter kommunistiske ledere, men særlig etter jøder; kvinner, barn og menn. De ble drevet ut av sine hjem, ofte med god hjelp av lokale ukrainske militsgrupper som tok Tysklands side mot den røde arme. Pogromer mot jøder hadde lange tradisjoner i enkelte slaviske samfunn, særlig i tsartidens Russland.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

I Lemberg/Lviv ble grusomhetene sommeren 1941 senere kjent som Lemberg-massakren. Den er dokumentert i grufulle detaljer. Det finnes en serie foto av forslåtte, blodige kvinner i undertøy som blir jaget gjennom gatene av unge menn og gutter bevæpnet med klubber. Så ble de kjørt bort på lastebiler og skutt rett ned i massegraver. Fra 30. juni til 2. juli ble over 3000 jødiske innbyggere i Lviv massakrert av tyske soldater, ukrainsk milits og av byens egne innbyggere. Fra å være en by med nær en tredel jødisk befolkning, ble Lemberg gjennom massakrer og deportasjoner til dødsleirene i løpet av 1941–1943 så å si tømt for jøder. Den gamle synagogen og med den flere hundre års tradisjon var utslettet. I dag finnes en synagoge i Lviv, men det er få spor av den kulturen som fantes der før folkemordet. Da byen gikk fra polsk til ukrainsk etter krigen, ble polske innbyggerne fordrevet vestover og de tok med sine kulturtradisjoner. Byen Wroclaw er i dag en polsk by, der blant annet universitetet bygger på tradisjonen fra det polske Lviv, tydeliggjort ved navnet Leopoldina. Og Wroclaw før krigen? Ja, det var også en by med en betydelig jødisk befolkning og tysk majoritetsbefolkning. Som i Lviv ble de fleste jøder utryddet av nazistene, og de tyske innbyggerne ble i løpet av 1944 og 1945 fordrevet av den røde arme og polsk milits.

Når Putin i dag rettferdiggjør sin krig mot Ukraina med å bekjempe nazister, kan nok historiene om antisemittiske eksesser der ukrainere var involvert resonnere hos enkelte. Men paradokset er at Ukrainas leder, Volodymyr Zelenskyj, selv er jøde og familiens hans var ofre for nazismen. Ukraina har også sine svarte historiske flekker, men det legitimerer på ingen måte dagens krigføring. Det er like absurd som det ville være å invadere Norge i dag for å bekjempe Nasjonal Samling. Nynazistiske bevegelser finnes i både Ukraina og andre østeuropeisk land, og for den saks skyld også i Tyskland, Sverige og Norge – uten at det i noen av disse tilfellene framstår som en nødvendighet å begå militær invasjon for å bekjempe dem. Og at det pågår et folkemord på russere i Øst-Ukraina? Det er en påstand som savner enhver dokumentasjon.

Vi må ofte gå til historien for å forstå sammenhenger i nåtiden. Men historien kan også misbrukes som ammunisjon når løsrevne deler og manipulerte utdrag av fortiden brukes for å legitimere makt og vold.

Vi har dessverre sett det før.

Jorunn Sem Fure, historiker