Foto: Ole Johnny Hansen

Derfor trykker vi «Pride-annonsen»

KOMMENTAR: Det er åpenbare grunner til at Varden trykker en annonse mange ikke har mye til overs for.

Fredag lot jeg publisere en annonse, i Vardens papirutgave, som er egnet til å skape betydelig forargelse. For å si det forsiktig. Det dreier seg om en annonse fra stiftelsen MorFarBarn, og temaet er «pride-ideologien». Stiftelsen ledes av presten Øivind Benestad, som har viet relativt mye tid på å engasjere seg i verdidebatter. I såpass stor grad at han, for noen år tilbake, tok ulønnet permisjon fra jobben for å kjempe mot en kjønnsnøytral ekteskapslov.

Jeg kan forstå svært godt at annonsen vi trykker er egnet til å krenke mange. Jeg blir opprørt selv. Den representerer et syn jeg tar avstand fra. Jeg er helt uenig i både utgangspunkt og substans i budskapet. Vi har ingen «radikal kjønnsideologi» i Norge og man er helt ute på viddene når man snakker om at «kjønnskampens første fase for noen tiår siden var primært et krav om aksept». Aksept for hva da? At kvinner, i likhet med menn, også er tenkende vesener som er i stand til å gjøre mer enn å bare føde kvinner på mannens bestilling og ellers adlyde husets herre? For eksempel.

Jeg er en iherdig motstander av dette. For meg er det helt grunnleggende at toleranse og menneskeverd betyr at alle skal behandles likt og at vi ikke rangerer eller sorterer mennesker basert på hvem de er glade i eller nekter dem fundamentale rettigheter som andre har. Samtidig aksepterer jeg at det er både lov og mulig å mene noe annet. Det er helt greit å mene at to kvinner ikke bør ha lov til å gifte seg eller få barn. Det er ikke forbudt å mene at kvinner ikke bør være prester eller at barn har det bedre med mor og far som foreldre og ikke far og far.

Rent formelt og faktisk er det min vurdering at annonsen ikke er i strid med norsk lov. Med god margin. Den er også godt innenfor presseetikkens bestemmelser. Den er, som nevnt, i strid med hva jeg mener og verdiene jeg står for. Det er fullt mulig å argumentere for at Varden, som en moderne mediebedrift, bør si nei til å publisere en slik annonse, også fordi den er totalt i strid med Vardens formålsparagraf, som er «å arbeide for en liberal og demokratisk samfunnsordning med respekt for individets rettigheter og sosial rettferdighet».

Når det kommer til stykket er dette ganske enkelt: Det er den ansvarlige redaktørs soleklare rett til å si nei til både redaksjonelt innhold og annonser i en avis. Og det er også derfor jeg brukte formuleringen «lot jeg publisere» innledningsvis. Innholdet vi publiserer, er mitt personlige ansvar, og det er følgelig mitt privilegium og plikt å også si nei. Eller ja. Redaktørplakaten er tydelig på at redaktøren skal «ha en fri og uavhengig ledelse av redaksjonen og full frihet til å utforme og beslutte mediets innhold og meninger» og «verken offentlige myndigheter, eiere, kommersielle aktører eller noen annen interessegruppe kan gripe inn i denne friheten». Det er altså ingen som har anledning til å pålegge en redaktør å publisere noe. Våre eiere kan ikke instruere Vardens redaksjon til å publisere eller ikke publisere en sak, leserinnlegg eller annonse. Dette gir redaktører stor og nødvendig frihet, men også et ansvar for å sørge for at ulike meninger kommer til uttrykk. Vi har ikke plikt til å trykke eller publisere. Vi har trykkefrihet i Norge, ikke trykkeplikt – og her ligger det en vesentlig forskjell.

Samtidig har vi, nært beslektet med trykkefriheten, ytringsfriheten. Jeg kan ikke, den ene dagen, argumentere tungt for at SIAN skal få lov til å si hva de mener fordi det er innenfor ytringsfrihetens vide rammer, for neste dag å nekte andre å benytte seg av den samme ytringsfriheten. Hvorfor skal vi publisere karikaturer av profeten Muhammed, men ikke kritikk av «pride-ideologien»? Det finnes dem (ganske mange, faktisk) som mener at profeten ikke skal framstilles i bilder. For disse er islams billedforbud absolutt; det er ikke noe midt imellom. Jeg mener noe annet, og jeg forbeholder meg retten til å ikke overlate redigeringen av innholdet i Varden til hadith-tekster. Kan noen ta seg nær av, bli krenket og sure av dette? Det kan hende, men det kan eller vil jeg ikke ta hensyn til.

Det var dette som gikk så fryktelig galt da daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre (Ap) ikke maktet å forsvare norske medier – og i særdeleshet redaktør Vebjørn Selbekk i daværende Magazinet – i den såkalte karikaturstriden. Støre beklaget at karikaturene ble trykket. Jo, det gikk langt mer enn en kule varmt, men han gikk på akkord med et av våre aller mest sentrale prinsipper. Det var ille.

Mer enn én gang har jeg vridd meg litt i stolen når vår faste avistegner, Ole Johnny Hansen, har sendt over sin tegning. Han tegner det han vil. Denne friheten må han ha. Jo, vi diskuterer tema og ideer, men han må stå fritt til å tolke og karikere. Sette på spissen. Understreke et poeng. Bruke virkemidler. Avistegnere skaper ikke med påholden penn. Slik må det være. Jeg kan si nei. Men gjør det ikke, og jeg føler meg privilegert og ikke så rent lite stolt over at vi har en kapasitet som ham med på laget.

Som avis mener jeg, helt oppriktig, at vi ikke bare har en forpliktelse til å slippe til forskjellige meninger og stemmer, men også at vi utfordrer. Å bringe ulike meninger eller syn til torgs, slik at folk kan mene noe om det, er sentralt i dette. Verden går ikke framover hvis alle er enige. Noe som selvsagt betyr at vi ikke skal drive med tøv og rør. Det har ikke noe for seg å argumentere for at jorda er flat. Fakta viser noe annet. Helt utvetydig. Det som er direkte galt blir ikke mer riktig av å gjenta det mange ganger. Men: Det er forskjell på meninger og påstander av faktisk, etterprøvbar art.

Det helt sentrale poenget med den grunnlovsfestede ytringsfriheten er imidlertid dette: Det er ytringene som beveger seg i ytterkantene som trenger ytringsfrihetens beskyttelse. Å hilse på naboen på butikken har ikke noe med ytringsfrihet å gjøre. Det er ytringene noen er uenige i som må vernes. Samtidig må det nødvendigvis være slik at man må tåle at andre benytter seg av den samme ytringsfriheten som du har.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det er for øvrig slik at det å definere på forhånd hva som er greit å ytre og ikke, er forbudt i Norge. Med to unntak: Det er forhåndssensur av levende bilder (i praksis kinofilmer) og det kan være det på brev til innsatte i fengsler. Politiet kan, med andre ord, ikke nekte noen å holde en appell fordi man kan anta at de vil si noe som er i strid med lovverket. Det er ikke lov, og takk for det. Det hadde fort blitt totalt utålelig dersom det skulle være opp til en tilfeldig politimann, byråkrat eller politiker å definere hva som er ytringsfrihetens grenser før noe er blitt sagt.

Så sent som på torsdag, i Porsgrunn bystyre, fremmet Kristin Clemmensen (V) en interpellasjon der hun argumenterte for at kommunen ikke bør leie ut lokaler eller bygg til de som «kan mistenkes for å eksponere holdninger eller formidle et budskap som kan inneholde antisemittisme eller rasisme». Clemmensen mener at «vi håper vi kan være en tydelig kommune som ikke gjemmer seg bak en ytringsfrihet som skal trumfe alt, også det som kan bryte med våre egne vedtak og etiske retningslinjer og det som er åpenbare verbale brudd på menneskerettigheter». Ytringsfriheten er ikke viktigere enn alt annet, men hvis det er noe som er viktigere, er at det ikke er Clemmensen eller Venstre som gjør seg til dommere. Vi har et rettsvesen til det - i tillegg til en grunnlov som forbyr forhåndssensur.

Men hvorfor må det være slik at noen skal få lov til å provosere og endog krenke? Kan ikke alle bare være fornuftige, snille og greie med hverandre? Hvis det skulle være slik, måtte alle være like og tenke likt. Jeg ønsker meg ikke et samfunn der du, jeg eller hvilken som helst annen skal ha monopol på å definere hva som er greit å ytre og ikke. Det er domstolene som vurderer dette i ettertid, i ytterste konsekvens. Andre steder i verden er det myndigheter og religiøse som bestemmer. Folk blir kastet i fengsel, torturert og forfulgt for meninger de har. Helt ordinære standpunkter, som i Norge ikke ville få noen til å løfte et øyelokk, kan medføre dødsstraff i andre land.

Derfor er det urovekkende at vi tilsynelatende beveger oss i en retning der terskelen for å bli krenket synes å bli lavere og lavere. En partileder i Pocahontas-kostyme kan få det til å koke og en (ikke veldig morsom) «tyskervits» fra en professor i en forelesning fører til oppvask og erstatning for en tysk student. Dette går jo bare ikke, for over tid vil ytringsrommet bli smalere og smalere, og til slutt må vi sitte musestille og mene det samme alle sammen for at vi skal opprøre eller tråkke noen på tærne.

Vi må faktisk tåle litt. Helt alvorlig talt.

Vi vet knapt hvor godt vi har det, vi som kan si, stemme på og jobbe for det vi vil. Prisen vi må betale, er å akseptere at ikke alle tenker, sier og gjør som deg, meg, naboen eller kollegaen. Derfor trykker jeg en annonse fra en stiftelse som har meninger om «pride-ideologien».

God helg, Telemark!