Foto: Ole Johnny Hansen

Det blir for mye bråta!

KOMMENTAR: Du har kanskje sett det: Hvor enn du går, ligger det søppel på bakken. I alle fall nesten over alt.

Man kan faktisk bli forbauset. Ikke bare over mengdene, men også at det faktisk er slik. Og at det tilsynelatende er en krevende affære å ta med seg søppel hjem hvis man er på tur. At det synes å være en uoverkommelig oppgave å finne en søppeldunk eller putte det i lomma dersom det ikke er en søppeldunk i nærheten.

Det er mye som er fælt her i verden, men jeg må innrømme at det gjør vondt å se bråta som ligger hist og her og endog flyter en del steder.

Det kan jo hende at man kan være uheldig når man er på tur. Og at et sjokoladepapir faller ut av lomma. Eller at man kan slumpe til å glemme å ta med seg alt rasket. Vi trenger ikke hisse oss opp over uhell. Men jeg kommer aldri til å tro at det bare er uflaks som gjør at det ligger skrot «over alt».

Særlig den marine forsøplingen er omfangsrik og ille. Vis meg en strandlinje langs kysten som er kjemisk fri for fremmedlegemer. Det som er enda mer betenkelig, er at det som flyter i land, er bare det vi ser. Enorme mengder synker til bunns eller synes ikke. Så skal det sies at påstanden om at det kommer til å være mer plast i havet enn fisk i 2050, ikke er så enkel å gå god for.

Men at det er mye plast er det ingen tvil om. Rydderapporten for 2019, fra Hold Norge Rent, setter ord på det: «Plast er det dominerende materialet. Inkludert plastproduktet EPS (isopor) er den samlede plastandelen nesten 90 %».

Klima har kanskje dominert dagsorden i større grad enn miljø de siste årene, men det er på ingen måte slik at ren skjær forsøpling og avfallshåndtering ikke har vært tema. Uten at det synes å påvirke i veldig stor grad. Faktum er at vi kaster mer og mer.

Én ting er hva vi kaster fra oss i naturen eller det som går over ripa på sjøen. Noe annet er utviklingen i mengdene som faktisk blir håndtert på forskriftsmessig vis. La oss kalle det «avfall», og ikke «søppel». I 2018 ble det, ifølge SSB, registrert 11,8 millioner tonn avfall i Norge. I 2019 var dette økt til 12,2 millioner tonn. Dette er en utvikling som er helt i tråd med hva vi har sett de siste årene.

Hvis man deler dette på antall innbyggere, drar det seg mot 2,3 tonn avfall per innbygger. Hvilket er en del. Hvis man begrenser seg til husholdningsavfall spesifikt, kastet hver innbygger 427 kilo avfall.

Det er bare å innrømme at vi ligger mindre bra an enn hva Norges miljømål tilsier, som sier at «veksten i mengden avfall skal være vesentlig lavere enn den økonomiske veksten, og ressursene i avfallet utnyttes best mulig gjennom materialgjenvinning og energiutnyttelse». Hvis man legger kurven for vekst i brutto nasjonalprodukt og veksten i avfall, ser man at disse to henger tett sammen. Faktisk øker gapet i feil retning og motsatt av målet.

Det er ikke direkte ulogisk at jo mer vi har, jo mer bruker og forbruker vi. Og jo mer søppel og avfall lager vi. Den gode nyheten er at veksten i avfall fra private husholdninger ser ut til å ha flatet ut de siste årene. De siste årene har bygge- og anleggsbransjen vært den klart største kilden til avfall. Noe som ikke er spesielt sjokkerende; jo mer vi bygger, jo mer avfall bli det.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Jeg trenger ikke gå lenger enn til meg selv for å illustrere dette. I fjor valgte vi å renovere en ikke helt ubetydelig del av boligen. «Valgte» fordi vi neppe hadde strøket med om vi ikke gjorde det, men når kjøkken og bad passer 25 år eller så, er det mer enn bare estetikken som går ut på dato. Når man river slike ting, blir man alltid overrasket over hvor mye avfall det blir. Det er faktisk ikke måte på mengder når man pigger opp gulv, fjerner fliser og alt som hører med.

Det positive er åpenbart at man holder noen håndverkere i arbeid, og bidrar til noe som er bra, men det er ikke verdens beste følelse at det blir kolossale mengder avfall av det. Så kan man sikkert diskutere hvor stort problemet er dersom man tar avfallshåndteringen på alvor, ved å sortere ut gjenvinnbare fraksjoner og alt som hører med. Å hive alt på hengeren og kjøre ut i et skogholt hadde vært en annen sak. Problemet er at det faktisk finnes folk som gjør slikt. Hvilket er helt ubegripelig.

41 prosent av alt avfall gikk til gjenvinning i 2019. Ergo får det et nytt liv. Jo høyere denne andelen blir, jo bedre er det, selvsagt. Samtidig gikk 17 prosent til deponering, 4 prosent til fyllmasse, 7 prosent til «annet» og 26 prosent til forbrenning. Utnyttelsesgraden på forbrenning var 81 prosent, så det går ikke rett opp pipa. Men det blir fanget partikler, som igjen blir farlig avfall. Ergo blir ikke alt borte, og det hele gjør at vi – på et eller annet vis – ender opp omtrent på utgangspunktet:

Vi kaster for mye. Det blir for mye bråta, og vi skal være sjeleglade for at resten av verden ikke kaster så mye som det vi gjør.

Men vi kan, i alle tilfeller, begynne med å ta med sjokoladepapiret hjem eller ikke hive fra oss munnbind på gata. Det koster faktisk ikke en kalori ekstra.

God helg, Telemark!

Foto: Ole Johnny Hansen