TUNRAPP: Kan se ut som gress, men er ugress. Foto: Sten Porse/Wikimedia Commons/CC-BY-SAA

Det er ikke gress, alt som er grønt

KOMMENTAR: Plenbloggen. Del II.

For en liten tid tilbake hadde jeg en utlegning om plenen min. Som også penset innom hvor fascinerende det er å tilegne seg ny kunnskap fra folk som er dypt engasjerte i kunnskapsformidling. Når jeg tar antall tilbakemeldinger i betraktning, må jeg konstatere at interessen for plenstell er av et visst format. Dessuten lovet jeg en oppdatering på framdriften med min lille gressflekk.

Og den er ikke så verst. Etter en solid runde med fjerning av gammelt og dødt materiale, lufting, utjevning med sand og såkalt toppdressing, kan vi nå glede oss over at hagen har gått fra å se ut som en blanding av sump og katastrofeområde til noe som har blitt nokså grønt og fint.

Så var det dette med kunnskap. Fra før visste jeg tilnærmet null og niks om plen, men følte at jeg kom opp på et nytt nivå. Noe som bare skulle mangle, gitt at jeg nesten var skyldig kompetanse. I den grad det er mulig. Denne uken har jeg tatt det til et nytt nivå. Dessverre. Jeg har nemlig funnet ut at det er ikke gress alt som er grønt. Hensikten med en gressplen er at den skal bestå av nettopp gress. Naturen vil imidlertid ha det til at ugress også kan være – eller er – grønt. Og det har jeg visstnok mer enn nok av, viser det seg. Ugress, altså. På avstand ser plenen nokså skapelig ut, men noen områder kan være litt «tustete» og «gresset» kan være litt hardt og stivt.

Ikke så rart, for innslaget av tunrapp viser seg å være forholdsvis omfangsrikt. Poa annua, som det heter, er riktignok en plante i gressfamilien, men det er simpelthen ugress – og ikke noe du vil ha i plenen. Også fordi planten beskrives som et av verdens mest suksessrike ugress. Som er en hardfør, liten rakker og som sprer seg raskere enn nyheten om salg på Vinmonopolet.

Jeg har en viss terskel for å gå løs på hagen med kjemi ut over det helt ordinære, og dessuten har jeg ikke førerkort for den slags (noe som visstnok kreves hvis man oppsøker Felleskjøpet), så i pinsen har jeg – av alle ting – ligget på alle fire og luket plenen. Noe som var en forbausende stor jobb, til tross for at det ikke er rare flekken det er snakk om. Når vi ikke har brunsnegler i særlig grad å plukke, kan jeg ikke anbefale plukking av tunrapp. Bare så det er sagt.

Tunrappen overlever vanligvis ikke vinteren, men har til gjengjeld hundrevis av frø (som kan ligge i årevis før de blomstrer) som sørger for den videre slekt, så strategien er å hindre frøsetting. I tillegg til å så gress for harde livet, slik at plenen utkonkurrerer ugresset. Planen er at det gode skal få vekstvilkår som er så prima at det utkonkurrerer det dårlige.

Noe som brått kan være en god strategi her i livet, og ikke bare for plener