Leder: N/A Foto: Ole Johnny Hansen

Det er ikke tilfeldig at det er «vanlige folks tur»

KOMMENTAR: «Nå er det vanlige folks tur». Du har kanskje hørt begrepet? Hva med «nær folk i hele Norge» eller «vi tror på Norge»?

Jo da, det er slagordene til tre partier. Ap, Sp og Høyre, for å være helt spesifikk. Ett av partiene er også veldig konkrete på at «kampen mot Forskjells-Norge er den aller viktigste». Det er for øvrig Rødt.

Det er lite som er tilfeldig her i verden. Og partienes kampsaker og slagord er kanskje av de minst tilfeldige. I hvor stor grad de evner å tilpasse politikken – og ikke minst retorikken – til hvilke saker som har størst gjennomslag blant folk, har åpenbart noe å si.

Dagbladet presenterte fredag en meningsmåling som viste at Frp er falt til et historisk bunnivå, med magre 7,2 prosents oppslutning. Eller «Sylvi-sjokk», som de kaller det. På samme måling får Rødt 5,5 prosent. Hvordan er dette mulig? Det enkel svaret er at Frp har halvert sin oppslutning siden 2017-valget og Rødt har doblet sin, men en slik analyse er i tynneste laget.

En del av svaret ligger antagelig her: Ett av hovedfunnene som ble presentert i boken Velgere og valgkamp, som tar for seg valget i 2017, var at innvandring var den viktigste saken for velgerne – og at aldri før har så mange vært opptatt av dette temaet. De neste sakene på listen var miljø, skole og utdanning og skatter og avgifter.

Frp er kjent for å være tydelige på innvandring. Og skatter og avgifter.

I april sjekket Aftenposten, med hjelp av Norstat, hva velgerne er mest opptatt av i år – fire år etter. Undersøkelsen viser at innvandring havner laaaangt ned på listen. Skatter og avgifter holder stand, men det er én ting som opptar velgerne i større grad enn alle andre saker: Sosiale forskjeller i samfunnet.

At det er forskjell på folk ser altså ut til å være den viktigste saken foran årets valg. Ingen vinnersak for Frp, akkurat. For Rødt? Bullseye. Sannsynligvis er det også slik at dette er så viktig for så mange at man er villig til å overse andre momenter ved partienes politikk. Som at Rødt er et parti som identifiserer seg med kommunismen. Partileder Bjørnar Moxnes har, etter beste evne, forsøkt å file ned de villeste formuleringene i partiprogrammet, men kommunisme-koblingen fikk han ikke bort. Partiet vil ha revolusjon, men ikke lenger væpnet. Private skal ikke eie for mye, men partiet er ikke lenger mot all privat eiendomsrett, ledelsen i LO og Ap er ikke lenger «pampevelde» i partiprogrammet og flere andre justeringer. Strømlinjeformingen av partiet har båret frukter.

Aps slagord om at «det er vanlige folks tur» er åpenbart ikke blitt til på slump. SVs «for de mange – ikke for de få» er i akkurat samme gate. De tre partiene mener åpenbart at dette er viktige saker, og det er ikke grunn til å påstå annet, men at budskapene er spesialdesignet og tilpasset, kan man være temmelig sikker på.

Uten grunn? På ingen måte, for forskjellene øker. Men det er ingen nyhet. I hele min levetid, som altså er i overkant av 40 år, har forskjellene i Norge økt. Med forskjellige regjeringer. Faktisk ganske jevnt fordelt mellom høyre- og venstresiden i politikken. Ispedd noe sentrum.

Så bør vi ha med oss at det å lage en hundre prosent korrekt framstilling av forskjeller er en uhyre krevende øvelse. Både fordi det er komplisert å regne på hva som skal inngå i formue og i hvor stor grad velutbygde, offentlige tjenester slår ut. At forskjellene, relativt sett, er nokså små er nok riktig, men minst forskjeller i verden, slik noen hevder? Ikke så sikkert.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Skatter og avgifter er en stadig gjenganger i slike debatter. Folk er temmelig opptatt av dette også. Det har åpenbart en omfordelende effekt når skatten på inntekt (og formue) er progressiv, men når begynner dette å gå fra en omfordeling som har legitimitet i alle leire til klappjakt på de som lykkes?

Selv de mest standhaftige ambassadørene for reagonomics og trickle-down-teorien, må erkjenne at det ikke er for mange studier som konkluderer med at rike eiere fører til mange jobber, men alle kan og må være enige om at kapital og handlingsrom er avgjørende viktig for å kunne skape utvikling. Det er noen krevende balanseganger her, som vi også ser tegn til i pandemien; bedrifter må spare og kutte kostnader. Det går på bekostning av forskning, utvikling og investeringer – som igjen er nødvendige for framtidig verdiskaping. Dersom Erna Solberg hadde vært reinhekla kapitalist hadde hun latt alle bedrifter i korona-skvis gå konkurs, for det er slik kapitalismen er, men regjeringen lot det i stedet tilflyte bedriftene statlige penger og ordninger for å hjelpe dem.

Det man i alle fall kan si, med nokså høy grad av presisjon, er at det samlede skatte- og avgiftsnivået i Norge ikke er spesielt høyt. Ja, du leste riktig. Vi er ganske langt unna å være «født fri og skattet i hjel», som det gamle FpU-slagordet lød. Hør bare her: Ifølge OECD var skattenivået i Norge på 38 prosent av bruttonasjonalproduktet (BNP) i 2016. Danmark, som vi liker så godt å handle i, hadde 44 prosent. Svenskene og finnene lå på 44 prosent. Frankrike, Italia og Belgia ligger alle over oss. Vi skatter omtrent like mye som grekere, slovenere, tyskere og hollendere, ifølge forskning.no.

Hvorfor? For det første er vår BNP høyt på grunn av olje- og gass og staten har betydelige, indirekte inntekter fra for eksempel Oljefondet. Dernest har vi høy, indirekte beskatning på forbruk. Vi har høy moms og har – relativt sett – høye avgifter på alt fra røyk, snus og alkohol til biler.

Det er en sammenheng mellom skattenivåer og hvor rikt og utviklet et land er. Hvis du vil vurdere å emigrere til et land med lav beskatning, bør land som Sudan, Tsjad, Bangladesh, Uganda og Guatemala komme høyt opp på listen. Dette er det imidlertid få som vurderer, av nokså åpenbare grunner.

Det er imidlertid nokså innlysende at man neppe blir statsminister ved å hamre inn at franskmenn skatter og omfordeler mer enn vi gjør. At vårt samlede skatte- og avgiftsnivå ligger et godt stykke ned på listen, gjør det imidlertid komplisert å gjøre ytterligere reduksjoner til en vinnersak. Særlig hvis sosiale forskjeller er viktig for veldig mange. Dessuten er skatte- og avgiftsnivåene redusert, sammenlignet med BNP; i 2011 var skattenivået på 42 prosent av BNP og det er bare Irland som hadde en sterkere reduksjon de neste fem årene. Utviklingen i Irland kan forklares på følgende enkle og folkelige måte: Den irske økonomien gikk høvelig i dass etter finanskrisen.

Nummer to på listen over viktige saker foran årets valg er helse. Alltid relativt viktig, men ikke spesielt overraskende etter halvannet år med pandemi. Så kommer altså skatter og avgifter og miljø. Prinsippet er antagelig mye av det samme som for Rødt: Veldig mange er opptatt av miljø og klima, og dette engasjementet overskygger potensielt mindre heldige sider ved MDGs politikk. Det er ikke bare oppdrettsvirksomheten i norske laksefjorder partiet vil til livs; avvikling av produksjonen av olje og gass vil åpenbart føre til solide ringvirkninger.

Hva så med distriktspolitikken? 15 prosent av velgerne mener dette er den viktigste saken. Det er noe opp fra 2017, men det mest påfallende er forskjellene mellom by og land. Som ikke er spesielt hand i hand. Dette er den klart viktigste saken på bygda – og på bygda bor det mye folk. Det er fristende å påpeke at det bor mye folk i Jan Bøhlers Groruddalen også. Så mange at Sp er omtrent de eneste i verden som vil legge et nytt NRK-hovedkvarter dit. For øvrig er miljø den viktigste enkeltsaken i Oslo.

Hva med eldreomsorg og samferdsel? Nokså langt ned på listen. Barne- og familiepolitikk? Nest nederst, og dårlig nytt for KrF. Forsvar og sikkerhet er nederst. Alt dette kan jo være uttrykk for at vi er nokså godt skodd på disse områdene, og at utfordringene er større andre steder.

Det er nærliggende mene at dette valget blir spennende. Dette også.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Men nå er det min tur til å gjøre som vanlige folk. Ta ferie. God helg og god sommer, Telemark!