Foto: Ole Johnny Hansen

Det kommer seg. Ganske kraftig, også

KOMMENTAR: Det er blitt veldig mye bedre å kjøre bil i Norge. På nokså kort tid.

Det var en fornøyelse å ratte bilen inn på den nye delen av E134 som går fra Damåsen til Saggrenda, som åpnet 3. juli. Her er bygget 13,2 kilometer ny vei som legger europaveien utenfor Kongsberg sentrum. Det er blitt bygget siden sommeren 2015. Det har kostet snaut fem milliarder. Det er flyttet på 250.000 kubikkmeter stein for å drive totalt åtte kilometer tunnel og 110.000 kubikkmeter sand og grus fra morenene. Noe som betyr at hvis alle massene hadde blitt deponert på Odd stadion, som måler 105x68 meter, hadde dette blitt en 50 meter høy haug. Hvis matematikken min henger på greip.

Men dette skal ikke handle om matematikk eller ingeniørkunst. Det siste er, så vidt jeg forstår, ikke det store temaet på akkurat dette veiprosjektet. Det var ganske «enkelt». La oss heller, for en stakket stund, glede oss over at det virkelig går framover med infrastrukturbyggingen her i landet. Mange har vært kritiske til standarden på veier og toglinjer. Veldig mange. Meg selv inkludert. Med god grunn, for det har vært virkelig dårlig. Alle som har reist litt rundt med bil eller tog andre steder, har sett det.

Ja, det er komplisert og dyrt å bygge veier og toglinjer i Norge, men det skulle neppe være noen grunn til at veiene skal være så veldig mye dårligere her enn andre steder. På oppdrag fra Opplysningsrådet for Veitrafikken har Rambøll konkludert med at europaveistrekningene i Norge har vært svært lite effektive sammenliknet med andre. I 2016, da de la fram sin siste undersøkelse, var gjennomsnittshastigheten på norske europaveier 70,3 km/t. Svenskene suser fra oss med 99,8 km/t. Kroatene måker på med 112,3 km/t, mens portugiserne topper med 117,9 km/t.

Nå er ikke det å kjøre fort et mål i seg selv, men det å ha en effektiv infrastruktur er åpenbart viktig for ethvert samfunn som vil et sted. Framover, for eksempel. Det er sjelden reisen faktisk er målet. Transport er uproduktiv tid. Stort sett. Både for varene som fraktes eller folkene som flytter på seg. Dette er utvilsomt temmelig enkel matematikk; en vare eller et menneske som transporteres er en kostnad i ethvert regnskap.

En effektiv og pålitelig infrastruktur er helt sentralt for alle samfunn. Det er en grunn til at det er blitt ført kriger for at land skal skaffe seg tilgang til havet (og dermed havner). Ganske nylig, også. Vladimir Putin må gjerne argumentere så mye han bare orker om at Russland annekterte Krim-halvøya for å «beskytte» den russisktalende befolkningen, men alle skjønner at dette handler om noe annet. I første rekke tilgang til, og kontroll over, Svartehavet. Som igjen har kort vei til Middelhavet. Slikt er viktig for et land som vil være stormakt.

Uten sammenlikning for øvrig til norsk veibygging. Det er fortsatt lenge igjen til vi er en stormakt innen effektiv transport og kommunikasjon, men det kommer seg. Da regjeringen la fram sitt forslag til statsbudsjett for 2020, var 75,4 milliarder kroner satt av til samferdselsformål. Dette var 5,2 prosent av statens samlede utgifter. Til sammenlikning ble det for 2011 satt av 29,4 milliarder – eller 3,0 prosent av alle kostnader på statsbudsjettet. I 2020 bruker staten 38 milliarder på vei. Stoltenberg-regjeringens siste budsjett var tilsvarende tall 22,7 milliarder. Det nærmer seg ergo en dobling, hvis vi tillater oss å forenkle noe.

For ordens skyld: Det er ikke bare veier som får mer. Veksten i statens kostnader til tog har også gått kraftig opp. I 2020 bruker vi 26,6 milliarder på tog. I 2012 ble det satt av 12,5 milliarder. Mer enn dobbelt så mye. For eksempel.

Nå skal det sies at kostnader til vei ikke bare handler om statens utgifter, for kommuner og fylkeskommuner har også ansvar for veier, men vi har all mulig grunn til å konkludere med at veksten i samferdselsutgifter har vært ganske voldsom.

Vi begynner å merke dette nå. Også i Telemark. Den nye Mælefjelltunnelen på E134 mellom Gvammen og Århus er strålende. Litt lenger opp på E134, mellom Seljord og Åmot, er det gjort store utbedringer. Riksvei 36 har fått et solid løft, særlig i Nome, men også langs Seljordsvannet. Den nye veien fra Geiteryggen til Klovholt er en fryd. Særlig for tungtransporten, som slipper Brekkasvingene.

Når man tar toget nå om dagen, må man begynne å kle på seg når man er i Larvik. I motsetning til tidligere. Da ventet tre kvarter med sikksakk i sneglefart. Tidvis totalt blottet for nett- og mobildekning, som endog gjorde det umulig å jobbe i særlig grad. I 2032 kommer reisetiden mellom Porsgrunn og Oslo til å bli drøyt halvannen time. Hvilket nærmer seg en halvering av hva det var før.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Jeg kjører en del sørover, til Arendal og Kristiansand, og dette går utvilsomt mye raskere nå enn før. Jeg er blitt såpass gammel at jeg fortsatt har «tre timer» i min mentale tidstabell for en kjøretur fra Skien til Kristiansand, men dette er bortimot tre kvarter for mye. Nye E18 mellom Tvedestrand og Arendal er helt strålende, og det samme kan vi si om utbedringen gjennom Bamble, fra Rugtvedt til Dørdal. Totalt snakker vi om fire, flunka nye mil med motorvei som ble åpnet i 2019. E18 forbi Larvik er en enorm forbedring, og nå har vi prima vei gjennom hele Vestfold.

Så skal vi ikke bli nærsynte, for de største prosjektene er andre steder i landet. Det såkalte Ryfast-prosjektet rundt Stavanger ble åpnet i april, og på E6 nord for Gardermoen bygges det heftig. Svegatjørn-Rådal utenfor Bergen er også stort.

I sommer har jeg hatt gleden av å kjøre, blant annet, Folgefonntunnelen (åpnet i 2001), Jondalstunnelen (2012), Hardangerbrua (2013), riksvei 7 fra Geilo, der man ratter forbi Kjeldsbergsvingene og Ramsrud (2011) og mellom Ørgenvika ved Krøderen og Sokna (2014) og E16 langs Tyrifjorden til Sandvika. Blant annet.

Min høyst uhøytidelige konklusjon er at det kommer seg. Ganske kraftig, også. Det er blitt veldig mye enklere og bedre å forflytte seg med bil i Norge på nokså kort tid. Det er betimelig å påpeke. Selv om vi, på ingen måte, kan si at vi er ferdige. På langt nær. Også her i fylket. Kommunale og fylkeskommunale veier er et eget kapittel for seg. Ny E18 gjennom Porsgrunn er viktig. Riksvei 36 fra Geiteryggen til E18 likeså. Det er fortsatt mye som må bli bedre på riksvei 36 «oppover» i fylket og på E134. Blant annet.

Den aller beste illustrasjonen på dette er nettopp det fabelaktige Damåsen-Saggrenda-prosjektet. På Telemark-siden ender dette nemlig i en 40-sone, fartsdumper og en smal bru. Gleden over ny vei forsvinner på et øyeblikk når man må bremse så kraftig ned. For å si det forsiktig. Så nei, vi er ikke i mål.

God helg, Telemark!