HAN SÅ: Sigbjørn Obstfelder. Foto: Nasjonalbiblioteket/Atelier Francais (København)

Det man ser

KOMMENTAR: Da, som nå, kan verden se underlig ut. Men den er blitt bedre. Veldig mye bedre.

Jeg ser på den hvide himmel,

jeg ser på de gråblå skyer,

jeg ser på den blodige sol.

Dette er altså verden.

Dette er altså klodernes hjem.

En regndråbe!

Jeg ser på de høie huse,

jeg ser på de tusende vinduer,

jeg ser på det fjerne kirketårn.

Dette er altså jorden.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Dette er altså menneskenes hjem.

De gråblå skyer samler sig. Solen blev borte.

Jeg ser på de velklædte herrer,

jeg ser på de smilende damer,

jeg ser paå de ludende heste.

Hvor de gråblå skyer blir tunge.

Jeg ser, jeg ser …

Jeg er vist kommet på en feil klode!

Her er så underligt …

Han følte seg fremmedgjort, dikteren Sigbjørn Obstfelder. Verdensanskuelsen var relativt dystopisk. Noe som kommer klart til uttrykk i det som antagelig er hans mest kjente dikt, Jeg ser fra 1893. Som er gjengitt over. Og som mange kan kjenne seg igjen i. Man kan i alle fall få inntrykk av at det er slik. At verden er litt underlig, og vel så det.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Obstfelders egen historie kan fint stå som eksempel på at solen slett ikke er blitt borte, for hvis man ser etter er alt blitt bedre. Dikteren døde på denne dag i 1900. For 120 år siden. Sykdommen han døde av, tuberkulose, er i forlengst utryddet i den vestlige verden, i praksis. Obstfelder hadde 15 søsken. Bare syv vokste opp. Hans mor døde i barsel med det 17. barnet. Mødre- og barnedødelighet er knapt tema i det moderne Norge. Fortsatt dør mange i barsel, men mellom 1990 og 2015 er mødredødeligheten nesten halvert på verdensbasis. Å være dikter på slutten av 1800-tallet var ikke spesielt innbringende, og det var en nokså pengelens Obstfelder som spilte fiolin i Københavns gater. Heller ikke i dag er diktning en gullgruve for veldig mange, men den generelle levestandarden, ikke bare i Norge, men på global basis, kan ikke sammenlignes.

Det betyr ikke at man, som i 1893, kan se på verden som underlig, med en utvikling man tilsynelatende ikke liker. Det kommer selvsagt også an på hvordan man ser på det. Bokstavelig talt. Men hvis man virkelig ser etter, er det slett ikke så galt.