Leder: N/A Foto: Ole-Johnny Hansen

Det vi har gjort fram til nå virker ikke. Vi trenger en ny ruspolitikk

Kommer det til å flyte av narkotika i ungdomsmiljøene og er det egentlig en legalisering av forbudte substanser regjeringen foreslår?

Man kan få inntrykk av det når man følger debatten om den såkalte rusreformen. Som er en interessant sak på nokså mange nivåer.

En del har forsøkt å «spinne» saken i retningen over. Noe som er helt bevisst, men åpenbart fullstendig feil. Narkotika skal ikke legaliseres i Norge. Det skal fortsatt være ulovlig og forbudt, men man blir ikke straffet. Er dette en form for liberalisering? Nei. Rent praktisk og faktisk vil politiet fortsatt kunne beslaglegge alt fra hasj til heroin. Rusreformutvalget har også foreslått «å gi politiet hjemmel til å pålegge personer som overtrer forbudet mot bruk og erverv og innehav av narkotika inntil nederste terskelverdi en plikt til å møte for en kommunal rådgivende enhet for narkotikasaker».

Videre heter det at «formålet med slike pålegg skal være å kunne informere om mulige negative konsekvenser av bruk av rusmidler og å tilby utredning og helse- eller velferdsrettede tiltak dersom personen har behov for det». Dersom man ikke møter opp, kan man få et gebyr på 2398 kroner.

Det blir, med andre ord, ikke fritt fram eller konsekvensfritt. Men dette er godt på siden av det som er den opprinnelige intensjonen med hele reformen. Som altså er å dreie politikken over fra straff til hjelp. Eller fra justis til helse. Det er det åpenbart gode grunner til.

Det aller viktigste er at det er lite eller ingenting som tyder på at det hjelper å straffe folk som har rusproblemer. De trenger snarere hjelp.

Det er også noen grunnleggende praktiske erkjennelser man bør ha med seg. Og det er mengder av eksempler på avkriminalisering av «forhold» som i dag framstår som totalt tøvete. For eksempel at det, fram til 1970, var straffbart å være full på offentlig sted i Norge. Folk unnlot ikke å være påseilet utenfor egen dørstokk av den grunn. Dette ble også straffeforfulgt og fulgt opp av politiet, på samme måte som man, fram til 1963, ble strafferettslig forfulgt hvis man brøt parkometerreglene. Man kan sikkert mene at enkelte er kriminelt dårlige til å parkere, men det er nokså åpenbart at det å forfølge feilparkeringer ikke bør være en prioritert oppgave for politiet.

Straffeloven av 1902 fastslo at «den, som trods Paatalemyndighedens Advarsel, fortsætter et offentlig Forargelse vækkende samliv i utugtig Omgjængelse med en Person af det andet Kjøn, straffes med Bøder eller Fængsel i indtil 3 Maaneder». Dette var en videreføring av kriminalloven av 1842, som sa dette: «Leve ugifte Personer sammen, som om de vare Ægtefolk, straffes de med Bøder eller Fængsel.»

Sagt på en annen måte: Det var ikke lov å te seg som gift, altså samboere, hvis man ikke var det. Den såkalte konkubinatparagrafen ble avskaffet i 1972. Mer kjent er kanskje at homofili ble lovlig samtidig. Den dag i dag finnes det sikkert enkelte som mener at både samboerskap og homofili bør være straffbart, men for de aller fleste har verden gått videre med en erkjennelse om at ikke alle er like.

Så kan man selvsagt ikke forenkle dette så grovt at man kan argumentere for å avkriminalisere råkjøring bare fordi det er mange som gjør det. Poenget er heller at det er ikke sikkert at noe er riktig bare fordi det er slik vi gjorde det før. Å sende politiet etter rusmisbrukere er utvilsomt i denne kategorien. Dessuten hadde vi fortsatt sittet med steintavler hvis alt var bedre før.

Det er ikke første gang det foreslås tiltak i ruspolitikken som er blitt oppfattet som liberalisering, legalisering og en aksept for det forbudte. Sprøyterom, for eksempel. Det første sprøyterommet kom på plass i Oslo i 2005. Det skjedde etter at antall overdosedødsfall økte kraftig og toppet seg i 2001, med over 400 dødsfall. Det går an å forstå at det ble bråk, ballade og diskusjon, men det som var en forsøksordning er nå blitt permanent. «Evalueringene av ordningen har vist at en slik plassorientert avkriminalisering kan skape bedre betingelser for skadereduksjon ved at rusbrukere slipper kontroll og straff, i mindre grad blir stigmatisert, får være i fred og kan ta seg tid til å tilberede stoff til egen bruk, med mindre risiko for feildosering og hurtige injiseringer,» skriver rusreformutvalget.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Et enda ferskere eksempel er såkalt heroinassistert behandling, som ble kjempet fram av Thorvald Stoltenberg. Dette er en videreføring av et annet – og ikke ukontroversielt – tema i ruspolitikken: Legemiddelassistert rehabilitering (LAR). Før dette, i 1988, begynte myndighetene å dele ut rene sprøyter og kanyler.

Problemstillingen er egentlig ganske enkel: Skal det offentlige legge til rette for at folk skal kunne bruke illegale substanser? Det er jo ikke lov!

Selv om noe forbudt, kan det være at det, i sum, gir større effekt å ha en pragmatisk tilnærming der man også er villig til å erkjenne at et problem eksisterer selv om det – etter lovens bokstav – ikke skal eksistere. Det er svært mye som tyder på at det å straffe folk for deres rusproblem gjør større skade enn nytte. Og vi vet at vi, relativt sett, ligger høyt på en del statistikker som er ugunstige å ligge høyt på. Det er nær tre ganger så mange som dør av overdose i Norge som i trafikken. Kun Sverige og Estland har flere overdoser.

Politisk er også rusreformen høyinteressant. Det er ingen tvil om at Venstre har gått i bresjen for linjen som nå skisseres. Normalt konservative Høyre skiftet i praksis linje på sitt landsmøte i 2017. Det er i saker som dette vi ser hvor konservative Senterpartiet faktisk er, og det er ikke spesielt overraskende at Sp plasserer seg i «mot-båsen» sammen med KrF (og Frp).

Som med flere andre saker i rusfeltet vil slaget stå i Arbeiderpartiet, og det er ikke første gang. Det er imidlertid egnet til å forbause at våre lokale Ap-ordførere i Grenland framstår som de aller fremste motstanderne av rusreformen, og det på en måte som er vrien å forstå. Porsgrunn-ordfører Robin Kåss har vært svært klar på at reformen er til skade for barn og unge og i praksis er en legalisering. Onsdag denne uken ble han, i Politisk kvarter i NRK, kjørt hardt nokså hardt. «Hvilken dokumentasjon har du på at straff hjelper?» spurte programlederen gjentatte ganger. Forbausende nok var Kåss helt ute av stand til å svare konkret på det, og svarte i generelle vendinger («Straff hjelper som et preventivt tiltak»).

Det var helt merkelig å høre på, for denne problemstillingen omtales relativt grundig i stortingsproposisjonen. Kåss kunne ha svart at blant annet FHI, legeforeningen og Politidirektoratet alle berører dette. Selv Riksadvokaten, som «etter atskillig overveielse» gir «sin prinsipielle tilslutning» til avkriminalisering, stiller spørsmål ved «hvor solid det forskningsmessige fundamentet for utvalgets modell er». Har ikke ordføreren lest forslaget til ny rusreform?

Som med alt annet er ikke denne reformen perfekt, heller. En nokså sentral del er faktisk det Kåss påpeker. Eller som FHI sier om hvorvidt narkotikabruken i befolkningen kan øke som følge av reformen: «Kombinasjonen av ulike element i reformen, blant annet at den skal omfatte både rusavhengige og rekreasjonsbrukere, relativt høye terskelverdier og fravær av administrative sanksjoner, bidrar til at en ikke kan utelukke en slik ikke-intendert konsekvens.»

For å sette det på spissen: Kan vi ha et lovverk der det er forskjell på en tung heroinist, ungdom fra Grenland som røyker hasj og en finansfyrste med kokain på fest?

I prinsippet ikke. Ikke i praksis, heller. Vi kan ikke gjøre forskjell på folk, enten de er syke, søkende eller oppebærer en søkt kultur. Men det er god grunn til å anta at det er de som er best stilt som kommer best ut, uansett. Og de svakeste som rammes hardest. I den grad man kan være bastant: Slik er det alltid. Derfor må vi ha et annet perspektiv på dette. Som innebærer at vi må hjelpe de som er syke og gjøre det vi kan for at de som er søkende ikke utforsker så mye at de går over i kategorien syke.

Nettopp derfor tror jeg det er viktig at tiltakene i reformen følges opp med penger til de som er nærmest. Altså kommunene. Det hjelper ikke å bare fjerne straffen. Hjelpen kommer til å koste. Det gjør kriminaliteten også. Sannsynligvis mer.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Avkriminalisering innebærer å pense norsk narkotikapolitikk over fra et spørsmål om justis og straff til helse og hjelp. Det har man forstått i justissektoren. Hensikten med fengsel er ikke å låse dem inne og kaste bort nøkkelen. Hensikten er å sette straffedømte i stand til å bli en del av samfunnet igjen. Det er på tide å tenke slik i ruspolitikken også.

Det vi har gjort fram til nå virker ikke. Vi trenger en ny ruspolitikk.

God helg, Telemark!

Foto: Ole Johnny Hansen