lørdag 11. des komm: N/A Foto: Ole Johnny Hansen

«Dette er ikke det mest saklige som har stått på trykk i en norsk avis»

KOMMENTAR: Det var ikke alle som likte at en av fylkets mest framtredende politikere, Ådne Naper (SV), ble omtalt i mindre rosende ordelag her i avisen.

«Hvor går grensen?» spurte fylkesordfører Terje Riis-Johansen (Sp) på sin Facebook-side, før han la til: «Når går kritikk og diskusjon over i usaklige personangrep? Hallo Varden og liknede spalter har over tid endret seg og senket terskelen for mer personrettede karakteristikker,» var Riis-Johansens analyse før han konkluderte med at «Ådne Naper tåler dagens utskjelling i Varden». Fylkesordførerens vurdering av andre, «litt mindre erfarne politikere», var at de «velger nok en annen løsning når de leser slikt som dette: De lar være å skrive. De lar være å mene. De orker ikke».

Problemstillingen er uhyre interessant. Og aktuell. Den favner også langt bredere enn ett innlegg i Hallo Varden, samtidig som jeg opplever at fylkesordføreren – og de som er enige med ham – ikke bare bommer, men også utviser betydelig grad av selektiv historieskriving.

La oss ta den konkrete saken først. Ådne Naper, som jeg opplever som en robust, meningssterk og dyktig lokalpolitiker, hadde et innlegg her i avisen om det autonome skipet «Yara Birkeland». Det ble publisert digitalt og fikk det som kanskje er den beste plasseringen i hele avisen – altså side 3.

Dagen etter brakte vi et innlegg i Hallo Varden. Naper fikk passet påskrevet, og vel så det. Han ble beskrevet som «pr-kåt» og han «hyllet sin egen udugelighet som politiker». Ifølge innsenderen burde Naper «lære seg litt om tall og økonomi». Det var «typisk SV å hylle sløsing med våre skattepenger» for «de tror penger henger på trær og kan plukkes fritt», var dommen fra signaturen «Finn E».

Dette er ikke det mest saklige som har stått på trykk i en norsk avis. Det er, når sant skal sies, heller tynne greier – og den som kommer dårligst ut av det hele, er antakelig «Finn E». Men så langt over streken at det folk skremmes fra å engasjere seg i politikken, som fylkesordføreren tilsynelatende mener? Neppe. Og kanskje enda mer interessant: Har Riis-Johansen et poeng når han framsetter en hypotese om at terskelen for «personrettede karakteristikker» i avisenes spalter er blitt lavere?

Jeg tok en tur i avisarkivet vårt. Jeg hentet fram en helt tilfeldig bunke aviser fra 1991. Som for øvrig var året Riis-Johansen ble valgt inn i bystyret i Skien. Den første Varden-utgaven jeg slo opp på, hadde følgende toppsak: «Else Marie Hoff lei useriøst snakk om Skien sentrum: Morten Johnsen, du burde holdt kjeft!». Vi snakker fullformat, så oppslaget var mildt sagt synlig. – Hadde Morten Johnsen, som tidligere leder av Servicebyen Skien, tatt litt selvkritikk og vært litt mindre selvgod, hadde han valgt å tie, var den knallharde kritikken fra Hoff.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

I Hallo Varden kunne vi, i april 1991, lese følgende: «At Fylkeshelsesjefen vil sette narkomane ungdommer til å passe på hyttene på Skåtøy, er det sprøeste jeg har hørt. De som har lagt opp de planene burde sendes til psykiatrisk undersøkelse,» het det fra en innringer. En annen mente dette: «I Vardens artikkel om sosialhjelp i Skien og på Klyve, kunne en få inntrykk av at det er to hele høyblokker på Klyve som lever på sosialen. Men det er slett ikke bare i høyblokkene de får hjelp, men Langblokkene også.»

1991 var ikke et helt tilfeldig valgt år. I oktober dette året kulminerte den voldsomme konflikten i Skien Høyre med at Eva Kise trakk seg som gruppeleder for Høyre. Det skjedde etter en lang og forholdsvis drøy konflikt som framstod som en offentlig skittentøyvask. – Jeg og familien min tok beslutningen før møtet mandag. Det har ikke vært morsomt for ungene å ha en mor som er i kontinuerlige stridigheter i pressen, sa Kise.

Nestlederen i Skien Høyre, Ragnar Bjørge, fikk så hatten passet og ble beskyldt for å drive med «ukultur». – Medlemmer som oppfører seg som Jan Helge Jansen har vi ikke bruk for, var dommen fra fylkeslederen i Telemark Høyre, Arvid Gjengedal.

Du snakker om. Jeg skal ikke ta stilling til de ulike konfliktene eller karakteristikkene, men hvordan man omtalte hverandre i avisene for «bare» 30 år siden synes å være helt glemt for flere enn fylkesordførere med påfallende kort hukommelse.

Min påstand, som jeg kun fører anekdotiske bevis for her, er at den norske pressen aldri har vært så snill og renhårig som den er nå. Som med alt annet: Det er svært lite som var bedre før. Inkludert hvordan folk ble omtalt i pressen.

Hvorfor?

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det har alltid vært – og vil alltid være – delte meninger om hvordan mediene skjøtter sitt samfunnsoppdrag, men dette er nokså sikkert: Aldri før har pressen vært mer profesjonell. Aldri før har det vært flere journalister og redaktører med relevant og profesjonsrettet utdanning. For å sette det på spissen: Vi skal ikke så veldig langt tilbake i tid for å finne en mediebransje der ikke alle var like edru på jobb. Noen, for eksempel den nokså legendariske Kåre Valebrokk, mente endog at slik måtte det være. Journalistutdanning var heller sjeldent. Avisene var rene talerør for politiske partier. Grøss og gru.

Dette er ikke et forsvarsskrift for egen bransje og stand, og som med alle andre bransjer, kan det kanskje svinge litt i prestasjonene i landets redaksjoner, men proffere har det nok aldri vært. Tør jeg påstå. Og dette er sikkert på godt og vondt.

Dernest: Vær varsom-plakaten, som regulerer hva norske medier kan og ikke kan publisere, har vært under konstant revisjon siden den første utgaven kom i 1936. Hensikten med disse etiske retningslinjene, er primært å beskytte de som omtales. Disse har, jevnt over, blitt strengere og er langt, langt mer restriktive enn hva lovverket tillater. Ytrings- og pressefrihetens rammer er svært vide her i landet.

For et lite år siden sendte Odin Adelsten Aunan Bohmann (Ap) følgende interpellasjon til ordføreren i Skien:

«Hets og hatefulle ytringer øker, spesielt på digitale flater, og spesielt knyttet til kvinner, homofile og innvandrere. Parallelt med dette kan vi lese at det er 12.000 færre personer som stilte til valg i kommune og fylkestingsvalget 2019, som i 2007. Sammenhengen er selvsagt sammensatt, men man gjør seg sine refleksjoner.

Uten at jeg dermed tror at det er hele løsningen, så har også vi som kommune på system-nivå et ansvar. Det viktigste arbeidet gjøres av hver enkelt av oss på internett, i kommentarfelt og rundt middagsbordet, men det er behov også for at vi som kommune stepper opp arbeidet noen hakk,» skrev Bohmann, og utfordret ordføreren på om hun ville ta initiativ til å sette i gang et arbeid «som kan munne ut i en handlingsplan mot hatefulle ytringer og holdninger».

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Nå kommer dette som sak i neste bystyremøte. Kommunedirektør Karin Finnerud mener, «på bakgrunn av beskrivelsene både av hva som finnes og hva som gjøres i Skien kommune», at «det ikke er hensiktsmessig å lage en egen handlingsplan mot hatefulle ytringer». Det kan jo hende, men debatten skal bli interessant.

Senter for ekstremismeforskning (C-REX) ved Universitetet i Oslo og Telemarksforskning publiserte relativt nylig en rapport, ført i pennen av Anders Ravik Jupskås, som viser at omfanget av trusler, hatefulle ytringer og plagsomme henvendelser til lokalpolitikere er nokså betydelig. Den mest utbredte er at politikere blir kontaktet på sosiale medier, og det er politikere fra Rødt og Venstre som er mest utsatt for trusler, mens FrP, Rødt og MDG er mest utsatt for hatytringer og plagsomme henvendelser. Politikere fra Sp og KrF trekkes fram som de som opplever lite ubehageligheter. Det er ikke veldig klare forskjeller på alder og kjønn, men unge kvinner (under 30 år) og menn i 30- og 40-årene er de som er mest utsatt for både trusler, hatytringer og plagsomme henvendelser. Geografisk er også skillet betydelig: Lokalpolitikere i Oslo får langt, langt mer uønsket oppmerksomhet enn andre.

Hva gjør at lokalpolitikerne får tilbakemeldinger som de selv mener er over streken? Ifølge politikerne er det først og fremst enkeltsaker og partiet de representerer, og i begrenset grad hvem de er, altså kjønn, alder, etnisk bakgrunn, religion/livssyn, seksuell retning eller funksjonsnedsettelse: «Lokalpolitikerne mener med andre ord at årsaken er politisk snarere enn personlig,» heter det i rapporten. Det skal imidlertid legges til at «en viss kjendisfaktor ved at medieomtale og at de er kjent en person fører til ubehagelige henvendelser».

Sakene som gir ubehagelige og negative tilbakemeldinger er først og fremst regulerings- og byggesaker, nedleggelse av offentlige institusjoner (skole, sykehjem, sykehus m.m.) og kommune- og fylkessammenslåing. En del trekker også fram saker som lokalisering av infrastruktur, innvandring og lokalisering av boliger/institusjoner for bestemte brukergrupper (eks. rusmisbrukere, psykiske lidelser), men noen peker på enkeltsaker som bompenger, vindkraft, barnevern, rovdyr og asylmottak.

Undersøkelsen gir Riis-Johansen rett i at kjipe karakteristikker gjør at politikere legger bånd på seg selv, men dette handler i første rekke om at de reduserer sin bruk av sosiale medier og sosiale aktiviteter. Det er langt fra slik at det er omtale i redaktørstyrte medier som tar kverken på engasjementet. Dernest er det også slik at undersøkelsen gir ingen indikasjon på at trusler, hatytringer og plagsomme henvendelser har større eller mer alvorlige konsekvenser for dem som er nye i lokalpolitikken sammenliknet med dem som har lang fartstid. Faktisk er det motsatt: Det er de med to, tre og fire perioder som vurderer å slutte.

Har det blitt flere eller færre ubehagelige henvendelser? Undersøkelsen sier at det er blitt færre trusler, men flere plagsomme henvendelser. «Det er naturlig å se dette i lys av framveksten av sosiale medier som har gjort det enklere å henvende seg til politikerne. Dette er også den formen for henvendelse som oftest nevnes av lokalpolitikerne når de blir spurt om hva de er utsatt for,» heter det i rapporten.

Det er et problem for oss som samfunn dersom folk skremmes fra å engasjere seg. Det er et demokratisk problem. Men jeg mener også at dette problemet må angripes på riktig måte. Her må vi være treffsikre. Vi som jobber i mediene må åpenbart være selvkritiske, men vi må – for alt i verden – unngå en situasjon og tilstand der det blir sett på som umusikalsk å kritisere eller viderebringe kritikk av de som har makt, innflytelse på folks hverdagsliv og myndighet til å disponere store summer på vegne av fellesskapet. Enten de går til bygging av skoler eller selvgående, autonome skip.

Jeg vil, for alt i verden, underslå det som er reelle problemer. Som dreier seg om at lokalpolitikere faktisk blir truet, herjet med og trakassert. Men: Det kan jo hende at noen kan få seg til å mene at dagens lokalpolitikere kan være vel raske med å la seg krenke av tilbakemeldingene de får. Vi har alle et ansvar for drive debatter og samfunnet videre på en god måte, men også debatten om debatten bør etterstrebe å være saklig, faktabasert og ikke basert på fri og til dels historieløs synsing. For det ville jo, for demokratiet, vært trist dersom kritikerne lot være å skrive. Lot være å mene. Fordi de ikke orket.

God helg, Telemark!

Foto: Ole Johnny Hansen