Dette kunne bare ikke gå bra. Og det gjorde det ikke heller

LØRDAGSKOMMENTAR: Det har vært vondt å følge saken mellom Line Andersen og NRK.

Saken har ikke vært så voldsomt viktig for veldig mange andre enn de involverte partene, men likevel har de fleste av de største, norske mediene vært tapetsert med artikler om rettssaken mellom Line Andersen og NRK. Det har vært voldsomt og nesten så man skulle tro det var valg i Amerika eller noe annet viktig.

Ifølge Medier24 har det blitt publisert opp mot 200 saker om konflikten. Og det har ikke vært noe vakkert syn. For noen av partene. ««Slik forklarer hun RASERIUTBRUDDENE» kunne Dagbladet fortelle over hele førstesiden 20. mai. «- Det var tredje verdenskrig» lød tittelen på en sak i samme avis. «Gråtende Line Andersen: – Jeg er ufrivillig barnløs» var tittelen på en sak i Nettavisen, som belyste at den velkjente programlederen hadde et sykefravær på 30 prosent og flere andre detaljer som de fleste nok mener er av høyst privat karakter.

Selv Sogn Avis klarte å «dra saken hjem», som det heter når en avis leter etter en lokal kobling til en sak som pågår et annet sted i verden: «Systrending vitnar for Line Andersen», kunne avisen fortelle.

Dekningen har vært massiv, detaljert og ille. Eller rettere sagt: Det har vært ille å se på. Og det visste alle på forhånd. Inkludert Line Andersen, som villig vekk lot seg portrettere og intervjue før saken: – Det kommer til å bli stygt, men jeg har valgt å gjøre det likevel, sa hun til Dagens Næringsliv for to uker siden.

Det er kanskje ikke helt presist at saken, fra et prinsipielt ståsted, ikke var vesentlig, for den handlet om arbeidsgivers bruk av styringsretten. Line Andersen var ansatt som journalist i NRK. Ikke som programleder. Og hun likte åpenbart usedvanlig dårlig å bli plassert «på tørkeloftet», som det ble omtalt som. Hun fikk ikke være på skjermen, men ble plassert til å lage nettsaker i kulturavdelingen. Noe som visstnok er skikkelig ille.

Særlig når man vurderer seg selv som «den beste». Dette var hun åpenbart ikke redd for å si høyt, heller. Og på en måte som gjorde at det åpenbart var krevende å jobbe sammen med henne.

At alt dette kom til å komme fram, må hun ha visst. Og hun må ha visst at både hennes egen rolle og persongalleriet i saken for øvrig, som var preget av et visst kjendiseri, kom til å bli omtalt bredt. Så hvorfor saksøkte hun NRK?

Det er helt uforståelig. Dette kunne bare ikke gå bra. Og det gjorde det ikke heller. Line Andersen framstår, mildt sagt, ikke som drømmearbeidstakeren. Arbeidsgivere og kollegaer ser etter mye mer enn bare det at man er drivende dyktig på det man gjør. Det holder faktisk ikke å bare være flink.

Dersom Line Andersen hadde fått medhold, noe hun tilsynelatende var bortimot alene om å mene var mulig, kunne saken ha fått nokså betydelige konsekvenser for hvordan arbeidsgiveres styringsrett skal tolkes. Dessuten: Ville noen problemer ha blitt løst ved at NRK hadde tapt? Sannsynligvis ingen.

For det er ikke bare Andersen som kom svært dårlig ut av denne saken. NRK har gått på en kjempesmell også. Her har det vært et antall ledere som neppe har gjort jobben sin. Problemene er ikke blitt tatt tak i og man har ikke klart å finne en løsning. Medier24 har snakket med et stort antall kilder som forteller at NRK-sporten preges av «en fryktkultur for å si hva man mener, ansatte er slitne over et vedvarende dårlig arbeidsmiljø, noen peker på at det finnes grupperinger som baksnakker hverandre – og samtlige har til felles at de ikke klarer å se enden på visa».

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Intet mindre. Flere av vitnene i rettssaken (deriblant ovennevnte systrending, som i retten sa at «det går an å plassere Line i en snøhaug med mikrofon, og så blir det god tv av det») omtalte henne som «hel ved» og alt annet enn arbeidsmiljøproblemet som hun ble karakterisert som av andre kollegaer og NRK. Hovedverneombud og tillitsvalgt har hatt forskjellige oppfatninger. Her er det åpenbart mye å ta tak i.

Man kan sikkert argumentere for at det er bra at problemene kommer til overflaten. For da kan man gjøre noe med dem. Nå tvinges man til å ta affære.

At NRK og Line Andersen til slutt inngikk forlik og sluttavtale er ikke egnet til å overraske noen. Man trenger ikke være etterpåklok engang. Det er mer overraskende at det måtte en fæl rettssak til. Med ditto absurd antall saker som konsekvens.

Det var vondt å se på. Og kanskje litt lærerikt. For det var nok et eksempel på at det handler om at man må snakke sammen. Selv om man er aldri så uenige. Det finnes alltid en løsning.

God helg, Telemark!

Foto: Ole Johnny Hansen