IKKE LETT: Det er likevel ikke lett å forklare hvorfor så mange har blitt mobbet over så lang tid, uten at noen har satt ned foten, skriver Jan Magne Stensrud. Foto: Fredrik Pedersen

Du skal ikke stikke deg ut i Drangedal

I mandagens førstesideoppslag i Varden presenteres nok en historie om klansamfunn, ondskap og mobbing i Drangedal.

Som tidligere avisredaktør i Drangedalsposten har jeg intervjuet mange av mobbeofrene og er rystet over det de forteller. Jeg er født og oppvokst i Drangedal og veldig glad i bygda. Det er likevel ikke lett å forklare hvorfor så mange har blitt mobbet over så lang tid, uten at noen har satt ned foten.

På slutten av 1950-tallet fant Dr. Stanley Milgram at nordmenn var blant de mest konforme i verden. Altså frykten for å stikke seg ut og stå opp for egne meninger som avviker fra majoriteten. Men studiene har også møtt kritikk. Testpersonenes oppgave var å si hvilken av tre linjer, A, B, C, som er like lang som en fjerde linje D. Til tross for at C var rett svar, svarte de fleste A, slik som alle de andre i gruppa gjorde. Dermed ble hypotesen om den selvstendige, sterke og egenrådige norske vikingen forkastet.

«Jeg vil så gjerne bli likt, derfor er det trygt å gjøre og være som de andre»

Mye har endret seg siden 1950-tallet, men fenomenet konformitet er ikke borte. På små steder, hvor det ofte er ekstra viktig å ha gode relasjoner til andre, er konformiteten fortsatt sterk. Dersom du stikker deg ut, sier din mening, er kritisk til makteliten og klanene, risikerer du å svekke ditt sosiale nettverk (sosiale kapital). Familier og personer uten de rette kontaktene, status og slekt, blir stigmatiserte og marginaliserte, framfor å få støtte og anerkjennelse. Dette passer godt med Aksel Sandemoses 11. bud; «Du tror kanskje ikke at jeg vet noe om deg?»

I novellen «Liket» fra 1949 beskriver dikteren Tor Jonsson et beslektet begrep, «bygdedyret». Jonsson skriver: «Grenda drap Arne, ingen som ikkje har røynt det til inste grunn, veit kva makt det flirande bygdedyret eig.»

Behovet for sosial aksept blir så stort at enkeltindividene forsaker seg selv og egne meninger til fordel for tilhørighet i ei gruppe. Selvstendighet og egenrådighet blir ikke akseptert. Stikker noen seg ut, jobber gruppen sammen for å trykke vedkommende ned og tilbake. Fra gammelt av var det slike krefter som tvang alle til å møte fram på kirkebakken søndager. De som ble hjemme risikerte baksnakkelse og utestengning fra det gode selskap.

I boken Eichmann i Jerusalem (1963) kom Hannah Arendt fram til begrepet «ondskapens banalitet». Bokens hovedperson ble framstilt som en byråkrat som pliktskyldig gjorde jobben sin og dermed ikke kunne lastes for konsekvensene av det han gjorde. Det er de samme mekanismene som slår inn i dag dersom byråkrater bare følger regelverket, er blindt lojale mot makteliten og ikke tenker på personlig ansvar i en større sammenheng.

Et snevert normalbegrep er skadelig. Det er farlig og destruktivt å utsette andre mennesker for mobbing, jantelov og andre bygdedyr. Vi må framheve og framelske annerledeshet, annerledestenkende og de sosialt flinke. Dette gjelder særlig for barn og unge.

Jan Magne Stensrud

PhD

Artikkelen fortsetter under annonsen.

IKKE LETT: Det er likevel ikke lett å forklare hvorfor så mange har blitt mobbet over så lang tid, uten at noen har satt ned foten, skriver Jan Magne Stensrud.