Foto: Ole Johnny Hansen

Eierne må få mer av profitten!

KOMMENTAR: Det er ingen grunn til at kraftprodusentene skal sitte med store pengebinger.

– Det er mange lettvinte svar på kompliserte spørsmål, var noe av det olje- og energiminister Marte Njøs Persen (Ap) fikk seg til å si på Debatten på NRK denne uken.

Strømprisene var tema. Et av årets sterkeste tv-øyeblikk hadde funnet sted.

– Strømprisene knuser oss, sa en fortvilet Anita Bjørnevig Knutsen.

Hun målte temperaturen på rommet til jentene på 6 og 8 år til 13 grader.

– Det var akkurat derfor vi foreslo …, forsøkte Kirsti Bergstø (SV) seg på klassisk politikervis, før hun ble avbrutt av Fredrik Solvang.

Strømprisen og debatten om den handler om utenlandskabler, fyllingsgrad i magasinene, gasspriser, regn, kulde, CO₂-priser og nokså mange andre ting. Man kan sikkert gjøre det komplisert, slik dagens olje- og energiminister vil gjøre det. Vi kan også gjøre det ganske enkelt. Mitt forslag er veldig enkelt:

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det offentlige må tenke mer som en privat virksomhet. Vi må tenke mer utbytte. Mer profitt til eierne!

Men først: Vi har vært velsignet med mange smarte politikere her i landet. En av de aller smarteste, var mannen som ble født i Brevik i 1862. Som niåring flyttet han til Skien. Hans far var med på å starte opp Varden og var redaktør her i avisen. Uten at det har så mye med saken å gjøre.

Johan Castberg, som er mannen jeg vil fram til, er av typen som gjør at man kan gå seg i vill i den ene digresjonen etter den andre. Som at han, som nokså nyutdannet jurist, kom i konflikt med sjefen sin i Finansdepartementet og sluttet. Fordi han deltok i demonstrasjonene etter at Christian Kroghs Albertine ble beslaglagt. Vi er altså i en tid der prostitusjon, i praksis, ble kontrollert av det offentlige og politiet hadde forskrifter som, bokstavelig talt, gjorde de mange fattige kvinnene som solgte kroppene sine til annenrangs borgere som ikke fikk ta trikken, gå på restaurant, konsert og «de skulle saa lidet som muligt vise sig paa offentlig gade». Kunstmalerens roman bidro antakelig til at Sverdrup-regjeringen satte stopper for dette.

Castberg var ikke bare forut for sin tid. Han var på den riktige siden av historien. Og ikke bare om kårene for fattige, unge kvinner i Kristiania.

Den radikale venstremannen er kanskje best kjent for barnelovene, som altså sørget for to vesentlige ting: For det første tok samfunnet ansvar for inndriving av farsbidrag. Dernest fikk utenomekteskapelige rett til navn og arv etter faren.

Det var typisk for Castberg at han forente enkeltmenneskenes interesser med samfunnets og at nasjonale og sosiale spørsmål var to sider av samme sak. Han mente, for eksempel, at et lands sivilisasjonsnivå kunne måles på barns og kvinners rettigheter.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

På denne tiden var det også «fossespekulanter», lastet med utenlandsk kapital i ryggen, som løp fra bygd til bygd og kjøpte opp rettighetene til landets fosser. Såpass vilt gikk det for seg at Stortinget måtte kaste seg rundt og fikk vedtatt en «panikklov», som innførte konsesjonsplikt for erverv og utbygging av vannfall. Dette ble starten på en rød tråd i norsk energipolitikk, som også har påvirket tungt hvordan vi har forvaltet våre olje- og gassressurser senere.

Det er, for å si det forsiktig, en viss forskjell på hvordan Nigeria og Norge har utnyttet petroleumsressursene. Det kan man takke flinke politikere for. Og kanskje først og fremst Johan Castberg og Gunnar Knudsen, som var arkitektene bak konsesjonslovene. Her ble det innført krav om at konsesjonæren måtte avse ti prosent av den produserte kraften til kommunen eller staten, det ble stilt krav om at det skulle brukes norske arbeidere og en rekke andre sosiale krav. En slags forløper til dagens Skiensmodell. Det mest kontroversielle og dramatiske var imidlertid hjemfallsretten, altså at vassdragene og kraftverkene tilfalt staten vederlagsfritt etter konsesjonsperiodens utløp. Det offentlige fikk også fortrinnsrett på kjøp av alle norske vassdrag.

Det er dette – og prinsippet om såkalt grunnrente, som på Castberg og Knudsens tid ble predikert tungt av den amerikanske økonomen Henry George – som danner bakteppet for politikken som har gitt oss billig og god strøm i over hundre år (og enorme inntekter fra olje og gass).

I hovedrollen: Offentlig eide selskaper. Så å si alt av selskaper som produserer og frakter rundt på strøm i Norge, er eid av skattebetalerne.

Det er imidlertid en gigantisk forskjell på det som skjer i Nordsjøen og i Vest-Telemark: Private forbrukere kjøper strøm, ikke nordsjøolje. Vi trenger strøm for å lage mat, varme opp husene våre og holde livene våre i gang. Det er en nødvendighetsvare.

Denne uken har denne nødvendighetsvaren kostet over 5 kroner per kilowattime på det verste. Dette hadde gitt mening dersom det hadde kostet noe i nærheten av det samme å produsere den. Men det gjør det jo ikke. Skagerak Energi, for å bruke et lokalt eksempel, bruker konsesjonskraftprisen som estimat på gjennomsnittlig produksjonskostnad. Den er 11,40 øre per kWh. Og representerer antakelig noe i nærheten av gjennomsnittlig pris for hva det koster å produsere en kilowattime strøm med vannkraft her i landet.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Dette viser klart og tydelig at strømmen er priset på en slik måte at den ikke reflekterer de faktiske produksjonskostnadene. Ikke i nærheten, engang.

Når utsalgsprisen er femti ganger høyere enn produksjonskostnaden, snakker vi ikke bare brukbar avanse. Det er simpelthen helt spinnvilt. Det som gjør det fullstendig absurd, er at alle ledd i verdikjeden er eid av skattebetalerne. Samtidig er det viktig å understreke at det ikke er kraftprodusentene, for eksempel Skagerak, som setter prisene. De bare forholder seg til dem.

Men det er de som sitter igjen med gigantiske overskudd. Med mindre de søler bort pengene på noe vi ikke vet hva er da, selvsagt. Men det må vi ta for gitt at de ikke gjør.

Og det er her vi må tenke mer profitt. Du vet, dette ordet som er så problematisk på den politiske venstresiden. Poenget med utbytte er todelt: For det første gir det eierne av et selskap avkastning. Kall det en belønning for at man tar risiko. Risikoen man tar, rettferdiggjør og legitimerer utbytte. Man kunne jo puttet pengene i madrassen eller banken, i stedet for å plassere dem i et selskap. Da ville jo ikke pengene skapt noe som helst. I en virksomhet skaper midlene arbeidsplasser og verdier.

Det neste er at et selskap simpelthen ikke skal bygge seg opp unødvendige reserver av kontanter. En virksomhet må ha midler til å betale lønninger, investere i maskiner, redskap, utstyr, forsking og utvikling og alt som hører med, men utover det er det meningsløst at det skal ligge masse cash i et selskap. Da må det betales ut til eierne som utbytte.

Sånn sett hadde tidligere Skien-ordfører og mangeårig Skagerak-styremedlem Rolf Erling Andersen (Ap) helt rett da han måkte 22 millioner kroner ut til innbyggerne i form av «tusenlappen». Et grep han møtte mye motstand og nærmest ble mobbet for i etterkant. Det var ren, skjær kapitalisme fra sosialdemokraten Andersen.

Såpass turbokapitalistisk var ordføreren at selv byens Høyre-folk strittet imot.

Det som er veldig spesielt med strøm, er at det er eierne av selskapene som produserer og distribuerer strømmen som må vrenge lommene for å betale. Sånn sett er det enda mer naturlig at utbyttet betales direkte ut til eierne. Men det er jo ikke det som skjer nå: Enigheten om statsbudsjett for 2022, mellom Ap, Sp og SV, kommer som en konsekvens av at et ekstraordinært utbytte fra Statkraft, på 2,3 milliarder kroner, dundres inn som engangspenger som finansierer alt fra feriepenger til permitterte, gratis SFO, brillestøtte og billigere tannlege.

Gode tiltak, for all del, men det regjeringen egentlig gjør nå, er ikke bare å tenke kortsiktig, men også å melke landets innbyggere penger, ved å bruke de økte kraftinntektene på denne måten. Det er noe som ligner strømkrise, og de som tjener mest på det, er det offentlige, gjennom økt utbytte og – ikke minst – økt moms. Hva gjør de? Reduserer elavgiften med sju øre..? Det er jo helt latterlig, for å si det akkurat som det er.

Det nok for lettvint å si at man skal klippe over alle utenlandskabler, sette en svart strek over ACER eller alt det andre som er blitt argumentert for i strømdebatten. Det er antakelig ikke riktig, heller. Utenlandskablene, for eksempel, vil gi oss lavere priser i andre perioder, og er vesentlig for forsyningssikkerheten.

Men man kan likevel gjøre det enkelt: Det er helt unødvendig og unaturlig at kraftselskapene skal sitte på så store pengebinger. Betal utbytte til eierne, som alle andre selskaper – og dermed er problemet løst.

God helg, Telemark!

Foto: Ole Johnny Hansen