En felles front mot bedrifter?

Det eldste politiske trikset i boka er å skape et oss-mot-dem-bilde. Skape en felles front. Vi ser det hele tiden. Det som er skuffende er at venstresiden har benyttet krisehåndteringen av koronasituasjonen til å skape et «dem» av bedrifter – noen som vi må ha en felles front mot.

Ideen om at det er bedrifter som truer «fellesskapet» er vond å lese. Det er ikke bare vondt å lese fordi det er så blodig urettferdig. Det er heller ikke vondt bare fordi det bygger på en klassisk forståelse av klasse som ikke eksisterer lenger. Det er vondt fordi det skader samfunnet så fundamentalt om de blir hørt. Deres «dem» er oss alle.

Hadia Tajik var en gang en politiker jeg fulgte med stor interesse da hun snakket om næringsliv. Hun hadde mange gode ideer for å fremme et rikt næringsliv. Men et dårlig stortingsvalg senere har pipen fått en helt annen lyd. Det ble behov for å skape et nytt «oss». Et nytt «dem». En ny felles front.

Arbeiderpartiet har søkt tilbake til røttene sine. De skal være et klassebevisst parti som tar arbeidernes side. Men samfunnet har gått videre. I dag er mange både arbeidstaker og bedriftseier. Mange driver egne enkeltpersonforetak. De investerer i fond, aksjer og egenkapitalbevis. Bildet av «oss» og «dem» i et klassisk klasseperspektiv er smeltet sammen. De aller fleste av oss er både bedriftseiere i form av fondssparing, sidegeskjeft eller rett og slett gjennom å ha pensjonssparing både privat og gjennom arbeidsgiver (OTP).

Jeg leser ofte Varden-redaktør Tom Erik Thorsens ledere med stor interesse. Lørdag 25. april tar han essensen i alt som er feil i kommunikasjonen fra Arbeiderpartiet og venstresiden i et kort sitat om Tajiks hoderysting over utbyttet i Norske Skog: «Dette viser at vi er nødt til å se på begrensninger på bonuser, lederlønninger og utbytte i håndteringen av denne ekstraordinære krisen.»

Dette sitatet viser bare at venstresiden ikke vet hvilken virkelighet det er de opererer i. For mange selskaper vil årlig utbytter bli benyttet til å betjene avdrag på lån som amortiseres årlig, som for eksempel oppkjøpsfinansieringer. I mange yrker er bonuser en viktig del av lønnsstrukturen, som for eksempel for de som driver med salg. Mange bruker også utbytte til driftsviktige investeringer som sikrer arbeidsplasser.

Et annet problem, som kanskje ikke venstresiden er så opptatt av, er hvor inngripende det faktisk er å overstyre bruk av private eiendeler. Det i seg selv er prinsipielt svært problematisk. Det er problematisk fordi det vil være å trå over en moralsk og demokratisk grense å beslaglegge den private disposisjonsretten over egne midler. Enda verre er det at venstresiden tror at de kan politisk styre hvor midlene vil gjøre mest nytte for seg i et vekstperspektiv – som bevaring av arbeidsplasser faktisk er. Dette er planøkonomisk tankegang fra helvete, om enn svært tidsbegrenset (heldigvis).

Det er allerede svært strenge krav til hvem som får statsgaranterte lån. Det må også foreligge dokumentert omsetningsfall som skyldes koronasituasjonen for å få kontantstøtte. Kontantstøtteordningen utgjør heller ikke store summer for bedrifter. At det skal være en saklig begrunnelse for at disse ordningene kan utnyttes på generelt grunnlag, kan jeg vanskelig se for meg. At det fins enkelte som kan klare det, er ikke god nok begrunnelse for et generelt forbud. Det gjelder utbytteregler på samme måte som alle andre sider av norsk samfunn.

Jeg håper dette kun er retorikk for politisk gevinst fra venstresiden. Hvor enn trist det måtte være.

SKUFFENDE: Artikkeofrfatteren synes det er skuffende at Hadia Tajik og venstresiden skaper et motsetningsforhold mellom arbeidere og bedrifter. Foto: Terje Bendiksby