Er psykisk helse fortsatt tabu?

Kjære politikere, leger, og alle andre som har et eller annet ansvar i helsevesenet. Jeg vil gjerne stille dere et spørsmål.

Jeg vet det er størst fokus på Covid-19 akkurat nå, og det er jo selvfølgelig viktig, men vi må ikke glemme de som sitter hjemme, isolert, aleine, kanskje uten noen å snakke med, uten nær familie og venner.

For disse sliter nemlig i denne tida nå, hvor all fokuset blir rettet mot Covid-19, smittetall, dødstall, testing, om man skal bruke munnbind eller ikke, at man må huske å sprite seg, ikke samles for mange mennesker, ikke kunne håndhilse, stå én meter fra hverandre, overarbeidete sykepleiere og leger (som selvfølgelig også er viktig), men skal dette overskygge viktigheten over dem som sliter psykisk?

Vi har blitt så fanget i den Covid-19-bobla at man glemmer de menneskene rundt oss som sliter på den tida her, og selvmordsmørketallene er høyere enn aldri før. Hvorfor blir ikke dette også fokusert mer på? Jeg bruker meg selv som et eksempel på hvor langt det måtte gå før jeg fikk hjelp for min alvorlige depresjon.

Jeg hadde akkurat kommet meg ut av et stygt brudd, jeg var ganske langt nede, og klarte ikke å konsentrere meg på jobb. Jeg tok en tur til legen, forklarte situasjonen, og fortalte om ønsket om å ikke leve lenger.

Beskjeden jeg fikk?

Jeg var ikke syk nok.

Lang historie kort: Jeg gjorde et selvmordsforsøk dagen etter.

Først da fikk jeg tilbud om hjelp. Må det virkelig gå så langt?

Er ikke mitt eksempel og mørketallene på antall selvmord et godt eksempel på at det må gjøres noe innenfor psykisk helse? At helsevesenet bør styrkes til det bedre? Lavterskeltilbud i distriktene, og oppfølging i en viss angitt tid for dem som har fare for tilbakefall, osv., er noe jeg mener bør vurderes og snakkes om.

Gjør psykiske lidelser mindre tabubelagt, og gjør det mer normalisert enn det er per i dag. Dette må bli en del av hverdagen, en like naturlig ting som fysisk sykdom!

Artikkelen fortsetter under annonsen.

June Maria Wold Kristiansen