Foto: Ole Johnny Hansen

Et rekkehus i Oslo er blitt så dyrt at du får nesten ikke kjøpt hus i Grenland til samme prisen

LØRDAGSKOMMENTAR: Boligmarkedet i Oslo kan ta pusten fra deg. Og tømme lommeboka. At ikke alle flytter til Grenland..!?

Det var nesten så jeg skvatt litt i stolen da jeg så oppdateringen på Facebook fra en tidligere studiekameraet, som er på boligjakt i hovedstaden. Han hadde sett på en rekkehusleilighet på Bøler. Den gikk for 8,5 millioner kroner. 98 kvadratmeter stor. I fin stand, for all del, men 8,5 millioner kroner for et rekkehus?

Så mye penger klarer man nesten ikke å bruke på en bolig i Grenland for tiden. I Skien, Porsgrunn og Bamble er det, i skrivende stund, to eiendommer til salgs med prisantydning over åtte millioner kroner. Det heftigste på det lokale eiendomsmarkedet nå, er noe som ligner et herskapshus i Bamble. Prisantydningen er 13,75 millioner for det 340 kvadratmeter store huset, som har 6,5 mål stor strandtomt.

Det andre alternativet er Kjendalen gård i Skien. Huset er nokså ordinært, og i seg selv neppe verdt 10,5 millioner, som selgerne ønsker seg, men det følger med nær 1600 kvadratmeter stall, en låve på 400 kvadratmeter og – hold deg fast – 287 mål «tomt». Det blir for galt å kalle det tomt når den er så stor at det følger med rettigheter for elg- og hjortejakt.

Hva får du for ti millioner i Oslo nå om dagen? Du kan absolutt få tak i noe, men for å gi et par eksempler: En halvpart av en tomannsbolig på Vinderen (181 kvm) har prisantydning på 13,5 millioner. Kjedet enebolig (210 kvm) på Bestum: 13,75 millioner. Toppetasjen i en tomannsbolig (112 kvm) på Ris? 13,2 millioner. Enebolig «med oppussingsbehov» på Bekkelaget (241 kvm)? 12,5 millioner.

Og slik fortsetter det. Gjennomsnittlig kvadratmeterpris i Oslo, ifølge Krogsveen, er drøyt 84.000 kroner. Prisvekst siste år: 15,7 prosent.

Jeg bor i et nokså ordinært hus i Skien. 170 kvadratmeter primærareal, eller noe i den duren. Med «Oslo-pris» ville vi ha raket inn over 14 millioner hvis vi hadde solgt. Det skal vi jo ikke, men jeg er temmelig sikker på at vi ikke hadde fått 14 millioner. Eller noe i nærheten. Standarden og beliggenheten er nokså brukbar, så kanskje vi kunne ha beveget oss mot noe som ligner halvparten. Ikke vet jeg, og det er ikke noe mer enn et idiotisk tankeeksperiment.

Men det er egnet til å sette i gang topplokket. Det første spørsmålet er banalt: Hvorfor i all verden skal det være så dyrt? Svaret er selvsagt veldig enkelt. Og det er at markedet bestemmer det. Ting er verdt det folk er villige til å betale for det. Dessuten er det, av årsaker jeg aldri har vært i stand til å forstå, veldig attraktivt å bo i Oslo.

For all del, man kan ha høyst legitime grunner til å bo der, men det er jo det glade vanvidd når man må ut med fire millioner kroner for en leilighet på 35 kvadratmeter på St. Hanshaugen. Noe man faktisk må.

For noen år siden bodde vi på Adamstuen. Det var nokså ålreit, det. Sentralt og fint. Det gikk med +/- 20 minutter ned til sentrum. Selvsagt litt avhengig av hvordan man definerte det. Jeg brukte omtrent like lang tid på å gå eller ta trikk til jobb som det tar å kjøre bil fra Helgen til Skien sentrum.

Man kunne ha ment mye om at etterspørselen er større enn tilbudet, at det bygges for lite boliger og at eiendomsmarkedet hadde sett annerledes ut dersom ikke så mye hadde blitt kjøpt opp for utleie, men markedet er nå som det er. Det kunne også vært fristende å påpeke at folk bor i Oslo fordi de har en grunn til det, og hvis de samme folkene a) har så mye penger at de ikke bryr seg nevneverdig eller b) er nødt til det, av en eller annen årsak.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det er ikke helt irrelevant at dersom man eier fast eiendom i Oslo, er det om å gjøre å sitte på den så lenge som mulig. Du får ikke 15–16 prosent rente i banken, så det er tilsynelatende en god investering. Det er ikke mye som gjør at man kan bli flere hundre tusen kroner rikere i året ved å gjøre ingenting.

Men jeg vil tro at svært mange, i alle fall de fleste under en viss alder, ikke har kjøpt boligen sin kontant over bordet. Hvilket betyr at man må låne penger. Da stiller jeg meg spørsmål nummer to: Hvorfor skal man gidde å betale så mye?

For sett fra Grenland er det smått ubegripelig å registrere hvilke boligpriser som rir markedet i Oslo – og enkelte andre steder. Jeg er inhabil så det ryker ut av ørene på meg, men hvorfor i alle dager skal man måtte legge åtte-ti millioner på bordet for et rekkehus i en drabantby når man kan kjøpe seg et herskapshus her?

Jo, jeg forstår poenget med jobb. Eller at det er andre årsaker. Men med mindre man jobber på Børsen, driver med romfart eller er ballettdanser, er det gode muligheter for å finne seg en brukbar jobb i vårt område også.

Visst er det utvikling og fart i det lokale boligmarkedet også, men det er så totalt i en annen skala at forskjellene knapt er til å fatte. Krogsveens prisstatistikk viser en gjennomsnittlig kvadratmeterpris på 27.000 kroner. Du får altså tre ganger så mye kåk for kronene.

Dessuten er det tre ganger så lite stress å bo her. Sånn omtrent. Og så uendelig mye fint å ta seg til. Tre kvarters kjøring i hver retning, så er man på fjellet eller godt uti havgapet. Og slik fortsetter det. Forskjellene er kolossale.

Det kan man jo tenke på, i stedet for å tenke på alle konsertene man tenkte at man skulle gå på i Oslo. Særlig de på Mono, som vel er lagt ned. Du kan fortsatt tenke på disse konsertene. Og reise på dem. Mange av dem er nemlig også her. Og de som er i hovedstaden kan man fortsatt gå på. Du må bo på hotell, riktignok, men du kan klokke inn nokså mange hotelldøgn i året – og fortsatt ha penger til overs – dersom du selger på Tåsen og kjøper hus på Heistad.

God helg, Telemark!

Foto: Ole Johnny Hansen