Foto: Ole Johnny Hansen

Fordi fellesskap fungerer

KOMMENTAR: Det er ikke mange uker i vår tid som kan vise til en mer dramatisk retningsendring enn hva vi har sett denne uken. Der altså våre naboland Sverige og Finland går inn for å søke medlemskap i forsvarsfellesskapet Nato.

Samtidig har vi fått et politisk utspill som er så virkelighetsfjernt og gjennomgående tøvete at det er krevende å forstå.

Onsdag diskuterte Rødts sentralstyre hvordan partiet skal stille seg til Nato-søknadene fra nabolandene våre. Ikke noe rart med det, for nasjonalforsamlingene i medlemslandene må si ja. Men Rødt sier altså nei, fordi «det ikke vil gagne fred og sikkerhet i Norden at to nye nordiske land omfattes av Natos atomparaply og stormaktsavhengighet».

Partiet mener at «amerikanske baser og økt Nato-militarisering nær det russiske grenseområdet øker spenningen og drar oss tettere inn i stormaktsrivalisering mellom USA og Russland» og at «to nye nordiske land i Nato vil forsterke denne utviklingen, ettersom USA har siste ord overfor Nato-allierte, ikke småstater som Norge».

Det er finurlig at Rødts sentralstyre legger seg påfallende nær logikken, retorikken og tankegangen om at selvstendige land er nærmest vilje- og evneløse puslespillbrikker i stormaktenes spill. Det er som om tidligere AKP (m-l)- og RV-leder Pål Steigan skulle sagt det selv. For i hans hode er det USA som kriger mot Russland i Ukraina. Det er en «stedfortrederkrig».

At det var Russland som brutalt invaderte Ukraina og som, etter alt å dømme, har strødd om seg med krigsforbrytelser i et omfang verden ikke har sett på lang tid, er tilsynelatende ikke verdt å bruke så mye tid på.

Det er også fort gjort å glemme at Russland klokker inn på en 124. plass på 2021-utgaven av The Economists demokratiindeks. Bak land som Etiopia, Irak, Qatar og Uganda. På Reportere uten grensers oversikt over pressefrihet i verden i 2022, kniver Russland med Afghanistan om 155.-plassen. Bak Sudan, Brunei, De forente arabiske emirater og Somalia.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Vi snakker om litt av et fellesskap.

Amnesty International beskriver Russland som et land uten ytringsfrihet eller forsamlingsfrihet, med «utbredt» korrupsjon der menneskerettighetsforkjempere forfølges (og de som står for forfølgelsen nyter straffrihet) og skeive diskrimineres og kvinner drepes av mennene sine; to tredjedeler av alle drepte russiske kvinner som ble drept i perioden 2011 til 2019 ble drept hjemme. Men så snakker vi også om et land som i praksis har avkriminalisert det å banke kone og barn og sidestilt denging av familiemedlemmer med å kjøre på rødt lys. Med mindre volden er så grov at det blir «helseskader» av det, selvsagt.

For det Rødt sier, er at de ikke ønsker at våre naboland skal kunne delta i det samme fellesskapet som vi er en del av. Det må kunne sies å være nokså freidig at et parti i Norge gjør seg til dommer over nabolandenes utenrikspolitiske ønsker.

Selv SV, som ble stiftet som følge av Nato-motstand og ønske om blokkuavhengighet, forstår at de ikke bør blande seg inn i hva nabolandene våre vil. Det er et fornuftig standpunkt i seg selv, men også fordi vi har et land i nærheten som gitt klart og tydelig uttrykk for at selvstendige nasjoner ikke skal kunne gjøre som de vil. Dette landet heter Russland og de invaderer land som vil bestemme over sin egen framtid.

At et norsk parti i fullt alvor mener at to naboland ikke bør tas opp som medlemmer i Nato er like meningsløst og fjernt som at Erdogan i Tyrkia skal vinne fram med sine krav for å si ja. Noe som blant annet innebærer at Sverige og Finland må «utlevere» svenske og finske statsborgere til Tyrkia.

Det er ikke spesielt oppsiktsvekkende at både Rødt og SV er langt over snittet kritiske til Nato. Det er et legitimt standpunkt. Også fordi det slett ikke er slik at Nato gjør alt perfekt eller er løsningen på alt. Mens SV ser ut til å ha tatt inn over seg at den sikkerhetspolitiske situasjonen har endret seg radikalt på kort tid, ligger det rent ut spektakulære i at Rødt tilsynelatende ikke har lært noe som helst av sin egen historie, hvis forløpere og sentrale skikkelser senere har erkjent at de ble forledet og rundlurt i land etter land, enten det var i Kina, Albania eller Kambodsja.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Så sent som i 2009, da en folkeavstemning i Venezuela ga Hugo Chávez muligheten til å stille til gjenvalg så mange ganger han ville, var det såpass feststemning på Rødts partikontor at de sendte et euforisk gratulasjonstelegram som jublet for at «ja-flertallet var en seier for videreføringen av den bolivarske revolusjonen i Venezuela og for den antiimperialistiske kampen både i hele Latin-Amerika og globalt».

Den såkalte revolusjonen innebar pussig nok at Venezuela inngikk partnerskap og handelsavtaler med land som Russland, Hviterussland, Kina, Syria og Iran. Litt av et fellesskap.

Hugo Chávez gikk det dessverre dårlig med, ettersom han ble indisponert og døde av kreft ikke lenge etter, men det har åpenbart gått enda dårligere med Venezuela og folket der. Chavez’ visepresident, Nicolás Maduro, tok over – og den bolivarske revolusjonen har ført landet ut i så mange problemer at det er lettere å ramse opp vanskene de ikke har. Hvilket er svært få. Maduro er, som seg hør og bør, ikke bare blitt en klassisk diktator, men også en god Putin-alliert.

Det kan selvsagt bero på en lang rekke uheldige tilfeldigheter at landet som framsto som et slags utstillingsvindu for politikken Rødt ønsker å føre (om ikke annet «gjøre vårt beste for å øke solidariteten med den bolivarske revolusjonen blant folk i Norge», som det het i telegrammet i 2009) dessverre førte til at landet ikke bare gikk fullstendig konkurs, ødelagt og totalt ikke-demokratisk, men hvor det også er knyttet bånd og fellesskap til diktatoriske kjeltringregimer.

I Rødts partiprogram heter det at «den sterkt økte militære aktiviteten fra USA og Nato i nordområdene utgjør en trussel mot Norges viktige og gode naboskap med Russland». Dette, sammen med et punkt om at de vil gi solidarisk støtte på grasrotnivå, er den eneste omtalen av Russland. Nato og – ikke minst – USA får derimot så hatten passer.

Absurd nok ser Rødt ut til å mene at vi skal bruke mye mer penger på forsvar. Det er ergo ikke militær aktivitet som sådan som er problemet, men hvem som bedriver den.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Evnen til å se verden uten tykke, ideologiske briller er ikke påtakelig til stede. Viljen til å akseptere at vi, i umiddelbar nærhet, har en nabo som driver med «imperialistiske aggresjonskriger» er tilsynelatende fraværende.

For Russland er blitt et autoritært, brutalt og farlig regime som ledes av en diktator, men det er ikke slik at Russland ble slik over natten den 24. februar. Tegnene har vært tydelige lenge, men vi har ikke tatt dem på alvor. Den store forskjellen er at det for alvor går ut over naboene. I større grad enn før.

Nettopp derfor må vi ha en helt annen tilnærming til Russland enn det vi har hatt før, og nettopp derfor er svenskene og finnenes tilnærming til Nato snudd på hodet. Derfor er det også så spesielt å se standpunktet til et parti som, på gallupene, har vært og er like stort som regjeringspartiet Senterpartiet og SV, nesten like stort som Frp og tidvis dobbelt så stort som KrF, Venstre og MDG.

Man skal ha en helt særegen virkelighetsoppfatning for å mene at det aller beste er å stå alene. At man ikke skal være en del av et fellesskap. I forsvars- og sikkerhetspolitikken heter dette fellesskapet Nato. En nordisk forsvarsallianse, som både SV og Rødt har agitert for, har aldri vært aktuelt. Det har vært en fantasi som aldri kunne bli oppfylt. Før nå, ettersom hele Norden vil være en del av Nato.

Som med mye annen politikk i ytterkantene, ramler bunnen fullstendig ut av Rødts utenriks- og sikkerhetspolitikk når den settes på prøve.

Det er antakelig krevende for partileder Bjørnar Moxnes å håndtere de interne rivningene i Rødt. Han har langt på vei «rehabilitert» partiet og gjort det mainstream, men det ramler så mange historiske og politiske skjeletter ut av skapet at de som sitter på Stortinget for partiet bør være alvorlig betenkt. For de kommer til å falle ut dersom dette fortsetter.

Det ville være reelt trasig for en kar som Tobias Drevland Lund, som virkelig har markert seg som en aktiv mann på Stortinget. Ikke bare for Telemark, men for vanskeligstilte, innvandrere, flyktninger og arbeidsfolk.

Som det blir sagt: Fellesskap fungerer. Spørsmålet er bare hva slags fellesskap man foretrekker, og hvem man vil ha med seg inn i dette fellesskapet.

God helg, Telemark!