lørdagsleder: N/A Foto: Ole Johnny Hansen

Frps «kompromissløse» forhold til ytringsfrihet er usedvanlig prinsippløst

KOMMENTAR: Vi har et politisk parti som gjennomgående truer med represalier dersom man benytter seg av ytringsfriheten de selv er så sterk tilhenger av.

Rettssaken om truslene mot tidligere justisminister Tor Mikkel Wara – eller Bertheussen-saken, som mange kaller den – har ikke bare handlet om hvem som skrev hva, hvor mange tusjer det er naturlig å ha, teaterstykker, kameraovervåking og hvorfor søppelbøtter tar fyr. På torsdag fattet Oslo tingrett en viktig (og riktig) avgjørelse i sakens anledning: NRK og Dagbladet trenger ikke utlevere e-poster med den eller de som angivelig skal stå bak truslene.

E-postene er krypterte, så sjansen for å finne den reelle avsenderen er, i alle tilfeller, relativt liten. Det prinsipielt viktige er imidlertid at «hensynet til en rettferdig rettergang og videre etterforskning, ikke slår igjennom overfor kildevernet i denne saken». For mediene er nemlig kildevernet absolutt, og slik er også norsk rettspraksis. Oslo tingrett forsvarer dermed et viktig prinsipp.

I den samme rettssaken er en rekke chatmeldinger blant bevisene. Tiltalte har deltatt i en chattegruppe med daværende statssekretær (og senere beredskapsminister) Ingvil Smines Tybring-Gjedde (Frp), den nylig avgåtte statssekretæren Line Miriam Sandberg (Frp), Rita Karlsen i Human Rights Service, Gry-Anette Rekanes Amundsen (Frp) og ytterligere to kvinner deltok. Store deler av materialet er publisert av Filter Nyheter.

At Rekanes Amundsen fra Nome blir trukket inn i saken er for så vidt ikke uinteressant, men hennes bidrag i samtalene er ikke spesielt interessante, kanskje sett bort fra at hun, på Bertheussens forespørsel, melder seg til tjeneste for å filme hjemmene til teaterfolk («God ide! Jeg er med! jeg har kamera»). Det er for øvrig i denne sammenhengen Ingvil Smines Tybring-Gjedde påpeker at «Snille piker kommer til himmelen! 😇 Vi andre …. vi kommer så langt vi vil». Noe som kanskje kan være sant.

Noe av det mest interessante i meldingsutvekslingene er hvordan daværende statssekretær Ingvil Smines Tybring-Gjedde omtaler biskopen i Oslo, Kari Veiteberg. Biskopen roste teaterstykket Ways of seeing. «Er det muuuuulig????? Biskopen i Oslo som kaller OSS rasister?!!!!!! Dette MÅ få konsekvenser!!!??!!!!» skrev Tybring-Gjedde som senere påpeker at «hadde vi ikke skilt stat og kirke kunne hun mistet jobben».

At en statssekretær mener noe om en biskop er helt greit. Både statssekretærer og biskoper har ytringsfrihet. At en statssekretær mener at «dette MÅ få konsekvenser» er en helt annet sak. Det er dessverre ikke et enkeltstående eksempel på at sentrale politikere i Frp mener at andres bruk av ytringsfriheten må føre til en eller annen konsekvens.

«Hva skal til for at @tv2nyhetene fjerner Fredrik Gresvik for å redde sin egen troverdighet?» skrev stortingsrepresentant Jon Helgheim på Twitter. Frp-toppen mener Græsvik driver med «fake news». Det siste kan han mene dagen lang, men «fjerne»? TV2 har en allmennkringkasteravtale med staten. Den er inngått etter et vedtak som er fattet kulturdepartementet «med hjemmel i Stortingets årlige budsjettvedtak». Da bør stortingsrepresentanter holde seg langt unna krav om å «fjerne» journalister de ikke liker.

«Spørsmålet er vel om du burde ha lov til å jobbe på er universitet med disse holdningene. Jeg forventer at @OsloMet straks rydder opp!» skrev Helgheim etter at universitetslektor Anders Grydeland spurte på Twitter om «Har du rett til å sutre om du får en ørefik etter å ha reist landet rundt og oppfordret til vold?». Meldingen kom i kjølvannet av volden mot SIAN-leder Lars Thorsen i Bergen. Kan Helgheim være uenig med Grydeland? Åpenbart. Men er det lurt at en som er med på å fatte budsjettvedtak om universitetet tar opp den ansattes arbeidsforhold med arbeidsgiveren?

Christian Tybring-Gjedde gjorde akkurat det samme i 2013 etter at Frank Aarebrot omtalte stortingsrepresentanten som «xenofob og fremmedfiendtlig». – Arbeidsgiveren til Aarebrot burde gi ham en advarsel, sa Tybring-Gjedde i et intervju med Aftenposten.

– Et selskap som er i kanskje økonomisk krise trenger egenkapital, og så plasserer de Norges finansministers parti sammen med Vidkun Quisling og fascister, sa tidligere Frp-formann Carl I. Hagen til TV2 etter at SAS-magasinet gikk vel langt i sin politiske analyse. De tok feil, beklaget og trakk hele utgivelsen, men Hagen rakk å koble saken til pengesekken. Dette var i 2014, før staten solgte seg ut av SAS.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

– De skal jobbe mot rasisme, men når de trykker ut av seg sånne påstander, har de ingenting i debatten å gjøre. De fortjener ikke statsstøtte, truet stortingsrepresentant Morten Ørsal Johansen i 2012 etter at Antirasistisk Senter hevet at Frp hadde «forbindelser til Hvit Valgallianse på 90-tallet» og fikk støtte fra det sørafrikanske apartheidregimet på 1970-tallet.

«Kirkemøtet driver i realiteten partipolitikk. Hvis Den norske kirke fortsetter slik, må vi vurdere om vi må løsrive kirken enda mer fra staten når det gjelder finansiering og organisering. Det er ingen grunn til at vi skal bruke skattemidler til å finansiere en kirke som selv spiller en partipolitisk rolle», sa stortingsrepresentant Anders Anundsen (Frp) til Vårt Land i 2013. Han skulle senere brenne «mine siste utgaver av Tønsbergs Blad» i peisen, men denne gangen truet han med pengekutt etter at kirkemøtet oppfordret «alle Den norske kirkes medlemmer til å la hensynet til forsvarlig klimapolitikk og arbeid for global rettferdighet få betydelig vekt ved de politiske valg».

– Ytringsfriheten er absolutt og det er politikernes ansvar å forsvare den, sier Siv Jensen i en sak på Frp.no om nettopp ytringsfrihet. Det er mange av dem.

«Ytringsfriheten er blant de viktigste frihetene vi har. Retten til å si hva man mener, uten at du blir arrestert, banket opp eller bøtelagt er en grunnpilar i ethvert fritt samfunn,» skrev Frp-nestleder Sylvi Listhaug i et innlegg i Dagens Næringsliv i september. Hun mener at «Frp har et kompromissløst forhold til ytringsfriheten».

Dette er åpenbart riktig når folk brenner koraner. Dette er ytringsfrihet, og retten til å gjøre dette å forsvares. Listhaugs påstand er imidlertid like åpenbart helt feil dersom ytringene som framsettes ikke er god latin i Frp. Partiet er ikke sitt ansvar bevisst, som Jensen hevder, når ytringene ikke passer Frp.

At politikere sier én ting og gjør noe annet, er ikke noe nytt. Det noe ubehagelige med Frps forhold til ytringsfrihet er at sentrale folk i partiet har en meget lei tendens til og svært lav terskel for å true med sanksjoner og konsekvenser når folk ytrer seg på en måte de ikke setter pris på. Til stadighet. Gjennom flere år. Det er gjennomgående. Og ille. Virkelig ille.

Og helt usedvanlig prinsippløst. Først og fremst fordi et forsvar av ytringsfriheten innebærer at man forsvarer ytringer som trenger forsvar. Særlig ytringer man ikke liker.

«Tier man et menneske med trusler eller vold beviser man ikke at personen er en løgner, man forteller bare for verden at man frykter hva vedkommende har å si,» skrev Kristian Norheim samme dag som terrorangrepet på Charlie Hebdo fant sted i 2015. Siljan-mannen er en svært forstandig kar. Som for øvrig ble æreskjelt av Per-Willy Amundsen etter at han kunngjorde, på valgdagen, at han hadde meldt seg ut av Frp.

«Vi politikere må være krystallklare på at alle har beskyttelse til å uttrykke sin mening uten frykt for represalier. Uten ytringsfrihet kan ikke demokratiet eksistere,» skrev Norheim videre.

Noen ville kanskje ha sagt at dette MÅ få konsekvenser. For hvordan et parti forholder seg til noe av det aller viktigste og kjæreste vi har i dette samfunnet.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

God helg, Telemark!