Gammelt oppspinn i ny Ibsen-bok, skriver Jørgen Haave. Foto: Arkiv

Gammelt oppspinn i ny Ibsen-bok

LESERINNLEGG: I forbindelse med lanseringen av boken Ibsen «... den mærkelige Mand», fortalte forfatter Sverre Mørkhagen i Varden den 16. oktober at han hadde funnet et nytt «uekte» barn fra Henrik Ibsens ungdomstid.

Da Henrik Ibsen var 15 år satte han barn på en 13 år gammel jente, hevder Mørkhagen. Denne historien er ikke ny, men den er tatt ut av den løse luft. Fortellingen ble funnet på av psykologen Arne Duve, som lanserte ryktet i boken Henrik Ibsens hemmeligheter fra 1977. Årsaken til at ingen Ibsen-forskere har tatt denne historien på alvor de siste 42 årene, er at Duve - forbilledlig ærlig - redegjør for sitt absurde resonnement.

Duve fant en innførsel i kirkeboken som fortalte at den ugifte Andrea Andersdatter fikk en jente den 13. desember 1843. Ingenting tyder på at Henrik Ibsen noen gang har kjent til den 13 år gamle Andrea. Det er følgelig heller ikke noe som kan gi noe hint i retning av at Ibsen er far til barnet, og de fleste vil få det inntrykket bekreftet av at det på samme sted i kirkeboken helt tydelig står skrevet at barnets far heter Henrik Walstrøm. Men Arne Duve og Sverre Mørkhagen tenker ikke på den måten. Nei, for det er jo så mange forfalskninger og uekte barn i Ibsens skuespill, så da må jo Walstrøm-navnet i kirkeboken i Skien også være forfalsket!

Dette er fortvilende nok symptomatisk for den kildebehandling som ligger til grunn for Mørkhagens arbeid. Han overser de siste desenniers biografiske Ibsen-forskning, og plukker ukritisk og sensasjonslystent fra det villniset av påstander om Ibsen som har blitt satt frem gjennom årenes løp.

Som forsker ved Henrik Ibsen Museum i Skien, har jeg kjennskap til kildene som ligger til grunn for fortellingen om Ibsens oppvekst og familieforhold. I 2017 gav jeg ut boken Familien Ibsen, som kanskje kan oppsummeres som et dementi av tittelen på Mørkhagens kapittel om oppveksten: «Smerte bak lukket dør». Jeg fant ingen smerte og heller ingen lukket dør i kildene som ligger til grunn for vår kunnskap om Ibsen oppvekst.

Men Mørkhagen har begrenset interesse for historiske kilder. Han puster heller liv i fortellingen om at Henrik Ibsens mor bodde i Kviteseid som ung, og at hun der forelsket seg i husmannssønnen Tormod Knudsen Borgejordet. Dette er basert på lite sannsynlige anonyme rykter som første gang ble skrevet ned mer enn hundre år etter at det angivelig skjedde. Basert på en senere - og vel så tvilsom - kilde tilføyer Mørkhagen at Henrik Ibsen selv trodde at han var et uekte barn av Borgejordet.

Beskrivelsen av familien Ibsens økonomiske problemer avslører at Mørkhagen ikke har forstått hva kildene forteller. Han roter med kronologien og han misforstår sekundærlitteraturen. Ved kjøpet av lystgården Venstøp hadde bygningene «stått ubebodd i to år», hevder Mørkhagen. Men det er også feil. Og det er heller ingen tegn på at Henrik Ibsens far «særlig kjempet for brenneriet» eller at han «kjempet som en villmann for å unngå nederlaget». Tvert imot, faktisk.

Mørkhagen påstår videre at Samfundets støtter kan brukes som kilde for farens «dumdristige vågestykker» innen forretningslivet. Dermed avslører Mørkhagen at han verken forstår skjønnlitteratur eller historiske kilder. Lystgården Venstøp er redusert til «et landsens gårdsbruk» hvor familien i realiteten var «leilendinger i eget hus fra det øyeblikk de flyttet inn». Dette er heller ikke riktig, og det er ingen grunn til å tro at det var en traumatiserende opplevelse for lille Henrik å bli boende på lystgården året rundt. I hvert fall vet vi at hans far nøt livet på lystgården, og at hans søster hadde sine kjæreste barndomsminner derfra. Det er ingen historiske kilder som tyder på at det var en disharmoni i familien, eller at stakkars lille Henrik hadde behov for «å finne en egen lomme for å få virkeligheten litt på avstand».

Mørkhagen hevder også feilaktig at Telemark Museum sitter på «ubetinget flest» av Henrik Ibsens malerier, at Henrik kan ha gått på allmueskolen ved Fossum jernverk, at Boye Ording beskyldte den vordende dramatiker for å ha plagiert en skolestil, at konfirmantene foran ham på kirkegulvet kom fra «langt mer ordinære» familier enn Ibsens. Så langt har jeg her kommet til side 42 i denne gjennomgangen av boken. Det er mer enn 800 sider igjen, men allerede har jeg funnet så mange feil at det er vanskelig å begripe hvordan denne boken kan ha kommet ut.

Mørkhagens romantiske, spekulative og slurvete historie er derfor slett ikke noe mesterverk, slik Marius Wulfsberg påstod i Dagbladets anmeldelse. Boken er et deprimerende tilbakeslag for Ibsen-forskningen og kan vanskelig betraktes som noe annet enn et forsøk på å forfalske kulturhistorien og gi et fullstendig feil inntrykk av Henrik Ibsens liv og diktning.