Grenlands kontraster

De flotte bussholdeplasser med glassvegger blir gang på gang knust. Det har ikke før kommet inn nye glass så er det igjen knust. Hvor mye koster dette hærverket kommunene?

Ved frodige åkrer og alleer skinner Borgestad og Menstad på en vakker sommerdag. Lekre båter og hus langs elven gir et preg av penger og idyll. På andre siden av veien for de knuste vegger ser man nordover på en flott steinmur som er tagget ned med oransje lakk. Den vakre gang- og sykkelvei buer seg forbi lakken og videre langs den flotte alleen på Menstad.

Snur man heller nesen sydover så er det duften av jordbæråkre og idyll som varer frem til rundkjøringen ved Hovenga. Der er det på kryss og tvers, tydelig en oppgave for ingeniørkunsten å streke opp et fornuftig kjøremønster. Veien ut mot Vallermyrene er nesten en fryd. De store bygg i Porsgrunn sees fra sidevinduet som et glimt fra en moderne by i hvilket som helst land. Kontrastene fra bussholdeplassen på Borgestad har begynt.

På Moheim begynner den delen av Grenland hvor det hele har stått litt mer stille. Ingen glassvegger, men et par nye skilt . Veien inn mot Bjørkedalen er som den alltid har vært. Fylkesveien har blitt lappet i mange år og veldig mange ganger. Noen av lappene er grå, noen sorte og flere har nyanser av brunt. Det er ikke mange plasser det har stått så stille som nettopp her, men for første gang kjennes det ut som det er greit. De samme husene, men med ny maling. All naturen i sin prakt.

De samme folkene i generasjoner, noen rir langs veien med hest, andre koser seg ved Flogstadjernet eller går tur opp til Fjerdingen. Alt er gjenkjennbart, alle gamle jernbanebroer viser at de har fått for lite omtanke, de krymper seg i rust og avflasset maling, det gjør ikke noe i det store bildet fordi det er landskapet og roen man føler. Fra en helt annen tidsalder, hvor den nedbrente gamle skolen en gang var, står det en benk, stødig men gammel, tilbake fra 1960-tallet.

Busskiltet derimot er nytt der det står plassert oppi moselyng som et helt naturlig sted. Det nye skiltet er det eneste som viser at noe skiftes ut innimellom. Den gamle benken blir kanskje ikke så mye brukt. Det er dårlig med bussforbindelse. En gang hadde de både togstopp, buss og barneskole. Nå er nesten alt vekk. Togskinnene som alltid har vært der har også forsvunnet, sakte, men sikkert forsvinner det. Støyen opphører. Her er det et par hus med et stort tjern alene, de har god utsikt til idyll.

Grenland er ikke lenger et bortgjemt sted. Med leiligheter, restauranter, båthavner og fancy sykkelveier viser det penger. Det vi ikke ser og hører der vi diskuterer broer og sykkelveier er den siden som ikke glitrer, den som er gjemt bak gardiner, rus, sykdom og fattigdom. Nei, det synes ikke der man ser alt på en solfylt sommerdag.

Fra plassen hvor tiden har stått stille i tiår så er man kjapt tilbake i virkeligheten når bompenger, el-biler og bilforretningene møter deg etter en kort kjøretur. Ja, de som bor i dalen betaler også på bompengegildet. De har fått et par nye skilt fra bommene.

Det er kontraster, kortreist idyll og utfordringer i Grenland. Mer enn før trenger vi plasser som har stått stille i en sammensatt og hektisk hverdag. Glassveggene på busstoppet virker som bortkastede penger. Den gamle benken fungerer for Porsgrunn kommune, om mulig har også Skien kommune en eldre modell en plass som nå kan støpes fast på Borgestad. Det enkleste er ofte det beste.

GJØR NYTTEN: Fra en helt annen tidsalder står benken der, stødig, men gammel, et stoppested uten glass som kan knuses. Foto: Esther Buer